Politiske posisjoner

Samfunnspolitiske posisjoner

• Rammer for vårt politiske arbeid

  • Våre politiske posisjoner nasjonal aktivitet skal styrke det politiske arbeidet lokalt og nasjonalt. Posisjonsdokumentet skal identifisere, synliggjøre og underbygge Norsk Folkehjelps posisjoner i arbeidet vi gjør i Norge innen samfunnspolitisk aktivitet og redningstjenesten. Vi har omlag 100 lokallag med aktiviteter på disse feltene. Vi har engasjerte medlemmer, og har lokallag som gjør en aktiv innsats for å påvirke og fremme våre politiske saker lokalt.

    I Prinsipprogrammet (2019-2023) står det blant annet at:

    Norsk Folkehjelp jobber aktivt og målrettet for at asylsøkere og personer med innvandrerbakgrunn blir inkludert og gis mulighet til å bruke sine ressurser og bidra i fellesskapet. Norsk Folkehjelp skal bekjempe diskriminering og bidra til å skape et inkluderende arbeids- og samfunnsliv for alle. Å forebygge utenforskap vil stå sentralt i fremtidens samfunn.

    For å skape et inkluderende samfunn spiller frivilligheten en avgjørende rolle. Norsk Folkehjelp er en viktig bidragsyter for å fremme deltakelse i lokalsamfunn og organisasjonsliv, og bidrar til at flere får gode nettverk og blir aktive borgere i samfunnet.

    En landsomfattende førstehjelps- og redningstjeneste er en forutsetning for at vi skal kunne bo og være aktive i hele landet. I Norge må ressurser være lokale for å være tilgjengelige når ulykker, kriser eller terror inntreffer. Derfor må vi bygge kompetente redningsressurser over hele landet slik at Norge er et trygt samfunn å leve i.

    Oslo, 1. mars 2021

• Arbeid mot rasisme og diskriminering

  • Hvordan du og ditt lokallag kan engasjere dere i DiMes arbeid

    Norsk Folkehjelp er en antirasistisk organisasjon. Vi kan ikke leve med at felleskapets goder fordeles til befolkningen på en urettferdig måte, eller at diskriminering, rasisme og hatkriminalitet ikke blir straffet.

    Alt for mange flyktninger og andre utsatte grupper står i dag utenfor arbeidslivet. Dette er mennesker som vil ha stor nytte av et arbeidsfellesskap, og som representerer en stor ressurs for samfunnet. Økonomiske problemer og økte spenninger mellom ulike grupper av befolkningen kan undergrave ønsket om, og viljen til, inkludering hos mange i majoritetsbefolkningen. Økt fremmedfrykt og generalisering bidrar til økt diskriminering i arbeids- og samfunnsliv.

    Rettshjelp og frivillige organisasjoners innsats

    Opplevd diskriminering er en oppfatning av å ha blitt forskjellsbehandlet på bakgrunn av den en er, uansett om hendelsen kan sies å være diskriminering etter rettslige og faglige definisjoner. I Norge i dag ser vi mange former for hat og diskriminering som er med på å skyve folk utenfor samfunnet med store konsekvenser for den enkelte. Både sammensatt diskriminering og strukturell diskriminering er samfunnsutfordringer som angår oss alle, og som fellesskapet må løse.

    På tross av et rettsapparat som håndterer saker om hatefulle ytringer/hatkriminalitet samt en Diskrimineringsnemnd som behandler diskrimineringssaker, fremkommer det i Stortingets Innst. 210 S (2017 - 2018) at ulike rapporter, kartlegginger og statistikk tyder på at rasisme og diskriminering er et voksende problem i Norge. Mange som opplever rasisme og diskriminering møter en høy terskel for juridisk medhold, og mange tør kanskje ikke gå videre med saken, noe som igjen gir uønskede mørketall. I 2019 kodet Oslo politiet kun 278 saker som hatkriminalitet, og skriver i sin rapport at de regner med store mørketall. Samme år fant Diskrimineringsnemnda på grunnlag av etnisitet og religion, kun brudd på diskrimineringsvernet i 6 av 91 klager. Så lave tall kan ikke tolkes som et godt tegn, og det er ingen grunn til å tro at det er dekkende for det reelle omfanget. Svært mye tyder på at utsatte ikke melder fra, og at diskrimineringen og rasisme ikke fanges opp.

    Med dagens kunnskap vet vi at alt fra grov til hverdagslig rasisme og diskriminering kan være svært helseskadelig for den utsatte samt at tilliten til majoritetssamfunnet svekkes når en gang på gang opplever forskjellsbehandling på bakgrunn av hvem man er. I rapport fra Folkehelseinstituttet 2019 om helse blant innvandrere i Oslo, fremkommer det at innvandrere har bedre helse ved innvandringstidspunktet, men som forverres etter lengre botid. Sosiale forhold som arbeid og diskriminering påvirket innvandreres psykiske helse. Så mange som én av fire hadde opplevd forskjellbehandling det siste året, og forekomsten av psykiske plager var dobbelt så stor blant de som hadde opplevd diskriminering mot de som ikke hadde opplevd dette. Videre viser en kunnskapsoppsummering fra NOVA om etnisk diskriminering av barn og unge i Norge, at rasisme og diskriminering kan ha betydelige negativer konsekvenser, blant annet kan det gi symptomer på angst og depresjon.

    Arbeidslivet er for mange nyankomne, viktig for integrering i storsamfunnet og en av nøklene til økonomisk trygghet. Å orientere seg i rettigheter og plikter i arbeidslivet er vanskelig, særlig som nyankommen. For å få en reell sjanse til varig og fast tilknytning til arbeidslivet må alle få tilpasset informasjon om diskrimineringsreglementet, og det må være praktisk mulig for alle å melde fra om diskrimineringssaker.

    Vi kan ikke forvente at den som tar samfunnsansvaret på vegne av oss alle, og sier fra om den uakseptable oppførselen, må betale for dette av egen lomme. For å få en reell tilgang til håndhevingsapparatet, må det gis fri rettshjelp i diskrimineringssaker.

    Det har også blitt en høyere terskel for å melde inn diskrimineringssaker etter at håndhevingskompetansen i diskrimineringsaker er flyttet til Diskrimineringsnemnda med krav om skriftlighet, og manglende adgang til fri rettshjelp i diskrimineringssaker gir diskriminerte i tillegg mindre tilgang på håndhevingsapparatet og terskelen for å oppsøke ordinær juridisk bistand er høy. Lavterskel rettshjelpstiltak må derfor få prioritet i tilskuddsordningene. Tiltakene må dekke både oppsøkende arbeid, rettsinformasjon og rettsveiledning i tillegg til saksbehandling.

    Norsk Folkehjelp mener at Regjeringen/lokale myndigheter må

    • Innføre fri rettshjelp i rasisme- og diskrimineringssaker.
    • Bevilge mer støtte til lavterskel rettshjelptiltak som arbeider med diskriminering- og rasismesaker. Tiltak som må prioriteres er: Tiltak som har bredt veiledningsansvar som hjelper med å sortere og finne frem til kjerner i problemer, hjelper til å skrive klager og anmeldelser, som samarbeider med minoriteter, som både yter juridisk bistand, rettsinformasjon og konfliktmegling, og gjør oppsøkende arbeid.
    • Vedta økonomisk støtte til organisasjoner som jobber med holdningsskapende og kompetansehevende tiltak lokalt.
    • Styrke organisasjoner som har forebyggende tiltak mot diskriminering i arbeidslivet.
    • Bevilge penger til tiltak som bidrar til å styrke dem som opplever avmakt når de utsettes for diskriminering og hat.

    Tidlig og bred innsats mot rasisme

    Å bli diskriminert i utelivet kan gi sterke opplevelser av utenforskap. Regjeringen skal igangsette en kampanje for å skape bevissthet og økt kunnskap om diskriminering og konsekvensene av dette. En slik kampanje er nødvendig men ikke tilstrekkelig. Dagens prikksystem for å frata et utested skjenkebevilgningen, fungerer ikke etter sin hensikt. Mens vi venter på at ordningen skal evalueres i 2021, må det på plass et fungerende og effektivt system for å frata utesteder skjenkebevilling når det avdekkes diskriminering.

    Ofte er det vanskelig å forstå hva som er diskriminering og hva som handler om andre ting, ikke bare for den som utsettes for det.

    Å jobbe mot hat og diskriminering er krevende. Satsingen på forebyggende arbeid må prioriteres. Her er tidlig innsats i form av kunnskap, fakta og bevisstgjøring av strukturelle utfordringer sentralt. Det må satses på skole-lokalsamfunnsprosjekter drevet av sivilsamfunnsorganisasjoner som har lokal kompetanse og erfaringer med inkludering og antirasisme. En ting er at barn i barnehagen og elever i skolen må lære om temaet. Like viktig er det at personell får nødvendig opplæring og forståelse av tematikken. Mange frivillige organisasjoner og sivilsamfunnet har kompetanse på området, og kan bidra i arbeidet.

    Vi må vise at vi har kommet lengre enn å redusere “rasisme” til en diskusjon om hvorvidt rasisme finnes eller ikke i Norge. Skal vi få effektive og forebyggende tiltak mot dette samfunnsproblemet, trenger vi mer kunnskap om art og omfang av rasisme i Norge. En nasjonal oversikt over anmeldt hatkriminalitet på grunnlag av etnisitet, vil være et steg i rett retning. De av oss som anmelder hatkriminalitet må kunne forvente å bli tatt på alvor i den enkelte sak, men også ved at statistikker blir ført.

    Mange som utsettes for hatkriminalitet, kvier seg for å oppsøke politiet, eller vet ikke at den dårlige oppførselen er straffbar. Vi kan ikke leve med at uakseptabel oppførsel som hat og diskriminering, i praksis ikke fører til noen form for ulempe eller ubehag for de ansvarlige. Null toleranse for hat og diskriminering forplikter, og handler mest av alt om å ansvarlig gjøre dem som oppfører seg uansvarlig. Det er derfor sentralt at det nasjonale kompetansemiljøet må gis videre støtte slik at geografisk bosted ikke blir avgjørende for om din sak vedrørende hatkriminalitet blir fulgt opp eller ikke. Kunnskap om hatefulle ytringer og hatkriminalitet må forankres i alle politidistrikt, og i samfunnet for øvrig. Midler til å forske på tematikken må derfor opprettholdes.

    Norsk Folkehjelp mener Regjeringen må

    • Få et fungerende og effektivt nasjonalt system for å frata utesteder skjenkebevilling ved avdekking av diskriminering.
    • Satse på tiltak med tidlig innsats mot barnehager og skoler.
    • Nasjonalt kompetansemiljøet innen hatkriminalitet:
      • Involvere og støtte eksisterende fagmiljøer, og engasjere fagområder vi mangler kompetanse på
      • Opprettholde bevilgninger til forskning på feltet
      • Må være en realitet i at arbeidet er en nasjonal satsing

    Tiltak og handlinger mot rasisme i alle kommuner

    Rasisme er et samfunnsproblem, som må bekjempes. For å få bukt med rasisme og diskriminering, må det behandles som selvstendige problemer. Dårlige holdninger og uønsket handlinger skjer blant alle samfunnslag, i arbeidsmarkedet, på leiemarkedet, på byen, i hverdagen. Hele samfunnet, og alle i det, er ansvarlige for å bekjempe rasisme. Strukturell og sammensatt diskriminering er vanskelig å oppdage for den som ikke selv blir utsatt. Vi må derfor lytte og lære fra dem av oss som har erfaring på området, slik at vi sammen kan bekjempe at strukturelle forhold fører til at minoriteter systematisk kommer dårligere ut enn andre deler av befolkningen. Det offentlige har et særskilt ansvar for å motarbeide strukturell diskriminering.

    Altfor få kommuner oppgir at de har planer om- eller jobber med handlingsplaner mot rasisme og diskriminering. Vi ønsker samarbeid med norske kommuner for å skape gode lokalsamfunn frie fra rasisme. Målet er å forebygge diskriminerende holdninger og rasistiske handlinger, fremfor kun antirasistiske handlinger i etterkant av at rasistiske. Bevissthet og tiltak mot diskriminering i utelivet og fokus på mangfold og inkludering i arbeidslivet er punkter som må med i kommunens handlingsplan mot rasisme og diskriminering.

    Norsk Folkehjelp mener at alle kommuner må

    • Utarbeide tiltak og handlinger mot rasisme og diskriminering i samarbeid med relevante organisasjoner.
• Flyktninger og innvandring

  • Ca. 70 millioner personer er på flukt i verden. Norge må ta sin del av ansvaret, både via FN sine systemer men også ved å ha føre en human asyl- og innvandringspolitikk, og bidra i sammen med andre europeiske land.

    Norsk Folkehjelp mener Regjeringen må

    • Gradvis øke kvoten til 5000 overføringsflyktninger

    I 2019 var det rekordlave ankomster av asylsøkere til Norge. Også antallet familiegjenforeninger med personer med fluktbakgrunn er lave. I 2017 anmodet FNs høykommissær for flyktninger Norge å opprettholde antallet overføringsflyktninger i påfølgende års statsbudsjett – og gradvis øke antallet til 5000. Norge bør etterkomme denne anmodningen. Siden 1994 har Norsk Folkehjelp til sammen assistert ca. 38.000 overføringsflyktninger som ankommer Norge. Vi står klar til å bistå flere. Året 2019 markerer et veiskille da det for første gang ble bosatt flere overføringsflyktninger enn flyktninger som hadde søkt asyl i Norge. kommunene har kapasitet til å ta imot overføringsflyktningene, og uttaler at de trenger et jevnt tilsig av nye deltagere til introduksjonsordningen for at dette skal være økonomisk bærekraftig. Det at et flertall av flyktningene som skal bosettes kommer direkte fra flyktningleirer eller bosettinger i utlandet, og ikke via et asylmottak, stiller integreringsapparatet ovenfor nye utfordringer. Norsk Folkehjelp har tilbudt inkluderende tiltak og aktiviteter i mange år over hele landet, og våre medlemmer som står klare til å bidra i inkluderingsarbeid i sine lokalsamfunn.
    

    Norsk Folkehjelp ønsker en rettferdig ansvarsfordeling. Vi mener at Regjeringen

    • Må relokalisere flyktninger og avlaste Hellas og Italia
    • Må bidra i den europeiske ansvarsfordelingen ved å ta imot flere asylsøkere
    • Må intensivere støtten til vertsland i nærområdene og identifisere flere muligheter til å finansiere vedvarende flyktningarbeid med langsiktig bistand

    I dag er det ca. 70 millioner flyktninger. Dette er personer som trenger bistand. Ankomstsenteret på Råde står nesten tomt, og har en kapasitet på 1000 beboere. Også andre mottak på østlandsområdet har mye ledig kapasitet.

    Nabolandene og yttergrensene av Europa kan ikke bære ansvaret for flyktningene alene, men viljen til å binde seg til en ansvarsfordeling virker fjernt for Norge. I dag er det rundt 115.000 flyktninger og migranter i Hellas. I 2019 tok Hellas imot omlag 75.000 flyktninger og migranter. I løpet av de tre første månedene i 2020 har de tatt imot om lag 6000. Dette er mange flere enn landet har kapasitet til å handtere. Pr. mai 2020 bor det minst 5000 enslige mindreårige barn på flukt i Hellas. Bare i Moria lever omlag 1600 enslige mindreårige fra 4-17 år, under helseskadelige og svært utrygge forhold.

    Norge bistår Hellas via EØS-midler. Dette er nødvendig men ikke tilstrekkelig. Vi må avlaste Hellas ved å ta imot flere flyktninger. Tidligere relokaliserte vi syriske og eritreiske asylsøkere for å avlaste Hellas og Italia. Nå gjør vi ingen av delene, tross rekordlave asyltall i Norge (2375 i 2019). Pr. mai 2020 har 14 europeiske land sagt ja, og har startet arbeidet. Norge kan ikke sitte og vente på at 8-10 land skal starte prosessen før vi selv setter i gang. Det vår humanitære plikt å stille opp mer og bedre slik at flere får beskyttelse i Norge. Vi må ta vår del av ansvaret, og vi må gjøre det nå.

    Norge må benytte dagens unntaksregel og ikke returnere flest mulig tilbake til Hellas. Norge anmodet i 2018 og 2019 Hellas om hele 799 Dublin-returer. Dette er flere enn vi relokaliserte for å avlaste Hellas med for et par år siden. Hellas har kun akseptert 18 av disse sakene. Denne politikken bidrar ikke til å bedre internasjonal ansvarsfordeling. Norge må ta sin del av ansvaret for at forhandlingene i Dublin III-forordningen kommer i havn med en permanent løsning for relokalisering. Svært mange høy- og mellominntektsland bidrar minimalt – finansielt eller ved mottak av kvoteflyktninger – til en rimelig internasjonal ansvarsdeling. Flyktninger og migranter trenger bistand nå. Norge kan ikke lengre sitte på gjerdet og vente på at andre land skal bidra.

    Norsk folkehjelp mener at Regjeringen må

    • Stanse prosessen om opphør av flyktningstatus for somaliere
    • Må gjeninnføre «rimelighetsvilkåret» ved retur til internflukt
    • Forenkle regelverket for familiegjenforening
    • Bedre mulighet for samfunnsdeltakelse og rettssikkerheten til barn med begrensede oppholdstillatelser

    FNs høykommissær for flyktninger mener Norge kan bryte Flyktningkonvensjonen ved å opphøre flyktningstatus for mange hundre somaliere. Norge bør anerkjenne at sikkerhetssituasjonen i Somalia fortsatt er usikker og på bakgrunn av høykommissærens innvendinger stanse prosessen med opphør av flyktningstatus for somaliske flyktninger.

    Norge er alene i Europa om å ha fjernet rimelighetsvilkåret ved retur til internflukt i Afghanistan, som sier ingen skal sendes tilbake til flukt i hjemlandet om det blir vanskelig for dem å klare seg. FNs høykommissær for flyktninger mener dette er i strid med Flyktningkonvensjonen. Norge bør derfor følge høykommissærens anmodning og gjeninnføre rimelighetsvilkåret. Opphør av flyktningstatus for somaliere og fjerning av rimelighetsvilkår ved internflukt alternativet for afghanere, blir av UNHCR sett på som brudd på Konvensjonen av 1954. Dette bør Norge lytte til og endre politikken fremfor å undergrave UNHCRs mandat.

    Retten til familieliv er avgjørende for en persons psykososiale forutsetning for å lykkes. FNs høykommissær for flyktninger har tidligere uttalt at det er «uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge». Både prosessuelle hindrer i søkeprosessen og diskriminering i arbeidslivet som medfører at vedkommende ikke tjener nok til å oppfylle vilkårene for familiegjenforening, er hverdagen for flere. Per i dag fungerer hindringene og barrierene som en silefunksjon for eksterne faktorer, og ikke hvorvidt søker og referanseperson faktisk oppfyller de materielle vilkårene for familiegjenforening. Dette er å bruke prosessuelle skranker til hindrer for prøving av materielle rettigheter.

    301 barn i Norge har oppholdstillatelse som er begrenset fordi de ikke har fremlagt godkjent dokumentasjon på egen identitet. Barna har fått opphold på humanitært grunnlag, men tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. Tillatelsen gis for ett år om gangen, med mulighet til å søke om fornyelse. Begrensede tillatelser hindrer samfunnsdeltakelse, og fører til usikkerhet, frykt og svekket psykisk helse. Andelen begrensede tillatelser til barn øker, i strid med lovgivers intensjon. I forarbeidene til dagens utlendingslov understreker departementet at det «ikke vil være heldig å etablere en omfattende praksis med å innvilge slike begrensede tillatelser, og at «denne type tillatelser skaper en usikkerhet omkring utlendingens fremtid i riket, noe som kan virke integreringshemmende.»

    Norsk Folkehjelp mener Regjeringen

    • Må øke summen for ytelsene for alle grupper i asylmottak

    Opphold i mottak skal være et nøkternt botilbud, men når ytelsene beboerne mottar til livsopphold kuttes ned til et minimum fører dette til at mange havner utenfor det samfunnet de er en del av og at flere må vurdere negative mestringsstrategier for å overleve. Bedre helse og velferd under mottaksoppholdet vil føre til en bedre integrering av de som får bli i Norge, samtidig som det vil kunne øke sannsynligheten for frivillig retur for de som får avslag. Norsk Folkehjelp er glade for at taket på 10.000 kroner for barnefamilier ble fjernet i statsbudsjettet for 2019. Dette endrer likevel ikke at andre barnefamilier og enslige fortsatt lever i matusikkerhet.

    Norsk Folkehjelp mener Regjeringen

    • Må gi mennesker uten lovlig opphold rett til nødvendig helsehjelp, ikke bare akutt helsehjelp
    • Må gi lovlig opphold uten begrensninger til alle ureturnerbare asylsøkere som har oppholdt seg i landet i over en viss tid
    • Må gi asylsøkere med kjent identitet og lovlig opphold i Norge, rett til arbeid
    • Må gi arbeidstillatelse for ureturnerbare asylsøkere inntil retur er mulig

    Papirløse er mennesker som lever iblant oss år etter år uten grunnleggende rettigheter som vi andre tar for gitt. Lovgivningen forskjellsbehandler og ekskluderer papirløse fra grunnleggende helsehjelp, noe som er i strid med menneskerettighetene. Papirløse har heller ingen mulighet til å arbeid. Noen lever årevis i asylmottak, sterkt passiviserte, og med liten mulighet til å bidra til samfunnet. Det må opprettes en finansieringsordning for sykehus, fastleger og kommunale helseinstitusjoner, slik at disse kan få refundert utgifter til helsehjelp gitt til pasienter utenfor folketrygden.

    Ureturnerbare personer har ikke et returland, og som har et liv hvor de lever i et samfunn, men ikke har mulighet til å delta eller bidra i samfunnet. Både samfunnet og utlendingen selv er mest tjent med forutsigbarhet og stabilitet knyttet til oppholdsstatus. Regjeringen foreslått en midlertidig engangsløsning, hvor vilkåret er 16 år opphold i riket. 16 år er altfor lenge å gå uten tilgang til mulighet til å jobbe og ha et anstendig liv. Jo tidligere vi kan gi målgruppen opphold, jo raskere kan de få muligheten til å bli en deltaker i storsamfunnet og komme i gang med strukturerte og uformelle integreringstiltak, som vil ha mye å si for vedkommens psykiske helse.

• Inkludering og kvinner med innvandrerbakgrunn

  • Uavhengig av om en person kommer til Norge som flyktning, på familiegjenforening eller av andre årsaker, er det avgjørende med brukertilpassede og behovsrettede tiltak for best mulig ivaretakelse og inkludering i storsamfunnet og arbeidsmarkedet. Siden innføringen av introduksjonsordningen i 2004 har kvinner oppnådd systematisk dårligere resultat enn menn i overgangen til arbeid eller utdanning. Det er et stort behov for nye tiltak som kan bidra til at innvandrerkvinner med fluktbakgrunn i større grad deltar i arbeids- og samfunnslivet.

    Det må stilles realistiske målsetninger som er mulig å oppnå for målgruppen. Som i resten av befolkningen er det et mangfold blant innvandrere. Mangfoldet må gjenspeiles ved å ha ulike ambisjonsnivåer og individuelt tilpassede tiltak. Ambisjonene og tiltakene må baseres på de faktiske forutsetningene den enkelte har. Det må derfor satses på kompetanseheving som øker deltakelse i både arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

    Regjeringens integreringsstrategi fremhever kunnskap som nøkkelen til suksess. Brukerrettede tiltak kan gi ønskede resultater, samt en ytterligere spissing og tilpassing av metoder for norskundervisning og kvalifiseringstiltak for innvandrerkvinner. En måte å bøte på manglende kvalifikasjoner er å oppnå tilstrekkelig kompetanse som gjør dem attraktive på arbeidsmarkedet. Dette kan være tidlig satsing på kortvarig utdanningsløp for de som opplever at fagbrevet blir uoverkommelig å oppnå. For eksempel må det utvikles tilpasset kortere utdanning som praksisbrev, eller første del av praksisbrev. For andre kan praktisk yrkesopplæring som ikke er så omfattende som fagbrev være løsningen. Kompetanse om deltakelse i samfunnslivet er like viktige. Det må satses på kompetanseheving av hvordan bli aktiv samfunnsdeltaker, ved å ha fokus brukermedvirkning, styrke til å utøve konkrete handlinger, økt selvfølelse og mestring.

    Norsk Folkehjelp krever at Regjeringen må

    • Sikre både kvalitet og kontinuitet på norskopplæringen for personer med innvandrer- og fluktbakgrunn
    • Øke grensen på 5 år for å få tilbud om gratis norskopplæring
    • Investere i kompetanseløp for personer innvandrer- og fluktbakgrunn
    • Satse på utvikling av kortere fagutdanning som er tilpasset målgruppen
    • Satse på å få mer kunnskap om hvilke faktorer som påvirker det psykososiale
• Frivillighetspolitikk innen inkluderingsarbeid

  • Frivilligheten spiller en avgjørende rolle i inkluderingsarbeidet. Formålet om en varig tilknytning og gode forutsetninger for å delta på ulike samfunnsarenaer, fordrer kunnskap.

    Frivillige organisasjoner er arenaer for kunnskap, fellesskap og forankring innen mange sentrale områder. Med et mål om inkludering og økt deltakelse i samfunnslivet av flyktninger og innvandrere, må det legges til rette for fleksible og forutsigbare rammevilkår slik at frivillige organisasjoner fullt ut får benyttet sitt potensiale som integreringsaktører.

    For å imøtekomme frivillige organisasjoners bidrag inn i integreringsprosessen er det viktig å styrke frivillighetens kapasitet gjennom økt samarbeid og koordinering mellom frivilligheten og kommune/fylkeskommune. For å oppnå dette må stat, kommuner og fylker ansvarliggjøres i arbeidet med å etablere en helhetlig frivillighetspolitikk, hvor mål og tiltak utvikles i tett samarbeid med frivilligheten.

    Vi trenger tilskuddsordninger som til enhver tid er tilpasset samfunnsutfordringene. Inkluderings- og integreringsarbeid fordrer tilbud med høy kvalitet og god metodikk. Kortsiktige støtteordninger fungerer derfor ikke etter sitt formål. Innvandrerbefolkningen er heller ikke en enhetlig størrelse. Ulike forutsetninger fordrer ulike løsninger. Det er derfor viktig at erfaringene hentes fra et representativt utvalg av innvandrerbefolkningen. Skal vi kunne tilby målretta tiltak må vi ta brukerperspektivet på alvor ved å lytte på tilbakemeldingene til både nyankomne og personer som har vært i Norge noen år.

    Norsk Folkehjelp mener at:

    • Regjeringen må sørge for bedre rammevilkår for frivilligheten med forutsigbare rammebetingelser, blant annet gjennom tilgang på flerårige ordninger
    • Alle kommuner og fylkeskommuner må utarbeide en handlingsplan om frivillighet
    • Vi må ha forutsigbare og fleksible tilskuddsordninger som til enhver tid er tilpasset samfunnsutviklingen
    • Brukerperspektivet må innarbeides i utformingen av tiltak og innrettingen av tilskuddsordninger