Fra krigsoffer til bistandsarbeider

Flere hundre serbiske soldater fra en jugoslavisk folkehær i full oppløsning har fått ordre om å evakuere militærbasen i Tuzla. Situasjonen er i høyspenn idet stridsvogner og militære kjøretøy ruller ut av sentrum av byen. 12 år gamle Selma føler seg utrygg, men trosser likevel lærerens instruks om å holde seg på skolen.

Plutselig åpner bosnjakiske styrker ild mot den serbiske militærkonvoien. Selma løper så fort beina vil bære henne. Hun rekker akkurat å smette inn oppgangen i det store boligkomplekset på hjørnet av hovedgata Brčanska Malta før det for alvor braker løs. Hun registrerer at beboerne sperrer inngangsdøra med kjøleskap før hun piler ned i kjelleren sammen med moren. Så hører de artilleriet brake løs.

Det skal gå tre år før de kommer opp igjen.

– Vi bodde i kjelleren 24 timer i døgnet fra mai 1992 til mai 1995. Vi gikk ikke på skolen, og hadde knapt med mat og drikke. Luftkvaliteten var veldig dårlig fordi støv og forurensning sivet inn fra all bombingen utenfor. Etter hvert ble det dessuten veldig trangt om plassen der nede, det kom blant annet mange kvinner og barn fra Srebrenica, forteller hun.

Tuzla var hermetisk lukket under krigen, så det var umulig å flykte eller få tilgang på humanitær hjelp.

– Markedene og butikkhyllene var tomme, men heldigvis jobbet moren min på en fabrikk før krigen og fikk hentet industriolje derfra som vi blandet med det lille av mat vi hadde, som poteter, løk og ris, sier Selma.

Mens mor og datter befant seg i kjelleren, holdt faren vakthold utenfor. Leiligheten til familien lå i 10. etasje, og ble skadet flere ganger i løpet av krigen. Dette skyldtes blant annet at Majevica-høyden, hvor harde skyttergravskamper ble utkjempet, ligger mindre enn en kilometer unna i luftlinje.

De siste 20 årene har Selma Antic jobbet i felt for Norsk Folkehjelps mineprogram i Bosnia Hercegovina. 30 år etter krigen er Bosnia fremdeles et av landene i Europa som er verst rammet av miner og klasebomber. Norsk Folkehjelp rykket inn i 1996, like etter krigen var over. I dag jobber rundt 140 ansatte i programmet. De har ulik kulturell bakgrunn, og mange var soldater under krigen.

Det er en flott symbolikk i at de som var delaktige i å legge ut minene under krigen, har viet resten av sin yrkeskarriere til å rydde dem opp.

– Det er en flott symbolikk i at de som var delaktige i å legge ut minene under krigen, har viet resten av sin yrkeskarriere til å rydde dem opp. Norsk Folkehjelp har gitt dem mulighet til å holde live i håpet om en bedre morgendag for det bosniske folk.

Da de første mineryddingsoperasjonene ble satt i gang i de største byene, lå det vanvittige mengder eksplosiver og miner over alt, minnes Selma. Førsteprioritet var å få bukt med eksplosivene som befant seg i boliger, hoteller, skolebygg, gater og parker i de største byene.

– Det var en utfordrende og farlig kontekst å jobbe i, blant annet fordi vi er avhengig av å ha avstand til både folk og eksplosiver når vi rydder. Det er derfor vi har så strenge prosedyrer i dette arbeidet, forklarer hun.

I dag konsentreres ryddeinnsatsen rundt gjenværende minefelt i landsbyer, landbruksområder og utmark. Siden 2015 har programmet dessuten hatt et samarbeid med etterlatteforeningen «The Missing Persons Institute of Bosnia-Herzegovina» om å rydde i områder hvor det befinner seg massegraver fra krigen.

Selmas karriere i Folkehjelpa startet i 2002, da hun fikk jobb som førstehjelper på et minerydderteam. Snart gikk hun over til å jobbe som samfunnskontakt. Å frigi land handler ikke bare om minerydding, det handler i høyeste grad om folkene som bor der. Ved å ha dialog med lokalbefolkningen i mineutsatte områder klarer Selma og teamet hennes å få bekreftet hvor minene ligger. I tillegg underviser de barn og voksne slik at de ikke risikerer å bli ofre for en udetonert mine eller bombe. Det beste målet på suksess er når de kommer tilbake og ser at områdene som er ryddet, tas i bruk igjen.

– Jeg elsker virkelig jobben min, som gir meg mulighet til å hjelpe de mest sårbare og utsatte gruppene i hjemlandet mitt - folk som lever side om side med minene i hverdagen. Folk er takknemlige for den jobben vi gjør, og blir lettet når de ser det grønne korset på uniformen. Jeg har ikke tall på hvor mange vennskap jeg har fått rundt om i landet opp gjennom årene, takket være jobben i Norsk Folkehjelp. Det føles veldig meningsfylt, sier hun.

Selv om hun forfekter å være en hardbarka bosnier, vedgår Selma at situasjonen i Ukraina har opprørt henne.

– Det er klart det går inn på meg. Etter å ha tilbragt halvparten av tenårene i en kjeller med minimalt av mat, vann og elektrisitet, var jeg lettet da krigen tok slutt. Det føles uvirkelig at befolkningen i et europeisk land ikke langt unna går gjennom de samme lidelsene nå i 2022. Jeg hadde håpet vi var kommet lenger.

Minst 55 soldater fra Den Jugoslaviske Folkehæren ble drept og 44 såret i angrepet på Brčanska Malta 15. mai 1992. Hendelsen ble opptakten til den fire år lange beleiringen av Tuzla.