- Vet ikke om vi kommer tilbake
Krigen i Ukraina fremkalt vonde minner fra fortiden i en allerede hardt prøvet bosnisk befolkning. Rundt halvparten av innbyggerne i Bosnia Hercegovina la ut på flukt under krigen, og mange vendte aldri tilbake. Fraflyttingen har bare fortsatt, og nå tar mange av de som hittil har klamret seg fast en ny runde på om det er trygt å bli værende.
Brčko, Bosnia Hercegovina: Ekteparet Mirela (38) og Mirza Mehakovi (40) viser stolt fram det idylliske blå huset som de flyttet inn i for et par år siden i landsbyen Gorica i Brčko, nordøst i landet.
I hagen har de akkurat fått satt opp en liten hønsegård. På en åkerlapp stikker løken opp av jorda, og i drivhuset står salat som har overlevd vinteren på sirlig rekke. Den største av hundene, en blåøyd sibirsk husky bjeffer selskapssykt i en innhegning, mens en vel så sosial pekingeservalp tumler rundt på plenen.
De siste månedene har Norsk Folkehjelp ryddet miner i skogholtet like bak hjemmet deres. Nesten nøyaktig 30 år har det tatt fra Bosniakrigen brøt ut i april 1992, til siste rest av landminer er i ferd med å ryddes i landsbyen.
Alt burde ligge til rette for en lysere framtid for Mirela, Mirza, sønnen Ismar (11) og attpåklatten Davud på 7 måneder. Men i likhet med resten av befolkningen har krigen i Ukraina gitt dem en ny uro i hverdagen.
– Jeg tror 95 prosent av bosniere som har opplevd krigen, gjenopplever det som skjedde for 30 år siden i disse dager, sier Mirza alvorlig.
Selv kommer han fra Brčko, en by som ble hardt rammet under krigen. Her bodde han sammen med foreldrene og den to år gamle lillebroren da krigen brøt ut.
– Da jeg var ni år, ble faren min skutt og drept rett foran øynene på meg og moren min. Hver dag måtte mamma trygle naboene om mat. Enkelte dager var hun så langt nede at hun ikke klarte å bevege seg fra ett rom til et annet. Det var en veldig tøff periode, forteller han.
De siste ukenes hendelser har bragt minnene fra fortiden til overflaten igjen. Nå frykter de begge at historien skal gjenta seg.
– Om to dager reiser vi til Sveits for å besøke en venninne, og for å være ærlig er vi usikre på om vi våger å reise hjem igjen. Marerittet er at vi blir beleiret uten mulighet til å flykte, slik som under krigen. At Mirza og sønnen vår Ismar tvinges til å krige. Jeg er veldig bekymret for fremtiden til barna mine, forklarer en gråtkvalt Mirela, og kikker opp på mannen.
Da jeg var ni år, ble faren min skutt og drept rett foran øynene på meg og moren min. Hver dag måtte mamma trygle naboene om mat. Enkelte dager var hun så langt nede at hun ikke klarte å bevege seg fra ett rom til et annet. Det var en veldig tøff periode.
Selv om Bosnia oppleves som relativt fredelig i dag, er de to tydelige på at samfunnsutviklingen har stått på stedet hvil i 20 år. De er kritiske til politikerne i landet, som de mener er helt uinteressert i å forbedre situasjonen for sine innbyggere.
Desto mer takknemlige er paret for den innsatsen minerydderne fra Norsk Folkehjelp har lagt ned for å rydde nabolaget fritt for miner.
– Vi er ikke vant til å få hjelp fra politikere og myndigheter, så det er en lettelse at Norsk Folkehjelp har kommet for å gjøre nabolaget vårt trygt.
Spesielt viktig er dette for fremtidige generasjoner eller tilflyttende som kanskje ikke vet hvor minene befinner seg, sier Mirela.
Opp gjennom årene har stadig flere venner og familiemedlemmer reist til nabolandene eller andre europeiske land for å jobbe og leve.
– Det finnes ingen fremtidsutsikter i Bosnia Hercegovina i dag, og 45 prosent av befolkningen har forlatt landet i løpet av få år. Det er nesten en halv nasjon, og det er ikke bare en og en som reiser, men hele familier, - fire-fem i slengen, sier Mirza.
Selv anslår han at 90 prosent av familiemedlemmene enten er døde eller befinner seg utenlands.
– Pappa, tre onkler på morssiden og mange av søskenbarna mine ble drept under krigen. I dag er det bare oss, mamma og foreldrene til Mirela som er igjen. Alle andre er i Europa, sier han.
Gorica har tidligere blitt ansett for å være et sted som har lykkes med forsoningsarbeidet etter krigen. Ifølge Mirela og Mirza er det ikke fullt så enkelt. Ifølge dem er rasisme fortsatt et problem, og spenningen merkbar, spesielt blant de som er for unge til å ha opplevd krigen.
– Det er et ordtak som sier at hvert 50. år skjer det en krig i vår region. Vi krysser fingre for at historien ikke gjentar seg. Det eneste vi ønsker oss er fred og et normalt liv med normale politikere. Fremtiden vil vise om det er grunnlag for håp.
- Det multikulturelle Brcko-distriktet ligger på grensa til Kroatia, helt nordøst i landet. Rundt 500 bosniakkere og kroatere omkom da bosniske serbere invaderte Brčko våren 1992.
- I fredsforhandlingene etter krigen ble det vedtatt at Bosnia Hercegovina skulle deles inn i tre administrative enheter: den serbiske republikken Republika Srpska, Føderasjonen Bosnia-Hercegovina og det multikulturelle Brčko-distriktet. Brcko skulle være nøytralt, og ble satt under tilsyn av USA.
- Hver av enhetene har sin egen president, parlament og regjering, mens på landet som helhet ledes av et presidentråd og en regjering. I presidentrådet sitter en representant for hver av de dominerende folkegruppene bosniakker, serbere og kroater.
- Tredelingen av Bosnia Hercegovina har vist seg å være lite hensiktsmessig for et land som sårt trenger å stable seg på fote etter krig. Det politiske systemet er tungrodd, og de som har sittet med makten har hittil vist liten vilje til å dra i samme retning. Som et resultat av dette er Bosnia Hercegovina et av de fattigste landene i Europa.
- Befolkningen lå på 4.4 millioner før krigen, og antas i dag å ligge på rundt 3,2 mill. Rundt to millioner bosniere ble internt fordrevne eller flyktet til utlandet under krigen. Mange vendte tilbake etter krigen, men på grunn av krigens ødeleggelser og farlige miner og eksplosiver har mange blitt nødt til å bosette seg andre steder i landet.
- Bosnia-krigen regnes som den største krigen i Europa etter 2. verdenskrig. Rundt 100 000 mennesker mistet livet, blant disse opptil 40 prosent sivile. Store mengder miner og eksplosiver ble brukt, og 30 år etter ryddes det fortsatt.
- Over 550 massegraver er funnet i Bosnia Hercegovina etter krigen, også i Gorica. Arbeidet med å finne savnede personer pågår den dag i dag. I 2022 planlegger Norsk Folkehjelps globale minehundsenter i Sarajevo å trene minehunder til å kunne bistå i søk etter massegraver og levninger.
