Fra bookmaker-sjappa til minefeltet
Snezana Djukovic (30) bor sammen med foreldrene og en yngre søster i Sarajevo. Hun jobbet for en bookmaker da koronapandemien slo til i 2020 og gjorde det nødvendig å foreta et karriereskifte.
Som så mange andre innbyggere i Bosnia-Hercegovina ble Snezana permittert på grunn av pandemien, og befant seg plutselig i køen utenfor arbeidskontoret sammen med mange andre unge mennesker i landet som med ett sto uten jobb.
Rundt 60 prosent av bosniske innbyggere under 30 år er nå arbeidsløse. Snezana fant ingen løsning på problemet før hun i januar 2021 så at Norsk Folkehjelp i Sarajevo søkte etter mineryddere. Hun sendte inn en søknad og ble innkalt til intervju på selveste 8. mars – den internasjonale kvinnedagen.
Intervjuet gikk bra, og hun startet opplæringen i juni. 9. august var hun på plass i minefeltet som godkjent minerydder.
De første kvinnene i felten
Appell møtte Snezana 28. september i et minefelt i landsbyen Hrasnica i kommunen Gornji Vakuf/Uskoplje. Hun er en av de tre første kvinnelige minerydderne som er ansatt i Norsk Folkehjelps mineteam i landet – de seksti andre er menn.
– Hvorfor tror du at det er så få kvinnelige mineryddere i Bosnia-Hercegovina?
– Kanskje fordi mange tror at jobben som minerydder er farlig, og ikke minst betrakter den som mannens område. Imidlertid står det ikke skrevet noe sted at dette er en jobb som passer utelukkende for menn, sier hun bestemt.
Snezana tror det er en generasjonskløft i landet når det gjelder tradisjonelle kjønnsroller, og at dette henger sammen med hvilke verdier barn og unge nå lærer seg hjemme og på skolen.
– Vi trenger flere kvinner i dette viktige arbeidet, og jeg håper at flere kvinner vil søke når Norsk Folkehjelp og andre organisasjoner i framtida skal rekruttere flere mineryddere. Det er snart 30 år siden krigen på Balkan tok slutt, og vi må bli snart ferdig med denne jobben. Kvinner kan spille en avgjørende rolle i denne livsviktige innsatsen.
Et stort sprang
Veien fra bookmaker-kontoret til minefeltene må kunne sies å være lang. Hvordan har Snezanas foreldre, søsken og venner reagert på hennes nye karrierevalg?
– Moren min var ganske skeptisk. Hun var redd for det som kunne skje meg i det hun mente var en farlig jobb, og storesøsteren min delte hennes betenkninger. Faren min støttet meg, og det virket til og med som om han syntes det var litt morsomt at en av døtrene hans valgte denne yrkesveien, smiler Snezana.
Hun forteller at venneflokken i begynnelsen var delt i to i dette spørsmålet. Halvparten støttet valget hennes, og resten var negative.
– Etter at jeg fikk forklart dem hva jobben min går ut på, ble alle veldig positive til det jeg gjør. Når arbeidsuka er over, er faren min veldig ivrig etter å høre hva jeg har opplevd, mens moren min går sin vei. Men hun har akseptert valget mitt nå.
– Hvordan har du blitt mottatt av kollegene dine, med tanke på at en overveiende del av dem er menn?
– Alle, uten unntak, har vært veldig støttende. Minerydding kan være fysisk krevende, særlig i kupert terreng. Som nytt teammedlem har jeg fått gode råd og tilbud om hjelp. Jeg føler meg veldig velkommen. Jeg trodde at jobben skulle bli stressende, men den er faktisk ikke det. Det viktigste er å følge standard prosedyrer for rydding, være rolig og forsiktig når du håndterer metalldetektor og prodder, og selvfølgelig følge instruksjonene fra teamlederen nøye. Det er dette som er viktig, sier Snezana, – ikke hvilket kjønn du har.
