Spørsmål og svar om Minekonvensjonen

Konvensjonen som forbyr bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer (APMBC) ble framforhandlet og vedtatt i Oslo i 1997, og satte en stopper for den alvorlige humanitære krisen som massiv og langvarig bruk av personellminer forårsaket. Siden den gang har 165 stater sluttet seg til konvensjonen og med dette anerkjent at disse våpnene har uakseptable humanitære konsekvenser, og ikke hører hjemme i moderne krigføring. Konvensjonen har skapt et sterkt stigma og en global norm mot bruk av personellminer, og vært et svært vellykket verktøy som har bidratt til å redde utallige liv og lemmer. Ifølge Landmine Monitor har antall årlige ofre for antipersonellminer falt med over 75 % siden det var på sitt høyeste på slutten av 1990-tallet,

Minekonvensjonen var dessuten banebrytende i å være den første nedrustningstraktaten som eksplisitt forpliktet statspartene til å bistå ofrene og hjelpe dem med å bli reintegrert i samfunnet.

Antipersonellminer er små, eksplosive innretninger som har som formål å skade eller drepe mennesker som tråkker på dem eller utløser dem på annet vis. Våpnene skiller ikke mellom soldater og sivile og det skal svært lite trykk til før de eksploderer - gjerne bare noen få kilo. Selv et barn kan utløse den. De er lette å skjule, billige å produsere, består av holdbare materialer og blir ofte liggende udetonert i bakken. I mange tiår etter at en konflikt er over, fortsetter de å drepe og lemleste primært sivile. De alvorlige humanitære konsekvensene var bakgrunnen for at stater og sivilsamfunn bestemte seg for å forby disse våpnene gjennom Minekonvensjonen.

Antikjøretøyminer, på den annen side, er adskillig større og har som formål å ødelegge eller stanse kjøretøy som stridsvogner og pansrede kjøretøy. Det kreves adskillig mer trykk for å detonere disse – vanligvis 100 kilo eller mer – så en person som tråkker på en stridsvognmine, vil normalt ikke utløse den. Disse minene er ikke forbudt i henhold til Minekonvensjonen, men bruken reguleres gjennom folkeretten for å forhindre unødvendig skade på sivile. Siden stridsvognminer ikke skiller mellom militære og sivile kjøretøy, bidrar også disse våpnene til sivile tap og hindrer humanitær bistand. Norsk Folkehjelp mener derfor at også stridsvognminer bør forbys under de samme forutsetningene som personellminer.

Nei. Siden Minekonvensjonen ble vedtatt har ikke antipersonellminer hatt noen betydelig teknologisk utvikling. Selv om enkelte stater hevder at det finnes «tryggere» miner som kan deaktivereseller destruere seg selv (omtales gjerne som «smarte» eller «midlertidige» miner), er ikke disse mekanismene pålitelige. Det foreligger ikke troverdig dokumentasjon på at disse minene er sikrere enn andre personellminer. Slike miner utgjør derfor den samme, direkte trusselen mot sivile og har de samme uakseptable konsekvensene. Nettopp derfor forbyr Minekonvensjonen alle typer offer-aktiverte innretninger. «Smarte» antipersonellminer finnes ikke.

Minekonvensjonen er den mest vellykkede nedrustningstraktaten i historien. Siden den ble vedtatt, har det vært en betydelig reduksjon i produksjon, lagring og bruk av personellminer, og antallet nye ofre har falt dramatisk. Ifølge Landmine Monitor har det årlige antallet ofre for personellminer falt med over 75 % siden det toppet seg på slutten av 1990-tallet.

Millioner av miner har blitt ryddet og tilintetgjort i minerammede områder over hele verden; over 55 millioner lagrede antipersonellminer har blitt destruert; mange land har ryddet store minelagte områder, og over 30 land er erklært minefri. Antall land som produserer antipersonellminer er redusert fra over 50 til færre enn 10. Og ikke minst har tusenvis av mineofre fått bistand til pleie, rehabilitering og reintegrering.

Likevel gjenstår mye arbeid. Minst 58 land og andre områder er fortsatt forurenset av antipersonellminer. I 2023 var 84 % av registrerte mineofre sivile, 37 % av dem var barn. Dette understreker hvor relevant og viktig konvensjonen er den dag i dag, og at det er et vedvarende behov for å styrke og opprettholde dens forpliktelser.

Det er fullt forståelig at disse landene er bekymret for egen sikkerhet, men den militære nytteverdien av antipersonellminer når det gjelder å forsvare seg mot en fiende, er ubetydelig. Som konkludert i en studie fra Den internasjonale Røde Kors-komiteen (ICRC), veier ikke den begrensede militære nytten på langt nær opp for de alvorlige humanitære konsekvensene antipersonellminer forårsaker. I dagens verden er det helt åpenbart at det trengs helt andre militære virkemidler enn utdaterte våpen fra den kalde krigen for å styrke sikkerhet og grenseforsvar. Teknologiske fremskritt innen overvåking, droner, presisjonsvåpen og andre systemer gjør antipersonellminer helt overflødige. Å investere i antipersonellminer som del av en forsvarsstrategi er å kaste bort tid og ressurser, og bidrar til å svekke et lands forsvar i stedet for å styrke det.

Når europeiske land nå ruster opp, er det avgjørende hvilke våpen de velger. Ingen kontekst kan rettferdiggjøre bruk av våpen som primært dreper og lemlester sivile. Ikke-diskriminerende våpen med veldokumenterte, uforsvarlige humanitære konsekvenser hører ikke hjemme i en forsvarsdoktrine. At europeiske land ruster opp sine forsvar er viktig og nødvendig, men det må skje i samsvar med folkerettslige og humanitære prinsipper, og tjene faktiske forsvarsformål.

Slike typer uttalelser fra myndighetene høres tilsynelatende beroligende ut, men virkeligheten på bakken er langt mer kompleks, og viser det motsatte. All erfaring viser at det ikke lar seg gjøre å bruke antipersonellminer på "ansvarlig vis", spesielt ikke i kampens hete. Som ICRC-studien påpeker, fører denne minetypens egenskaper – det at de ikke skiller mellom stridende og sivile – til at det nærmest er umulig å overholde reglene i internasjonal humanitærrett. Historisk sett har antipersonellminer sjelden blir brukt i tråd med folkeretten – selv ikke av godt opptrente styrker.

Argumenter om nøyaktig merking og dokumentasjon av minefelt blir meningsløse i møte med dagens virkelighet – med stadig flere flomsituasjoner og andre naturkatastrofer eller angrep på demninger (slik vi så med Kakhovka-demningen i Ukraina). Slike uforutsigbare hendelser kan flytte på miner og føre til at trygge områder blir livsfarlige. I tillegg er slike minekart utilgjengelige for offentligheten, så det blir livsfarlig å ferdes i områder som kan være minelagte. Dette er faktorer som reduserer effekten av forsøk på merking og dokumentasjon, men øker risikoen for sivile dramatisk. Når man bytter ut teori med fakta, blir forsikringer om «ansvarlig» bruk av antipersonellminer praktisk talt umulig å holde.

Siden den ble vedtatt i 1997, har ingen stater per april 2025 formelt trukket seg fra Minekonvensjonen. Å trekke seg fra en internasjonal traktat som er utformet for å beskytte sivile og redusere krigens ødeleggelser, ville ikke bare vært uten sidestykke, men også dypt urovekkende og forkastelig. Folkeretten er ikke en meny man kan velge fra – reglene er laget for å beskytte menneskeliv i konflikt, og skal ikke forkastes når spenningsnivået øker.

I tillegg må vi se dette i en bredere sammenheng. Minekonvensjonen er del av en regelbasert verdensorden som særlig ble styrket i kjølvannet av andre verdenskrig. Å opprettholde folkeretten og bevare den regelbaserte verdensordenen er særlig viktig for å beskytte de nasjonale interessene til små og mellomstore land.

Konvensjonen ble vedtatt for å sikre at verden aldri igjen opplevde den alvorlige humanitære krisen som bruken av personellminer forårsaket. På 1990-tallet ble det anslått at mellom 20 000–26 000 mennesker ble drept eller skadet årlig av personellminer, ett offer hver eneste time hvert eneste år, de fleste av dem sivile.

Økt bruk av personellminer vil ha alvorlige og langvarige humanitære konsekvenser og medføre enorme økonomiske kostnader. Som nevnt skiller ikke disse våpnene mellom sivile og stridende, og når de først er lagt ut, forblir de en dødelig trussel for lokalbefolkningen i flere tiår. Barn er dessverre ofte blant ofrene, fordi de kan forveksle minene med leker.

I tillegg til den umiddelbare trusselen mot liv, fører minelegging til fordrivelse av befolkninger, hindrer tilgang til humanitær bistand, blokkerer tilgang til vannkilder, skoler og helsetjenester, og får langsiktige negative sosiale og økonomiske konsekvenser. Landbruket lammes, og gjenoppbygging og utvikling etter konflikt forsinkes. Frykten for miner kan i seg selv være nok til å hindre folk i å vende hjem.

Erfaringen fra land som Kambodsja, Afghanistan og Angola viser hvor ødeleggende antipersonellminer er. Flere tiår etter at disse konfliktene tok slutt, utgjør personellminer fortsatt en stor risiko i lokalsamfunnene. I Kambodsja, der Norsk Folkehjelp har jobbet siden 1992, ble tusenvis drept eller skadet årlig av miner på 1990-tallet. I 2023 var tallet redusert til under hundre, noe som viser hvor viktig konvensjonen og fortsatt minerydding er.

I Ukraina-krigen brukes nå antipersonellminer, noe som har gjort landet til ett av verdens mest minerammede på verdensbasis. Minene forverrer en allerede katastrofal humanitær krise ved å drepe og skade sivile, inkludert barn. I Syria har over 600 mennesker, inkludert barn, blitt drept eller skadet av miner og andre eksplosiver siden desember 2024. Dette er en betydelig økning i antall månedlige ofre, og skyldes trolig økningen i fordrevne som har vendt tilbake etter Assad-regimets fall.

Det var erfaringene fra felt om de alvorlige humanitære konsekvensene og den minimale militære nytteverdien til antipersonellminer som fikk regjeringer og sivilsamfunn til å kjempe for et omfattende globalt forbud. Det er denne lærdommen Minekonvensjonen er fundamentert på.