Solidarisk innsats for andre: – Du får så utrolig mye tilbake
Hva må gjøres for å vekke et ungdomslag til live, og samtidig ta ansvaret for aktiviteter for flere hundre flyktninger? Svaret er pizza.
Etter flere år med pandemi og nedstenging lå Norsk Folkehjelps kanskje mest aktive ungdomslag – Solidaritetsungdommen i Oslo – i dvale. Aktive medlemmer hadde gått videre til andre verv eller forsvunnet. Bare styret satt igjen.
Hvordan få laget på beina igjen? Dette var en utfordring Atia Ijaz ikke kunne si nei til. Nylig tilflyttet hovedstaden fra Bergen tok hun utfordringen på strak arm. Et nytt styre ble samlet, og i april tok hun offisielt over lederrollen.
Nye oppgaver
Samtidig som det nye styret jobbet med oppbyggingen av laget, begynte de fordrevne fra Ukraina å strømme til Norge. Lederne av Solidaritetsungdommen i Oslo ble invitert til en koordineringsgruppe i Norsk Folkehjelp for å planlegge aktiviteter for flyktningene.
Solidaritetsungdommen hadde tidligere tilbudt leksehjelp til flyktninger, men styret hadde ingen erfaring med å drive sosiale aktiviteter på mottak. Det var heller ikke planen at dette skulle bli en av hovedaktivitetene, men 11. mai samlet styret en liten gjeng med nye frivillige og satte kursen mot Norsk Folkehjelps akuttmottak for ukrainske flyktninger på Gardermoen.
– Første gang var jeg litt redd. Hadde barna lyst til å leke med meg, og ville jeg klare å skape kontakt? Vi hadde jo ikke noe felles språk, sier Ijaz’ samboer, Gunnar Johnsen. Selv om han har rukket å runde 30 år, og dermed ikke får lov til å være medlem i Solidaritetsungdommen, har han vært en viktig støttespiller for laget.
Et varmt møte
Det første møtet ble hjertevarmt, for inne på akuttmottakets lekerom viste det seg at språket ikke ble noe barriere i det hele tatt.
– Jeg satte meg ned med to ark framfor meg. Da kom det en liten blond kar fram og så på meg, satte seg ned og begynte å tegne han også. Han hadde tegnet en robot, og han lyste opp da jeg gjorde det samme. Så tegnet han en laserstråle over på min tegning og krysset over min robot, før han flirte, forteller Johnsen og flirer selv. Resten av dagen gikk det i papir og fargeblyanter.
– Da vi skulle dra, tegnet han et lite hjerte til meg, smiler Johnsen. – Det er givende å se at du kan gjøre en forskjell. Det er derfor jeg er frivillig. Det er derfor jeg er med i Norsk Folkehjelp, følger han opp.
Får så mye igjen
Fem måneder senere har Solidaritetsungdommen i Oslo stilt med frivillige flere ganger i uka på akuttmottaket, til hobbyverksted, uteaktiviteter og språkkafé i Oslo. Laget teller nå rundt ti aktive frivillige. Blant de frivillige er Kristin Leegard Halvorsen og John Mikkelsen.
– Jeg ble født i Ukraina på Krim. Det er mitt land. Jeg kjenner kulturen godt. For meg er det veldig viktig å hjelpe mine folk i denne desperate tida. Det er dette som motiverer meg til å dukke opp hver gang, forteller Mikkelsen.
Halvorsen forteller at hun lenge hadde tenkt på å bli frivillig, og at krigen i Ukraina ga henne den siste dytten.
– For meg er det viktig å kunne gjøre en innsats. Krigen i Ukraina kom tett på, og jeg følte at jeg bare måtte gjøre noe. Jeg tror mange kjenner på det samme, og det å være frivillig er en enkel måte å bidra på. Ja, du bruker litt av fritida di, men du får så utrolig mye tilbake, fastslår hun.
Skulle bare mangle
Atia Ijaz mener at alle har en plikt til å hjelpe andre, om de får muligheten til det.
– Hva slags samfunn hadde vi hatt, om vi bare hadde gjort ting for oss selv? Folk som ikke står i det selv må også kjempe kampene – være allierte. Du blir utbrent om du står i det alene. Det gir energi når du ser andre, som selv om de kanskje ikke helt klarer å sette seg inn i situasjonen din, likevel viser at de er villig til å være der for deg. Det har så mye å si. For da får du kanskje en pause selv, sier hun.
Plikten til tross – Ijaz og Johnsen er likevel klar over at de spør om mye når de ber folk om å bruke fritida si på frivillig arbeid.
– De bruker ikke bare tid på Gardermoen. Vi ber om at de skal møte opp på Oslo S, ta toget, vente, ta buss. For å komme seg tilbake, må de ofte sitte en halvtime og bare vente på toget. Men folk gir, og det får de energi av, sier Johnsen.
Bestill pizza
Ijaz og Johnsen innrømmer også at det noen ganger kan bli mye arbeid og hektiske dager, men å være frivillig er helt klart verdt det.
– Det skaper et samhold, du blir en del av noe. Kanskje er det mange som ikke vet hva de skal gjøre på fritida, kanskje er de ensomme? Da er det å være en del av noe og treffe andre veldig fint, sier Ijaz, og understreker at som frivillig er det sjelden du føler deg ensom.
For dem som kunne tenke seg å starte med aktiviteter i sitt eget lokalsamfunn, er hennes beste tips:
– Pizza! Inviter til pizza. Finn ut hvilke behov som er til stede der du bor. Hva folk trenger, hva de snakker om. Det gjelder også å ha litt flaks. Du må finne et par mennesker som ønsker å være aktive, som du kan trives med. Er du bare én person som ønsker å starte med aktiviteter, brenner du deg ut med én gang.
