Musikk mot krig og splittelse

Mohamed Adam, kjent som artisten Wd Abbo, er fortvilet over det krigen river bort: kulturarv, tradisjoner, språk. For ham handler fred ikke bare om å legge ned våpnene, men om å finne tilbake til det som binder sudanere sammen.

– Krigen deler oss etter hvordan vi ser ut, hvordan vi snakker, hvor vi kommer fra. Jeg er redd dette vil fortsette også etter krigen, sier han. – Derfor mener jeg at kunst og musikk viktig, fordi vi har en delt identitet og en delt hukommelse.

Ville redde det som holdt på å forsvinne

Mohamed er utdannet ingeniør, og jobbet som det i to år før han tok et valg som overrasket mange rundt ham.

– Det var vanskelig å overbevise familien om at jeg ville forlate noe de hadde investert i for å bli musiker. Men jeg fulgte hjertet mitt. Jeg følte at dette var veien der jeg faktisk kunne være til nytte – for meg selv, for generasjonen min og for samfunnet mitt, sier han.

Han leder i dag Nogara Project fra eksil i Nairobi, et kulturprosjekt startet av sudanske kunstnere for å dokumentere og løfte fram musikk, språk, fortellinger og tradisjoner fra lokalsamfunn som lenge har vært under stort press.

Prosjektet startet for alvor i 2017 og 2018, da Mohamed og vennene hans reiste ut til lokalsamfunn og flyktningleirer for å dokumentere kulturuttrykk som sto i fare for å gå tapt.

– Vi vokste opp i Darfur, et område som har en lang historie med krig. Krigen skilte samfunnene våre, og vi visste ikke nok om hverandre. Mange måtte forlate landsbyene sine og stedene der kulturen, språket og identiteten deres var forankret og flytte til leirer. Å miste den forbindelsen er veldig alvorlig, forteller han. – Vi dro til landsbyer og leirer for å dokumentere hvordan kvinnene lagde mat, hvilke farger de brukte i klærne sine, hvilke språk de snakket, hvilke sanger de sang, og hva de sang om. Alt dette er forskjellig fra sted til sted.

En viktig drivkraft var også motstanden mot det han beskriver som kulturell dominans i sudanske medier. Han forteller at Sudan en gang hadde over 500 språk. I dag har de fleste forsvunnet.

– Da vi vokste opp, så og hørte vi ikke vår kultur, våre språk eller vår musikk på nasjonal TV eller radio. Vi kunne alle sangene og uttrykkene til kulturene som dominerte mediene, men våre egne var nesten fraværende. Det var en av hovedgrunnene til at vi startet Nogara. Vi ville lage vår egen plattform og vise at Sudan ikke bare har ett uttrykk. Det er alle oss sammen som skaper det vakre bildet av landet vårt.

Så startet krigen

Våren 2023 skulle bli et vendepunkt for Mohamed. Han var valgt ut til å delta i et kulturutvekslingsprogram i USA. 14. april dro han til flyplassen, men fikk beskjed om at flyet var innstilt. Han fikk ny billett til neste morgen.

– Jeg dro hjem og lot alt stå klart, fordi jeg trodde jeg skulle reise tidlig dagen etter. Om morgenen ringte broren min og fortalte meg at det var brutt ut en krig, sier han. – Alt bare forsvant. Jeg var i sjokk i flere uker. Jeg hadde forberedt meg i nesten tre måneder, og plutselig var det bare borte.

Han ble værende i nabolaget sitt i Omdurman i rundt tre og en halv måned.

– Det fantes ikke arbeid lenger. Ingen kunne dra noe sted, bortsett fra til kanskje en butikk i nærheten hvis den var åpen. Mange venner som bodde i farlige områder med kryssild, kom hjem til meg. Vi formet et slags fellesskap. Vi slo ressursene våre sammen, lagde mat sammen og spiste sammen.

De levde i håpet om at kampene snart ville ta slutt.

– Den første dagen sa de at det ville vare i 72 timer. Tre dager, så ville alt være bra igjen. Alle hadde håp om at dette ville være over i morgen, eller dagen etter. Men det bare fortsatte. Vi visste ikke hva som ville skje. Vi bare satt der og ventet, forteller han, og fortsetter:

– Vi så hvordan folk flyktet fra Khartoum, hvordan hus ble ødelagt og plyndret, hvordan banker ble ødelagt og plyndret. Vi så mange forskjellige typer forbrytelser. Etter det bestemte jeg meg for å flykte.

Et ungt liv, to kriger

Dette er ikke den første krigen Mohamed har opplevd. Han vokste opp i Darfur-regionen, der det brøt ut en brutal og voldelig konflikt i 2003.

– Landsbyen som jeg føler meg knyttet til, stedet der identiteten min kommer fra, mistet vi på grunn av den krigen. Det store huset vårt ble brent. Vi mistet gården og alle dyrene våre. Bestemoren min og resten av familien måtte flykte. Noen havnet i flyktningleir.

– Jeg husker hvordan folk fra forskjellige stammer og språk lagde festivaler og spilte musikk sammen. Det viste meg hvor rikt landet vårt var.

Står opp mot hat

For Mohamed handler kampen nå også om å stå imot splittelsen krigen skaper.

– Det viktigste jeg kjemper og synger for, er det som bringer oss sammen. Hva er det som kan samle hjertene våre, sjelene våre, minnene vi har sammen? Jeg kjenner sangene fra din region, og du kjenner mine. Det gjør det vanskeligere å hate hverandre.

Han beskriver hvordan konserter og arrangementer kan skape rom som politikken ikke klarer å skape.

– På flere av arrangementene våre, her i Nairobi eller andre steder jeg reiser til, kommer det sudanere som støtter ulike sider. Her deler de det samme rommet. De synger de samme sangene, de deler de samme minnene. De sangene tilhører oss som sudanere, ikke som den ene parten eller den andre.

Et av prosjektene hans går ut på å dokumentere sanger fra ulike deler av Sudan, og spille dem inn på nytt med artister fra hele landet.

– Vi tar en sang fra øst, synger den på det lokale språket og bygger en kampanje rundt den. Vi forteller historien om det stedet og menneskene der. Så velger vi en annen artist fra en annen region, lager en ny sang på deres språk og gjør det samme. På den måten viser vi at vi er ett folk – at vi har en felles identitet og felles minner.

Da stridende soldater sang den samme sangen

Det er særlig ett øyeblikk som gjorde et sterkt inntrykk på Mohamed. For noen måneder siden fikk han tilsendt to videoer fra to helt ulike miljøer. I begge ble en sang han hadde vært med på å produsere spilt i bakgrunnen. Sangen heter Naishu Sawa – «vi skal leve sammen».

– Den ene videoen var fra et møte på hærens side. Den andre var fra RSF. Alle sang den samme sangen. Da ble jeg veldig rørt. For det minnet meg om at det finnes ting vi fortsatt deler. Det finnes noe i oss som vet at vi må leve sammen.

Et annet minne han bærer med seg er fra en konsert i en flyktningleir.

– Vi tok med hele bandet, trommer, gitarer, generator – alt. Jeg ville at barna der skulle få kjenne den samme følelsen som jeg får når jeg ser instrumenter og opplever musikk live. Jeg glemmer aldri hvordan barna samlet seg rundt trommeslageren og gitaristen. Ingen satt stille. Alle danset. Kvinner kom med barna i armene. De ville ikke at konserten skulle ta slutt.

Unge mennesker skaper håp

Mohamed finner håp i unge sudanere som fortsatt organiserer seg for fred.

– At unge mennesker fortsatt jobber hardt for fred, og at de prøver å hjelpe folk i leirene og andre steder, gir meg håp, tross alt.

Budskapet hans til det internasjonale samfunnet er tydelig:

– Sudan er ikke bare en overskrift. Det er mennesker, kultur, identitet, historie. Det handler ikke bare om humanitær hjelp, selv om den også er viktig. Det handler om å støtte kultur, kvinner, ungdom og de initiativene som kan forandre framtida.

Mohamed er ikke i tvil om hva som trengs også etter krigen.

– Hvis krigen tok slutt i morgen, ville vi fortsatt trenge å gjenskape båndene mellom oss, bearbeide traumene og motarbeide hatretorikken. Kunst og musikk kan hjelpe oss med å helbrede, forstå og begynne på nytt.

Generasjonen hans har opplevd nok krig, tap og flukt, sukker han.

– Jeg er i midten av trettiårene og opplever nå min andre krig. Jeg føler at min generasjon fortjener mer enn dette – et liv i stabilitet, ikke en tilværelse der vi gang på gang mister stedene vi elsker, identiteten vår, og til slutt selve livet. Først ble vi drevet fra landsbyene våre til byene. Nå er vi spredt over flere naboland. Hvor lenge skal dette fortsette?