Ingen fred uten kvinnene

Tahani nikker mot de to mobiltelefonene som ligger på bordet foran henne. Den ene bruker hun til å holde kontakt med kvinner inne i Sudan, den andre med kvinner i flyktningleirer i nabolandene. Til sammen er hun med i over 550 WhatsApp-grupper.

Meldingene stopper aldri. Fra Darfur og Al Jazeira-regionene, fra flyktningleirer i Tsjad og Etiopia, fra kvinner på flukt og kvinner som fortsatt lever midt i krigen. Tahani leser alle.

– Dette er livet mitt. Time for time, minutt for minutt prøver jeg å forstå hva som skjer inne i Sudan. Jeg følger med, deler informasjon, og formidler stemmene til sudanske kvinner i møter på nett og ansikt til ansikt, sier hun.

Kvinners kraft

Tahani Abbas Ali lever i dag som flyktning i Kenya. Hun er jurist, menneskerettighetsforkjemper og grunnlegger av Nora Organization for Combating Violence Against Women and Girls.

Den høyt utdannede kvinnen vokste opp i en liten landsby midt i Sudan, øst i Al Jazeira-regionen. Her var retten til skolegang langt fra en selvfølge. Da hun kom til hovedstaden Khartoum i 2000, fant hun seg selv, forteller hun.

– Jeg så hvordan sudanske kvinner kjempet for rettighetene sine, hvordan de sto opp mot diktaturet under al-Bashir, og senere mot militærkuppet. Jeg begynte å forstå hvilken kraft som finnes i sudanske kvinner, sier hun.

Krigen bryter ut

Den morgenen krigen brøt ut, 15. april 2023, gjorde Tahani Abbas Ali seg klar til å dra til universitetet, der hun skulle holde et foredrag om menneskerettigheter for unge kvinnelige jusstudenter. Da ringte lillesøsteren fra New York og fortalte at hun via sosiale medier og fjernsyn hadde sett at det foregikk kamphandlinger i hovedstaden. Tahani gikk ut på balkongen.

– Jeg så bare mørke. Så hørte jeg skytingen. Fra balkongen kunne jeg se at RSF-soldater stengte gatene nedenfor, forteller hun.

Familien flyttet ned til en nabo i etasjen under, der de følte seg litt tryggere. De holdt seg innendørs mens kampene raste rundt dem. Soldater kom til bygningen og plasserte våpen på taket.

– Vi forsto etter hvert at vi ikke kunne bli der. Barna var sultne. Vi hadde ikke mat, det fantes ikke åpne butikker, og ingen trygg vei ut.

Etter ti dager bestemte familien seg for å flykte ut i kryssilden, med Sudan Armed Forces på den ene siden og den paramilitære gruppa Rapid Support Forces (RSF) på den andre. Tahani bar datteren. Mannen hennes bar sønnen.

– Vi hadde ikke noe valg. Men jeg følte ikke sult. Jeg følte ikke sinne. Jeg var som en maskin. Jeg bare beveget meg framover med barna mine.

Langs veien, blant døde mennesker, fikk de øye på en kvinne. Kroppen hennes lå utildekket.

– Jeg våknet fra nummenheten da jeg så den vakre sudanske kvinnen. Jeg sa til meg selv: Dette er min oppgave. Jeg må beskytte hennes verdighet i døden. Jeg dekket til kroppen hennes med den tradisjonelle toppen min og leste til henne fra Koranen.

Organiserte hjelp mens hun selv var på flukt

Etter 95 kilometer til fots nådde Tahani og familien endelig Soba, en liten by midt i landet.

– Jeg møtte moren min, faren min og resten av familien. Noen gråt, noen jublet, noen bare sto der og så på oss. Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket, sier Tahani.

Men hun ble ikke lenge i Soba. Rapporter om seksuelle overgrep hadde allerede begynt å strømme inn. Dagen etter dro hun videre til Madani, delstatshovedstaden i Al Jazeira, og mobiliserte leger, advokater, journalister og sivilsamfunnsaktører. De bygde raskt opp et system for å koble overlevende til juridisk og medisinsk hjelp, og kontaktet Verdens helseorganisasjon og internasjonale partnere.

Kampen mot seksualisert voldInternasjonale organisasjoner og sudanske grupper har dokumentert omfattende bruk av voldtekter og andre former for seksualisert vold i Sudan, viser en rapport fra FN. RSF er ansvarlig for utbredt seksualisert vold i områder under deres kontroll – inkludert gruppevoldtekter og bortføring og fengsling av ofre.– Kvinner blir voldtatt, drept, utnyttet og presset til sex for mat eller beskyttelse. Overlevende etter voldtekt får ikke tilgang til nødvendig helsehjelp for å forebygge graviditet og seksuelt overførbare sykdommer, sier Tahani. – Mange har mistet mennene i familien, og står alene med ansvaret for barn og eldre. Gullet mange bærer på kroppen – det eneste de har av verdi – tas fra dem.

Samtidig er kvinner ikke bare ofre, understreker hun. De er også dem som holder samfunnet sammen.

– Midt i alt dette kaoset finnes det fortsatt håp. Jeg sier alltid at jeg tror på kvinnene. Selv midt i krigen tar kvinner ansvar som omsorgspersoner, meglere og fredsbyggere.

Selv kvinner som aldri har gått på skole, finner måter å dokumentere overgrepene på, forteller hun.

– Kvinner som aldri har lært å lese eller skrive sender oss talemeldinger for å fortelle oss hva som skjer i landsbyene deres.

Store visumproblemer

Etter åtte–ni måneder ble også Madani tatt av RSF. Da måtte Tahani og familien flykte for andre gang, ut av Sudan, til Kenya.

– To måneder etter at vi kom hit, døde moren min. De lot henne ikke få komme til sykehuset. Hun døde på en kjerre trukket av en hest, fordi området var kontrollert av væpnede grupper som nektet folk tilgang til helsehjelp.

Fra Kenya reiser Tahani for å løfte sudanske kvinners erfaringer og krav inn i internasjonale fora, fredsprosesser og politiske møter. Hun beskriver det som en kontinuerlig kamp for å få verdens oppmerksomhet rettet mot Sudan. Men å få visum er et tilbakevendende problem.

– Du kan ikke invitere sudanske kvinner til å delta i internasjonale fora og samtidig ikke gjøre noe for å legge til rette for det. Vi trenger politisk støtte til å få visum, slik at vi kan være til stede der Sudan diskuteres. Hvis ikke, blir våre erfaringer, krav og løsninger holdt utenfor.

Kvinnene må med i fredsforhandlingene

Et viktig mål for Tahani Abbas Ali er å få på plass en fredsprosess som gir kvinner en plass rundt forhandlingsbordet. Et av de viktigste gjennombruddene til nå har vært å samle kvinner fra ulike sider i konflikten – også kvinner med tilknytning til Sudan Armed Forces, RSF og andre væpnede grupper.

– Dette var første gang disse kvinnene satt sammen og ble enig om en felles minimumsagenda, forteller hun.

De fire punktene de samlet seg om var å stanse krigen, bevare Sudan samlet, sikre kvinners politiske deltakelse og ansvarliggjøre dem som står bak overgrepene som er begått. Tahani jobber nå for å forberede kvinner til å delta i formelle fredsforhandlinger.

– Hvis vi ikke har kvinner ved forhandlingsbordet, vil spørsmålene som angår kvinner og sivile bli skjøvet ut. Ikke minst må kvinner fra landsbygda også inkluderes, ikke bare kvinner fra hovedstaden og de politiske elitene, understreker hun.

Ingen tid til hvile

Krigen har satt sine spor i Tahani Abbas Ali, også fysisk.

– Hvis du hadde kjent meg for to år siden, ville du nå sett hvordan håret mitt har endret seg og blitt grått, humrer hun, men blir fort alvorlig igjen. – Sudanske kvinner tenker hele tiden. De bærer alltid på frykt, ansvar og bekymring.

Selv hviler hun sjelden.

– Noen ganger føler jeg meg utbrent. Det snakkes hele tiden om tall, om antall døde og antall voldtatte. Men dette er menneskeliv. Dette er blod. Dette er verdighet, kjærlighet, og urfolk som lever på sudansk jord. Jeg kjenner ofte på at det er vanskelig å fortsette. Men når jeg ser på barna mine, når jeg ser kvinner og jenter i flyktningleirene, da tenker jeg: Dette er ikke tidspunktet for å hvile. Du må bare fortsette.