Unge mineryddere med meningsfull jobb
Etter to måneders trening ble Hanin (20) og Mahdi (23) godkjent som mineryddere. Appell treffer dem etter en uke i felten, og skal følge dem i de kommende månedene.
De to ungdommene har tatt fatt på den utfordrende oppgaven i Arsal-provinsen, nordøst i Libanon. Først fikk de en måneds intensiv opplæring på den regionale skolen for humanitær minerydding i Libanon, deretter var de en måned ved Norsk Folkehjelps kontor i Rass Baalbek før de kunne godkjennes av det libanesiske Mine Action Center (LMAC).
– Hvordan var den første dagen?
– Vi hadde to måneders trening bak oss og visste hva vi gikk til, så jeg følte meg riktig så vel, sier Hanin. – Selvfølgelig er det annerledes i virkeligheten enn på trening, men vi har fått god opplæring, og vi syntes alle at det var på tide at vi kom oss ut i minefeltet, smiler hun.
Mahdi nikker enig, og sier at han var veldig ivrig etter å komme i gang etter opplæringen.
Hanin bor i Baalbek, men kommer fra byen Al Ain, der hun studerte sykepleie før hun begynte i Norsk Folkehjelp.
– Jeg er den eldste av tre søstre. Faren min var tidligere i hæren, men nå kjører han skolebuss. Moren min er hjemmeværende.
Mahdi er også fra Al Ain, og bor der fremdeles. Før han begynte i Norsk Folkehjelp studerte han informasjonsteknologi på universitetet.
– Faren min var også i militæret, sier han, – men ikke nå lenger. Nå dyrker han grønnsaker, og det hender at jeg hjelper ham. Moren min er hjemmeværende, og jeg har en eldre og en yngre søster, og en yngre bror. Jeg er den nest eldste.
Positiv respons fra familien
Al Ain ligger i det nordøstlige Libanon, og begge sier at det ikke er særlige framtidsutsikter for unge mennesker der. Mange er arbeidsløse.
– Hvis du vil ha jobb, må du reise til Beirut, og det ville ikke jeg. Selv om jeg var godt i gang med studier, syntes jeg det var en god idé å søke da jeg så utlysningen fra Norsk Folkehjelp på Facebook, sier Mahdi.
Hanin jobbet som sykepleier i tillegg til studiene, men var heller ikke i tvil om å melde sin interesse da Norsk Folkehjelp søkte etter mineryddere i Arsal.
– Lønna mi var veldig lav, og jeg kunne ikke se at den veien jeg hadde valgt ga meg så mange muligheter i framtida, sier hun.
– Hvordan reagerte familie og venner da dere fortalte at dere skulle bli mineryddere?
– Ingen av dem jamret seg, ler Hanin. – De ba meg selvfølgelig om å være forsiktig, og noen av naboene undret seg litt, men det var alt. Selv som kvinne fikk jeg ingen negative bemerkninger.
Familien til Mahdi hadde heller ikke noen problemer med valget hans. – Fra vennene mine fikk jeg noen kommentarer som «Det er for farlig» og «Hvor skal du dra?», men jeg ble vant til det. Jeg har også mistanke om at noen av dem var litt misunnelig på at jeg fikk en så god jobb, sier han lattermildt.
– Et spørsmål mineryddere ofte får er: «Er du redd når du skal ut i minefeltet?»
– Ikke i det hele tatt, sier Hanin. – Vi har så mange sikkerhetsregler, og hvis vi følger dem, skjer det ikke noe.
– Hun har rett, istemmer Mahdi. – Alt er lagt til rette for at vi skal være trygge på jobb, så jeg er heller ikke engstelig.
Viktigst å redde liv
Hanin og Mahdi rydder nå miner og eksplosiver i fjellområdet Jurud Arsal, mot grensa til Syria. Jurud betyr røft terreng, og området lever opp til navnet – bratt og steinete. Mineryddingen krever både nøyaktighet og tålmodighet. Prosjektet er finansiert av IcSP (EUs Instrument contributing to Stability and Peace) i samarbeid med Mines Advisory Group (MAG), som er Norsk Folkehjelps partnerorganisasjon.
Fra 2014 til 2017 ble Jurud Arsal okkupert av IS, Jabhat Al-Nusra – den syriske jihadistiske militsen tilknyttet al-Qaida – og andre ekstremistgrupper, som en følge av den syriske borgerkrigen. Da området ble gjenerobret av den libanesiske hæren (LAF) in 2017, var det spekket med konvensjonelle og improviserte landminer og rester etter andre eksplosiver. Norsk Folkehjelp og MAG har utplassert seks mineteam her for å rydde minimum 150 000 kvadratmeter mineinfisert land før desember 2020.
– Hvorfor er minerydding så viktig?
– Vi har en veldig meningsfull jobb. Først og fremst gjelder det selvfølgelig å redde liv. Etter at kampene var over, var det fremdeles mange som ble drept – både mennesker og dyr. Nå kan vi være med på å forhindre det, sier Hanin. – Og så er det selvfølgelig viktig at folk kan vende tilbake til hverdagslige sysler og for eksempel plante kirsebærtrær, som er veldig vanlig her.
Mahdi er enig. – Det viktigste er å redde liv. Du vet aldri, en gang kan det jo være broren din eller søstra di som blir skadet eller enda verre.
Som en familie
Selv om ungdommene er nye i faget, har de det allerede klart for seg at de har potensial for forbedringer.
– Jeg må lære meg å jobbe raskere, sier Hanin. – Men vi har akkurat startet, så jeg har tid nok til det. Jeg ønsker å lære av de erfarne folka i teamet hvordan jeg skal bli mer effektiv og samtidig ikke ta noen sjanser.
Mahdi sier at han vil bli bedre på alt. – Jeg håper at jeg en gang i framtida kan bli teamleder og senere feltleder. Jeg skal bruke tida godt.
– Hva er det beste ved å være minerydder?
– Så langt trives jeg med alt, sier Hanin. – Vi jobber i team, og er som en familie. Jeg kjenner at det er en sterk solidaritet i staben, og det liker jeg godt.
Mahdi kan skrive under på det: – Teamfølelsen er veldig viktig, men det aller viktigste er at vi hjelper lokalbefolkningen ved å rydde dette farlige området for dødelige etterlatenskaper etter krigen.
– Vil dere sende en melding til andre unge jenter og gutter som kanskje nøler med å søke på en slik jobb?
– Det er en god og stabil jobb som er til stor hjelp for hele samfunnet. Selvfølgelig kan den være farlig, men hensynet til sikkerheten kommer alltid først. De burde ikke vente med å søke hvis de får anledning, er Mahdi og Hanin skjønt enig om.
