Årene i IS-fangenskap har satt dype spor
For fire år siden levde «Nesreen» sammen med foreldre og søsken i Sinjar i Irak. Det endret seg brått da IS angrep og bortførte henne og 72 familiemedlemmer. Nå er hun en av mange hundre overlevende jesidikvinner som sliter med å bearbeide de traumatiske opplevelsene.
Før 2014 var familien opptatt med å bygge sitt eget hus. Døtrene hjalp til hjemme, og sønnene jobbet for å få penger til materialer.
– Det tok oss tre år å bygge huset, forteller Nesreen. – Vi var veldig glade da det sto ferdig, for da kunne vi begynne å forberede bryllupsfesten til broren min. En måned etter bryllupet kom IS og tok oss til fange.
Sendt til Syria
Da IS angrep var faren og en av sønnene på arbeid langt borte fra Sinjar, og slapp derfor unna. 17-årige Nesreen og familien ble først brakt til Mosul. Etter en uke ble de splittet, og fire av døtrene ble sendt til Syria.
– Først var jeg glad for at jeg var sammen med tre av søstrene mine. Men så solgte IS oss til forskjellige mennesker. Det var hardt. Jeg jobbet som slave for IS-krigerne og deres koner. Jeg ble voldtatt og slått, forteller Nesreen.
Etter at hun ble bortgiftet til en IS-kriger, fikk hun en mobiltelefon av mannen. Hun var for skamfull til å ringe faren sin, for hun hadde blitt tvunget til å konvertere til islam, og hun visste ikke hvordan faren ville reagere på det. Da hun ble gravid, sa hun til seg selv at hun ville glemme alt og leve for barnet. Sønnen «Omar» er nå halvannet år.
Kontakt med faren
Gjennom den nasjonale kurdiske armeen YPG fikk Nesreen vite at faren lette etter henne, og da fikk hun mot til å ringe ham og be ham om å kjøpe henne tilbake. Hun spurte også om hun kunne ta med seg sønnen, men faren ba henne om å vente og heller hente ham senere. Hun etterlot sønnen hos YPG. Hun har hørt at han er på et barnehjem i Syria, men vet ikke mer enn det.
– Til og med nå sier faren min til meg: «Du må glemme ham og ikke snakke om ham med noen.» Jeg har prøvd å glemme Omar, men jeg klarer det ikke. Fremdeles ser jeg i det skjulte på bildet av ham på mobilen min. Men jeg vet at når jeg gjør det, blir jeg ute av meg og begynner å gråte.
Selv om det er sårt, har Nesreen samtidig forståelse for faren sin og hvordan han tenker.
– Da jeg fikk sjansen til å ringe ham og be ham om å kjøpe meg tilbake fra IS, var det ikke så lett for ham. Han hadde ingen penger, men gjorde sitt beste for å skrape sammen nok ved å låne av andre. Dette satte ham i dyp gjeld – tusenvis av dollar – som vi i likhet med mange andre fattige familier ikke har noen mulighet til å tilbakebetale.
Store helseproblemer
21-årige Nesreen bor nå sammen med familien sin i flyktningleiren Essyan i samme område som hun bodde før bortføringen. 42 av slektninger hennes er fremdeles savnet, deriblant en yngre søster og fire halvbrødre.
– Jeg tenker mye på lillesøsteren min; vi har ikke hørt noe om henne i det hele tatt. Fordi jeg ikke har noen jobb som kan få tankene mine vekk fra det vonde, går jeg rundt og tenker på det hele dagen, sier hun.
Sinjar er en irakisk by i provinsen Ninawa, nær grensa til Syria. 2. august 2014 ble Sinjar og områdene rundt erobret av islamistgruppa IS. Det meste av befolkningen flyktet, men mange tusen ble drept eller tatt til fange.
Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner anslår at neste 6500 menn, kvinner og barn fra jesidiminoriteten ble fraktet til IS-kontrollerte områder. Der ble de solgt som slaver, og kvinnene/jentene ble seksuelt misbrukt og tvunget til å gifte seg med IS-krigere. Til nå har rundt 3000 jesidikvinner og -jenter kommet tilbake fra fangenskap.
De som overlever slik vold lider av sterke traumer og depresjoner. Nå får de hjelp gjennom rehabiliteringssentrene som drives av Norsk Folkehjelps partnere i Kurdistan-regionen i Irak, deriblant kvinne- og minoritetsorganisasjonen ASFL. I tillegg til sentrene er det opprettet mobile team som reiser ut til uformelle flyktningleirer og andre steder hvor det bor mange internt fordrevne.
Jesidismen er en religion fra Midtøsten, hovedsakelig utbredt blant kurdere.
Jesidiene mener de forvalter verdens eldste religion.
Det finnes ingen offisielle tall på hvor mange de er; ulike kilder opererer med tall mellom 200 000 og 800 000.
De fleste lever i det nordlige Irak, rundt storbyen Dahuk – nordøst for Mosul – der deres viktigste helligdom Lalish ligger, og i området rundt høyfjellsplatået Jebel Sinjar sørvest for Mosul.
Det bor også jesidier i Syria, Tyrkia, Iran, Georgia, Armenia og ellers i disasporasamfunn, spesielt i Tyskland.
Kilde: Wikipedia
Nesreen hadde store helseproblemer da hun i november 2017 kom tilbake fra tre års fangenskap. Nå er den fysiske helsetilstanden bedre, men hun sliter fremdeles psykisk. Takket være Norsk Folkehjelps partnerorganisasjon ASFL får hun god hjelp, forteller hun.
– Jeg fikk krisehjelp hos psykolog fra den dagen jeg kom til leiren. Jeg fikk også 120 dollar og time hos en lege som heldigvis kunne løse problemet jeg hadde med øynene. Timene hos psykologen fikk meg til å forstå at jeg må fortsette livet mitt. Jeg innså at folk som gjennomgår store vanskeligheter ofte blir sterkere etterpå. Timene hjalp meg til å føle meg avslappet og sterk.
Legende aktiviteter
Det var også til stor hjelp for Nesreen at hun fikk dra til Lalish, jesidienes viktigste helligdom, og at hun senere fikk delta i ASFLs yrkesopplæringsprogram.
– Det var bra for meg å delta i aktivitetene, og det jeg likte aller best var å være tegnelærer for jentene i Essyan-leiren. Da følte jeg meg lykkelig og stolt, fordi det er hyggelig å lære bort noe du kan, sier hun.
– Hva bør folk vite om situasjonen for jesidikvinnene i Irak?
– Jeg vil at de skal vite at vi lider på grunn av det som skjedde med oss. Særlig gjelder det dem som overlevde IS-fangenskap. De har psykiske problemer og trenger spesialbehandling for å klare å leve videre. Jeg vet at de fleste familier ikke vet hvordan de skal hanskes med disse problemene, og dette gjøre livet til jentene enda tyngre.
– Hva ønsker du deg for framtida?
– Jeg håper jeg får en sjanse til å forlate landet, for det er veldig vanskelig for meg å leve her etter det jeg ble utsatt for. Jeg tror at alle IS-overlevende ønsker det. Livet i flyktningleiren er heller ikke lett. Jeg skulle ønske at de overlevende kunne få hjelp til å skaffe seg jobb, slik at de kan komme sammen og glemme problemene side og samtidig skaffe inntekter til familien sin.
Tekst: Frat Khalaf Kuti
