Å gi opp er ikke et alternativ
Da krigen i Sudan brøt ut om morgenen 15. april 2023, var Eatzaz Bakri student i hovedstaden Khartoum. Dagen etter skulle hun etter planen reise hjem til Al-Ubayyid for å feire eid. I stedet måtte hun de neste dagene holde seg på studenthjemmet, uten strøm eller vann, og uten muligheter til å kontakte familien sin.

Teksty: Sabah Sanhouri
Menneskerettighetsforkjemperen Eatzaz Bakri er leder og en av grunnleggerne av Taa Al-Ta'neeth, en feministisk grasrotorganisasjon som ble stiftet i nettopp Al-Ubayyi, hovedstaden i den sudanske regionen Nord-Kordofan.
Etter å ha vært innestengt på sovesalen på universitetet i fire dager, begynte Eatzaz å bevege seg – forsiktig, gate for gate, og vurderte hver rute før hun tok et valg.
– På hvert sted jeg flyktet til, måtte jeg stoppe og studere den tryggest mulige veien videre – hva jeg kunne møte og hvordan jeg ville håndtere det, forklarer hun.
Lang reise til hjembyen
Al-Ubayyid ligger 370 kilometer sørvest for Khartoum, og har et innbyggertall på cirka 230 000. Turen fra Khartoum til Al-Ubayyid tar vanligvis rundt fire timer. Denne gangen brukte Eatzaz fjorten, langs en farlig, alternativ rute. Da hun endelig kom fram, fant hun ut at situasjonen i hjembyen ikke var særlig bedre enn i hovedstaden. Den fryktede paramilitære gruppa Rapid Support Forces (RSF) hadde forsøkt å komme inn i byen flere ganger, og dagliglivet hadde nesten stoppet opp.
Eatzaz meldte seg som frivillig for å hjelpe til på byens sykehus, der legene var i streik. Enkelte dager, når det brøt ut beskytning, stoppet all transport opp, og hun måtte hun komme seg hjem til fots. Da hun innså at hun ikke kunne bli værende i hjembyen, bestemte hun seg for å dra til Uganda. I utgangspunktet var planen at hun skulle ta noen kurs og forbedre engelskkunnskapene sine, og returnere når krigen var over.
Reisen til Kampala tok over to uker, forsinket av alvorlig trafikkork ved grenseovergangen Renk til Sør-Sudan. Hun slo seg sammen med kvinner hun knapt kjente, slik at hun ikke måtte reise alene.
– Hver gang jeg følte at jeg var i ferd med å falle fra hverandre, tok jeg meg sammen, forteller hun. – Jeg fortsatte å si til meg selv at gråt ikke ville løse noe – jeg måtte holde ut til jeg kom til et trygt sted. Da ville jeg kanskje kunne tillate meg selv å bryte sammen.
Den luksusen har hun etter tre år ennå ikke kunnet unne seg, selv om hun og Taa Al-Ta'neeth nå opererer fra eksil i Kampala og Nairobi.
En feminist skapt av motstand
Lenge før krigen hadde Eatzaz Bakri utkjempet sine egne kamper. Som den eneste datteren i familien vokste hun opp under et intenst press – universitetsfaget hennes ble valgt for henne, og framtida var formet av samfunnets forventninger.
– Jeg innså at hvis jeg ikke gjorde noe med det, ville hele livet mitt bli formet av familien min uten at jeg fikk satt mitt eget preg på det. Jeg hadde vært en utmerket skoleelev før jeg begynte på universitetet, men der fikk jeg et tilbakeslag fordi jeg rett og slett ikke elsket det feltet jeg studerte, forteller hun.

Den sudanske revolusjonen som begynte i desember 2018 ble avgjørende for Eatzaz’ videre veivalg i livet. Folkets protester mot de høye levekostnadene – spesielt brødprisene – kombinert med en økonomisk krise, førte etter åtte måneder til president Omar al-Bashirs fall etter tretti år ved makta. Eatzaz ble aktiv i den demokratiske bevegelsen, og møtte jevnaldrende som rettet oppmerksomheten hennes mot feminisme som et rammeverk for de overbevisningene hun allerede hadde. Hun begynte å lese om feministiske bevegelser i Sudan og rundt om i verden, og var sammen med andre unge kvinner snart på leting etter en organisasjon der de virkelig kunne føle seg hjemme.
– Vi kunne ikke finne en, så vi bestemte oss for å stifte den selv, sier hun.
Bygge unge kvinners kapasitet
Organisasjonen Taa Al-Ta'neeth – oppkalt etter det arabiske tegnet for det feminine kjønnet – ble grunnlagt av og for unge kvinner. Målet var bygge opp sine kunnskaper om feminisme og relaterte spørsmål, og styrke evnen til politisk deltakelse.
– Vi var alle studenter uten tilknytning til sivilsamfunnsnettverk og uten relasjoner som ville tiltrekke seg givere, minnes Eatzaz. – Vi finansierte de enkle aktivitetene selv – vi samlet inn små bidrag fra folk vi kjente.
Med tiden sikret de seg nok finansiering til å åpne et sted hvor unge kvinner i byen kunne samles, delta i workshops og ta del i feministiske utdanningsprogrammer.
Krigen i 2023 avsluttet virksomheten. Kontoret stengte av økonomiske årsaker. Taa Al-Ta'neeth var blant de organisasjonene som ble forbudt. Medlemmer av styret ble forfulgt, arrestert og innbrakt til avhør.
– Vi stanset alle aktiviteter som kunne sette våre frivillige og kolleger i fare, sier Eatzaz.
Organisasjonen opererer nå fra Kampala – inne i selve byen og i Bweyale-flyktningleiren i Kiryandongo – der de som best navigerer gjennom ukjent lovverk med usikker juridisk status. Det plutselige opphøret av finansiering fra USAID medførte i tillegg kutt i pågående prosjekter.
Når ut til kvinnene på lokalplanet
Fra Kampala og Nairobi fortsetter Taa Al-Ta’neeth arbeidet med kapasitetsbygging for kvinner, deler ut verdighetssett og matkurver, og tilbyr psykososial støtte til kvinner som er traumatisert av krig og fordrivelse. De driver også påvirkningsarbeid i spørsmål knyttet til sikkerhet, fred og kvinners rettigheter, og er vertskap for feministiske akademier og skoler for neste generasjon kvinnelige ledere.
Når Eatzaz blir spurt om hva hun opplever som det mest meningsfulle i arbeidet sitt, beskriver hun noe stille og spesifikt: Det øyeblikket en kvinne som har mottatt støtte forteller at hun har fått dekket et reelt behov – og deler sin takknemlighet.
– Å få vite at vi bidrar til virkelig bedring for kvinnene – er det beste beviset på at innsatsen vår er viktig, sier hun.

Å administrere virksomheten fra Nairobi er logistisk mulig – de fleste av Eatzaz’ oppgaver er administrative, og en stabil internettforbindelse og strøm er alt hun trenger for å fungere – men avstanden medfører også visse ulemper.
– Jeg er fjernere fra de komplekse realitetene på bakken, innrømmer hun. – Det gjør at jeg ikke hundre prosent kan sette meg inn hva de lokale kvinnene opplever. Jeg gjør jobben, men er ikke med i hverdagen deres.
Overlevelsens tyngde
Fordrivelsen har medført en psykologisk barriere for Eatzaz. Følelsen, sier hun, er ikke bare frykt – det er noe som er vanskeligere å navngi.
– Det er denne ideen om overlevelsesskyld – du er på et trygt sted, i stand til å fortsette arbeidet ditt, mens familie og venner fortsatt er inne i Sudan og står overfor det ukjente. Og noen ganger mister du kontakten med dem i lange perioder når det ikke er Internett eller strøm. Du vet ikke hva dagene som kommer kan bringe. Det kan komme nyheter om at noen nære har blitt såret eller har dødd.
Hun har aldri funnet øyeblikket til å bryte sammen – det har alltid vært en ny utfordring, en ny krise, en ny grunn til å bevare fatningen.
– Jeg fortsetter å jobbe, fordi det er det eneste som letter skyldfølelsen min over å ha overlevd mens jeg etterlot så mange mennesker.
Et budskap til verden
Det viktigste som holder Eatzaz Bakri i gang, er en fast overbevisning om at det hun gjør i dag – selv om resultatene ikke viser seg i med én gang – kan få stor betydning i nær framtid. Og hun har et budskap til det internasjonale samfunnet.
– Jeg vil at alle skal få kjennskap til historiene om daglig motstand som sudanske kvinner yter. Jeg vil at alle skal heve stemmene sine for å få en slutt på krigen i Sudan – fordi denne krigen påvirker alles liv og drar oss inn i daglige kamper som er utrolig vanskelige.
Hun håper at hun en dag kan vende tilbake til Sudan og fullføre drømmene krigen avbrøt. Inntil da vil hun fra eksil fortsette å bygge den feministiske framtida hun alltid har trodd på.
– Min egen mentale stabilitet er tett knyttet til at krigen i Sudan tar slutt, sier hun. – Jeg håper å se varig fred så snart som mulig.
