Typisk norsk språkkafé

På Sagene Frivillighetssentral er språkkafeen godt i gang denne søndagen i november. Litt over tjue mennesker er samlet rundt tre bord, inndelt etter hvilket nivå av norsk de er på, alle med en kopp med noe varmt i.

Det er ungdomsdelen av Norsk Folkehjelp, Solidaritetsungdommen, som låner lokalene og driver kafeen hver søndag mellom klokken 13 og 15. Det dukker opp et varierende antall besøkende som ønsker å lære norsk, trene seg opp gjennom uformell samtale, spille spill, drikke kaffe og utveksle erfaringer

Rafael Andrezejczuk fra Polen er svært begeistret for opplegget. Han jobber som lastebilsjåfør i Norge og setter pris på å få lære om norsk kultur gjennom disse søndagsarrangementene.

– Vi snakker om alt fra likestilling og janteloven til Edvard Munch og det å gå på langløp, nei, langrenn, forteller han med et smil.

Han begynte å stå på ski i fjor, falt mye, men syntes det var gøy allikevel. Norsken hans er godt forståelig, og i gruppa er de flinke til å rette på hverandre og snakke om hva som egentlig er det riktige ordet. «Jenteloven» rettes til «janteloven», for eksempel.

– Det kommer folk fra mange land hit, og det er viktig at vi lærer om den norske måten å være på, og om norske lover, sier Rafael. – Jeg husker en gang en av de frivillige sa hun var feminist og fortalte om likestillingsloven i Norge. Det var veldig bra.

Får nye venner

Narmina Hasanova kommer fra Aserbadsjan og bor på Ullern. Hun var aktiv på språkkafeen for ett år siden, så hadde hun en liten pause, men nå reiser hun til Sagene så ofte hun kan.

– Å lære om janteloven fortalte meg noe om kjernen i det norske folket, forteller hun ivrig. – På en språkkafé er det enklere å forstå hvordan samfunnet er, enklere enn på norskkurs, synes jeg. Og det er fint å komme hit i stedet for å dra til sentrum, for her er det ikke så mange mennesker.

Yu Chi fra Kina istemmer:

– Det er lettere å bli kjent når det ikke er så mange, sier han.

Yu kom til Norge for tolv år siden for å ta en mastergrad på NTNU i Trondheim. Da han var ferdig der, fikk han jobb i Oslo. Men det var først da kona Ying kom hit for 3,5 år siden at Yu begynte på språkkafé.

– Jeg jobbet som frivillig på kjøkkenet ved siden av her, forteller Ying. – Jeg lagde suppe til de eldre, og en gang lagde vi suppe til språkkafeen også. Det var sånn vi fant fram hit, sier hun.

Yu liker godt systemet i Norge med at det er flere måter å lære språket på.

– Vi har for eksempel lært bursdagssangen og nasjonalsangen, sier han, og begynner å nynne.

Rafael nynner også fra andre siden av bordet, og plutselig sitter vi der og synger første vers av Ja vi elsker.

– Det er fint å få venner fra ulike deler av verden også, sier Yu. – Det kan være litt vanskelig å snakke om politikk, da. Helst prater vi om andre temaer.

Så penser de over på hvordan Norge ser ut med deres øyne. De ler litt og nevner nistepakke, frivillig hytteliv i kulda og brunost som ting de ser på med et litt skrått blikk.

Takknemlige deltakere

Malin Brueland og Amanda Hylland Spjeldnæs er de frivillige fra Solidaritetsungdommen denne dagen. De pleier å være rundt seks personer, så denne søndagen har de to nok å henge fingrene i

Malin er fra Stavanger, men flyttet til Oslo høsten 2017 for å ta en master i sosiologi. Masteroppgaven handler om et integreringsprosjekt. Hun hadde aldri drevet med frivillig arbeid før, men jobbet på en restaurant i Stavanger hvor det kom mennesker fra mange ulike kulturer. Hun så hvor vanskelig det var for mange av dem å bli integrert i Norge. Da en fra klassen i Oslo ble leder for Solidaritetsungdommen på Blindern, lot hun seg rekruttere også. Hun synes det er svært givende å holde på med språkkafeen.

– Det merkes at det blir satt pris på at vi gjør dette, sier hun. – Vi får ofte meldinger på Facebook om at deltakerne er glad for å få komme hit og liker det miljøet som er her.

Hun forteller at det stort sett går greit å arrangere språkkafeen, særlig når de er flere om oppgavene.

– Vi lager et arrangement på Facebook, og lager kaffe og rydder etter at vi er ferdig. Vi har ofte ganske mange besøkende her. De som er litt varme i trøya tar gjerne med seg nye venner de har møtt på språkkurs, og så baller det på seg. Det hender vi arrangerer noe utenfor dette lokalet også, som tur til Sognsvann. Men siden ikke alle er på Facebook, holder vi oss ofte til nærmiljøet.

Stort behov

Ved den andre enden av bordet spille fire personer et interaktivt spill fra DNT. En kvinne fra Ungarn, en fra Vietnam, en mann fra Pakistan og en fra Somalia snakker etter tur om hobbyer, reiser, drømmehus, vinterklær og ting som er viktige for dem. Thinh Nguyen har vært i Norge siden 2010 og jobber på Skøyen. Språket på jobben hennes er engelsk, men nå har sønnen begynt på skole, og det er ekstra viktig for henne å lære seg norsk for å kunne snakke med sønnens venner. Hun vil gjerne også snakke bedre med kollegaene sine. Språkkafé er stedet å lære det på, mener hun.

Amanda fra Solidaritetsungdommen merker at det er et stort behov for arbeidet de gjør.

– Det kommer jo veldig mange hit. Mange går på voksenopplæring også, og har dette som et hyggelig tillegg. Noen av de frivillige har heller ikke norsk som morsmål, så det er ofte ikke så stor forskjell på frivillige og deltakere. Noen er her som studenter og har lært seg norsk fort, og så bidrar de med det de har lært. Det hender at vi har oppfordret folk til å ta med mat, og det hender at noen har bakt en kake. Det er ofte de samme som kommer igjen. Det er nesten rart de ikke går lei, sier hun og ler. – Men når vi tar fram spillet med terninger og brikker blir folk glade. Det blir jo alltid ulike svar og sammensetninger.

En sammensveiset gjeng

Amanda hadde lyst til å jobbe frivillig og søkte på nett etter alternativer. Norsk Folkehjelp var den organisasjonen som traff henne best, så da meldte hun seg inn. Hun var med da språkkafeen startet opp på Sagene høsten 2016, og nå er hun nestleder for Solidaritetsungdom Bislett.

– Vi er to lokallag som samarbeider og drar veksler på hverandre. De frivillige blir veldig godt kjent, det er flere språkkafeer i Oslo og mange møter hverandre. Vi blir en gjeng, så det er veldig hyggelig, sier hun.

Hun har alltid en god følelse etter at språkkafeen er over.

– Jeg lærer alltid noe nytt, får høre sterke historier og lærer masse om kommunikasjon. Det oppstår gjerne en del misforståelser på grunn av språk og kultur, men vi har det veldig hyggelig allikevel.

Store framganger

Denne søndagen hjelper Malin Narmina med retting av en tekst etter at de andre har gått.

– Det er til en eksamen, så jeg må lære meg formuleringene bedre. Det er veldig fint at Malin kan hjelpe meg når hun har tid, sier Narmina.

Amanda hjelper noen gutter med jobbsøknader. Det er et tema de har snakket om på kafeen tidligere. Slik kan de frivillige bidra med sin kunnskap om temaer de kjenner godt til.

– Vi prøver å finne på nye ting hver gang, men poenget er at deltakerne skal snakke fritt også. En gang fikk vi inn et forslag om å ta opp norske ordtak, men det er ikke like spennende for alle at vi snakker om ordtak i to timer, smiler Malin.

Amanda forteller at hun synes er fint å følge deltakerne over lengre tid. Fra de stenger kafeen i mai til de åpner i september er det mange som rekker å bli gode i norsk.

– Å se at norskkunnskapene deres skyter i været er kanskje noe av det beste med å være her, avslutter hun.

Tekst og foto: Guro Thobru