Sudan – når krigsherrene slåss organiserer grasrota

Av: Magnus Flacké, seniorrådgiver sivilsamfunn, Norsk Folkehjelp

Vi er enig i at en pris til Emergency Response Rooms – beredskapsrommene - hadde vært en ekstremt velfortjent og viktig anerkjennelse av at mennesker som står midt i en krise ikke bare er ofre, men også endringsaktører og uunnværlige i kriserespons. De samme aktørene kommer også til å være uvurderlig viktige på veien mot et fremtidig sivilt leda og fredfullt Sudan.

Det er nå ett og et halvt år siden det brøt ut full krig i Sudans hovedstad Khartoum. Det er verdens største humanitære krise, som ikke får den støtten, oppmerksomheten og innsatsen som trengs. Tallene er vanskelig å ta inn over seg: 11 millioner er internt fordrevne, 2 millioner har flyttet ut av landet, 25 millioner mennesker står i fare for akutt sult, og hungersnød rammer deler av landet.

Helt siden krigsutbruddet har internasjonale organisasjoner slitt med å få tilgang til å levere livsnødvendig nødhjelp. Den manglende humanitære tilgangen har ført til at Sudan er i en enorm sultkatastrofe, og når nyheter ikke kommer ut blir det mangel på oppmerksomhet. Mens krigen herjer er det den lokale organiseringen av frivillige som har vært livslinjen for befolkningen og frontlinjen av den humanitære responsen.

Over hele landet ble det raskt etablert beredskapsrom (ERR). Med små ressurser responderte de på de mest umiddelbare behovene i hvert nabolag eller landsby, der internasjonale aktører ikke har tilgang. De er organisert rundt suppekjøkken som bidrar med livsnødvendige måltider til de som trenger det mest. Det blir satt opp medisinske klinikker og kvinnesenter. De reparerer vann- og elektrisitetsforsyningen, gir utdanningstilbud til barn og unge, og de bidrar med beskyttelse for lokalbefolkningen.

Beredskapsrommene ble etablert av de samme menneskene som sto bak den demokratiske revolusjonen, som i 2019 førte til at Sudans diktator Bashir måtte gå etter 30 år med makten. Det var folk som hadde organisert seg i nabolagskomiteer, som var ryggraden i demokratibevegelsen, det var leger, fagforeninger, journalister og grasrotsorganisasjoner. De brukte sine nettverk, dype samfunnsengasjement, og den lange erfaringen de hadde i å organisere frivillig engasjement og langsiktig motstandskamp. De samlet seg under det sudanesiske begrepet nafeer, som kan oversettes med dugnadsånd.

De fellesskapsbaserte beredskapsrommene er mer enn bare nødhjelp. Engasjementet er en solidaritetshandling som bygger tillitt og legitimitet. Det er medisin mot den sønderrevne sosiale strukturen som borgerkrigen medfører. Responsen styrker lokalsamfunn, heller enn å skape avhengighet. Det er effektiv og ubyråkratisk nødhjelp. Beredskapsrommene er, på samme måte som nabolagskomiteene, horisontalt organisert, med høy grad av åpenhet og demokratisk beslutningstaking. Deres ansvarsfølelse og forpliktelse rettes mot lokalsamfunnet de selv er en del av og til folkene de vil hjelpe – ikke til ikke til givere i nord. Åpenheten de viser om den økonomiske støtten de får gjør faren for korrupsjon og mislighold minimal.