Statspartsmøtet, der ofrene ble hørt – men lytter Norge?

Bakteppet for det andre statspartsmøtet var en handlingsplan med 50 konkrete steg for å sikre fremgang for FNs atomvåpenforbud. Den ble vedtatt på det første statspartsmøtet som ble holdt i Wien i 2022, og siden da har landene som er parter til traktaten deltatt i uformelle arbeidsgrupper for å implementere tiltakene. Dette arbeidet omfatter utvikling av standarder for verifisering av kjernefysisk nedrustning, tiltak for å utbedre miljøet i områder der atomvåpen har blitt testet, og systemer for å sikre bistand til ofrene. Handlingsplanen inneholdt også tiltak for å universalisere traktaten, altså hvordan sikre at flere og til slutt alle stater støtter opp om atomvåpenforbudet. Nesten 50% av alle FNs medlemsland har til nå enten blitt statsparter til eller undertegnet traktaten.

På det andre statspartsmøtet vurderte traktatens medlemmer framdriften i arbeidet med handlingsplanen så langt, og vedtok en sterk erklæring som fikk tittelen: «Vår forpliktelse til å opprettholde forbudet mot atomvåpen og hindre deres katastrofale konsekvenser». I erklæringen sier statspartene blant annet at de ikke vil være tilskuere til at atomvåpenrisikoen øker: — Vi vil jobbe uavlatelig for å oppnå en verden fri for atomvåpen, av hensyn til dagens og framtidens generasjoner. Vi forplikter oss til å sikre at atomvåpen aldri igjen blir brukt, testet eller truet med å brukes, under noen omstendighet, og vi vil ikke hvile før de er helt avskaffet.

I erklæringen som de vedtok på møtet, understreket statspartene også at de er dypt bekymret over trusler om bruk av atomvåpen og stadig tøffere retorikk rundt atomvåpen. De fordømte alle trusler om bruk av atomvåpen, uansett omstendighet.

Tester på bekostning av generasjoner

Årets statspartmøte ga ofrene for prøvesprengninger og bruk av atomvåpen en plattform der de kunne fortelle sine historier og rette søkelyset på hvorfor arbeidet med å få en verden fri for atomvåpen er så viktig.

– Vi var prøvekaniner

Fra 1966-1996 drev Frankrike med omfattende prøvesprengninger i Fransk Polynesia og ifølge forskning har nærmest hele befolkningen blitt påvirket som følge av det radioaktive nedfallet. Hinamoeura Morgant-Cross bruker sin egen historie til å fortelle om en befolkning som har fått kreft i generasjoner, manglende informasjon, fransk undertrykkelse og frykt for å få barn.

– De valgte oss fordi vi var snille og åpne. Vi ønsket franskmennene velkomne og ga dem blomsterkranser da de kom. Vi var stolte over at de hadde valgt oss til å være stedet for deres tester.

De aller fleste visste ikke om de katastrofale følgene av prøvesprengningene. – Den franske propagandaen var sterk og de fortsetter å lyve til oss, sier Morgant-Cross.

Den 41. av 193 prøvesprengninger skulle få katastrofale følger for Hinamouera Morgant-Cross og resten av befolkningen på øya Tahiti da soppskyen tok en annen retning enn forventet og spredte enorme mengder radioaktivt avfall over øya og dets 110 000 innbyggere.

Ordet prøvesprengning er ikke er så ufarlig som det høres ut som. For eksempel ble det i testen «Canopus» i 1968 sprengt en termonukleær bombe på et korallrev kalt Fangataufa - den bomben alene var 150 ganger mer kraftig enn atombomben amerikanerne slapp over Hiroshima.

For Morgant-Cross var det først hennes oldemor som fikk kreft i familien, etterfulgt av hennes bestemor, mor og så hennes tante. Både hun og søsteren hennes ble nøye overvåket og ikke lenge etter fikk søsteren påvist kreft i skjoldbruskkjertelen. Da Morgan-Cross var 25 år var det hennes tur og hun ble diagnostisert med leukemi og er dømt til behandling resten av livet for å holde det i sjakk.

Fordi øyene i Fransk Polynesia ikke har den medisinske kompetansen til å behandle kreft må beboere med kreftdiagnoser reise fra alt de kjenner og som føles trygt, for å behandles i Frankrike. Noen må bli værende i flere år. Familier splittes og barn rives fra søsken og venner.

Frykten for å videreføre kreft til neste generasjon har ført til at flere velger å ikke få barn.

En traktat for de berørte

Ingen andre folkerettslige avtaler enn atomvåpenforbudet inneholder regler om støtte til de overlevende fra bruk og prøvesprengninger av atomvåpen. Det er forbudsavtalens artikler 6 og 7 som omhandler støtte til ofre og miljøutbedring.

Flere stater understreket på møtet viktigheten av å adressere de pågående humanitære behovene etter atomvåpentesting, og for å inkludere berørte lokalsamfunn i alle planer for slik innsats. Statspartene gjentok også at de vil sette disse samfunnene i sentrum i arbeidet fremover.

Norge observerte

I tillegg til statspartene, var 38 land som ennå ikke har signert forbudet, med som observatører. En av disse var Norge. Den politiske plattformen til regjeringen – Hurdalsplattformen – slår fast at Norge skal delta som observatør på statspartsmøtene til Forbudstraktaten. NATO-landene Tyskland og Belgia var også med som observatører.

Det sier ministerråd Tor Henrik Andersen og representant for Norge under statspartsmøtet.

I Hurdalsplattformen har regjeringen også lovet å øke Norges innsats for kjernefysisk nedrustning, og å ta initiativ til å fokusere på de humanitære konsekvensene av atomvåpen og arbeide sammen med land i og utenfor NATO for en verden uten atomvåpen.

– Selv om det ikke er aktuelt å tiltre Forbudstraktaten er Norge engasjert i arbeidet med kjernefysisk nedrustning. Det er viktig vi får en opplyst debatt om humanitære konsekvenser. Derfor støtter Utenriksdepartementet initiativ som for eksempel to konferanser om dette temaet som Norsk Folkehjelp i 2024 skal arrangere sammen med Den internasjonale Røde Kors-komiteen, sier Andersen.

Norsk Folkehjelps Grethe Østern skryter av regjeringen som har valgt å delta som observatør. Hun mener det er viktig at Norge deltok og var der og lyttet, fordi det på statspartsmøtet ble lagt frem viktig kunnskap om atomvåpenrelatert risiko og om konsekvensene vi vil oppleve dersom de blir brukt. – Dette er kunnskap som politikere i land som Norge trenger. Ekspertene som deltok på statspartsmøtet var tydelige på at denne kunnskapen ikke lenger må ignoreres eller undertrykkes. Den må legges til grunn for den politikken Norge fører, sier Østern.

– Vi er likevel skuffet over at Norge i sitt innlegg her på statspartsmøtet fortsetter å si at de ser kjernefysisk avskrekking som nødvendig. Det de andre statene her da hører, er at Norge ikke er opptatt av deres sikkerhet,sier Grethe Østern.

For det er bare en liten del av verden som har en sikkerhetspolitikk som er basert på atomvåpen. Det er bare ni land som har atomvåpen og rundt 30 land som er såkalte paraplyland, altså land som har en avtale med en eller flere atomvåpenstater om såkalt utvidet kjernefysisk avskrekking. Norge er et av disse paraplylandene, som bidrar til å gjøre arbeidet med nedrustning vanskeligere og ytterligere spredning av atomvåpen mer sannsynlig.

Les også: Om Nuclear Weapons Ban Monitor

En offensiv FN-erklæring

Det blir imidlertid stadig vanskeligere for Norge og andre stater som hevder at kjernefysisk avskrekking er en legitim og troverdig forsvarspolitikk.

– Det er uakseptabelt for stater å tie i møte med stemmer som tar til orde for bevaring, trussel eller bruk av disse våpnene, som et instrument for tvang. For å være krystallklar: Masseødeleggelsesvåpen garanterer ikke internasjonal sikkerhet, det de egentlig gjør er å sette menneskehetens overlevelse i fare.

Disse ordene ble ytret i åpningstalen til presidenten av statspartsmøtet, Juan Ramón de la Fuente Ramírez fra Mexico. Statspartene var enige og avtalte å jobbe sammen for å utfordre det urealistiske narrativet om kjernefysisk avskrekking. Gjennom ny forskning kan man tette informasjonsgapet som finnes mellom risikoen ved atomvåpen og de humanitære konsekvensene på den ene siden, og på den andre siden antagelsene som ligger til grunn for teorien om at kjernefysisk avskrekking skaper sikkerhet.

94 stater deltok som statspart eller observatør, og med en sterk politisk erklæring som resultat av møtet er det håp for en atomvåpenfri verden.

I kunnskap ligger sikkerheten

Hinamoeura Morgant-Cross var 30 år første gang hun lærte om atomvåpens humanitære konsekvenser, ikke fordi hun ikke var interessert før, men fordi kunnskapen om atomvåpen ble holdt skjult for henne av den franske stat. Hennes budskap er tydelig:

– Vår ignoranse er deres makt.

Derfor håper Norsk Folkehjelp at også norske politikere er seg sitt ansvar bevisst og aktivt søker kunnskap om atomvåpens humanitære konsekvenser, slik at de kan gjøre en grundig vurdering av om Norge skal fortsette å støtte opp om at ni stater sitter på makten til å utslette en hel verden.