Sivilsamfunn i koronaens tid

Av Beate Thoresen, seniorrådgiver i Norsk Folkehjelp.

De siste ukene har land etter land stengt ned. Folk har blitt sendt hjem fra skole og jobb og fått beskjed om å holde seg inne. Det er innført karantene og portforbud og straff for å bryte reglene. Grenser er stengt og alle arrangementer med mange mennesker avlyst eller forbudt.

Sivilsamfunnet utfordres praktisk og politisk når samfunnet stenges ned, under kontroll av myndighetene, for å redde liv og hindre spredning av korona-viruset.

Mistet virkemidler

Folk og deres organisasjoner har mistet mange av sine vanlige arbeidsmetoder og virkemidler. De kan ikke treffes fysisk for å planlegge, diskutere strategier, enda mindre demonstrere. Dette skjer etter at vi i hele fjor opplevde massive protester i mange land mot økende ulikhet og vanstyre. I mars i år gjorde kvinnedagen inntrykk.

Kvinner over hele Latin-Amerika gikk ut i gatene med sine grønne skjerf, som symboliserer krav om likestilling og legalisering av abort. Sett på bilder, virket marsjene i Santiagos gater uendelig lange. Dagen etter trakk kvinner i Chile og Mexico seg bort fra gatene, de gikk til streik, og viste på den måten hvor viktige kvinner er hjemme og i arbeidslivet. De hadde fått nok av vold, overgrep og urett. I mars var nye streiker og protester for fred og mot regjeringens politikk planlagt i Colombia, som en oppfølging etter de massive protestene i november i fjor.

I boka «Hvorfor sivil motstand virker» av Erica Chenoweth og Maria J. Stephen, viser forfatterne til at ikke-voldelige kampanjer har den fordel at de har lettere for å mobilisere mange. Det er slett ikke sånn at alle ikke-voldelige kampanjer oppnår sine mål, men når de evner å mobilisere bredt er det mange som klarer det. Det er hverken mulig eller ansvarlig med massive demonstrasjoner i dagens situasjon, selv om motsetningene og problemene som utløste dem er uendret. Nå skal alle mobilisere sammen mot korona-pandemien.

Ulike strategier

Det er fortsatt tidlig, men blant organisasjoner i Latin-Amerika har vi sett flere ulike strategier for å håndtere pandemien. Flere har satset på forebygging og informasjon. Heldigvis driver mange organisasjoner allerede informasjonsarbeid gjennom sosiale medier og lokalradioer, og kunne raskt snu seg rundt for å spre informasjon om korona-pandemien og hvordan man best kan beskytte seg mot smitte.

Urfolksorganisasjoner har utrykt bekymring for sårbarheten til urfolk i møtet med det nye viruset. I Ecuador har noen grupper trukket inn i Amazonas for å beskytte seg. I Colombia dokumenterer den nasjonale ufolksorganisasjonen ONIC situasjonen til urfolk under pandemien og gir råd om hvordan de kan unngå smitte. På Twitter bruker de hashtag #hold deg hjemme, og #hold deg i ditt område.Samtidig oppfordrer de lokalsamfunnene til å styrke sine systemer for sikkerhet og helse. Organisasjonen til afro-honduranere går fra bygd til bygd iført beskyttelsesutstyr for å be folk om å vaske hender og unngå nær sosial kontakt. Organisasjonene har tillit blant folk, de hører mer på dem enn på nasjonale myndigheter. Det finnes utallige eksempler.

Strammet grepet

Myndighetene i mange land, blant dem Ecuador, El Salvador og Guatemala, har strammet grepet og innført ulike typer unntakstilstand, noe som gir dem videre fullmakter. Mange steder har politiet og militæret blitt satt inn for å kontrollere befolkningen.

Her kan autoritære tradisjoner og tendenser lett bli forsterket. Det har allerede kommet stygge bilder av politi og militære som gyver løs på folk som er ute på gata. Noen av disse bildene kommer fra Bolivia.

Situasjonen der er spesielt prekær fordi korona-pandemien kan forverre den politiske situasjonen i landet og valget i mai er allerede utsatt på ubestemt tid.

Følger nøye med

Organisasjonene følger nøye med på myndighetenes håndtering av pandemien. De store sosiale bevegelsene, som representerer urfolk og bønder i Bolivia, har kritisert regjeringen for håndteringen av korona-pandemien, og vært blant de første til å spre informasjon og gjøre tiltak for å hindre spredning i organisasjonene og i lokalsamfunnene. I El Salvador var de tidlig ute med å kritisere forholdene i karantenemottakene for folk som kommer inn i landet.

Andre påpeker at det er vanskelig å følge rådene om å vaske hendene når man ikke har tilgang på vann. I Honduras var de tidlig ute med å kreve åpenhet rundt bruken av midlene som er bevilget til å bekjempe coronasmitten i frykt for at de skal forsvinne i korrupsjon. I Guatemala har både enkeltpersoner og organisasjoner kritisert at store og mektige næringslivstoppene forfordeles i krisepakken.

Som i den norske debatten blir fordelingsprofilen på krisepakkene diskutert. I Colombia, Ecuador og Guatemala har organisasjonene stilt krav om støtte til urfolk, småbønder og folk som jobber i uformell sektor.

Urfolksorganisasjonen i Ecuador, CONAIE, foreslår å utsette betalingen av et avdrag på gjeld til IMF, for å ha ressurser til å møte utfordringene knyttet til korona-pandemien. De har også foreslått betalingsutsettelse på huslån, pengestøtte til arbeidsløse og ber staten kjøpe varer fra småbønder - ikke bare fra store selskaper.

Mange organisasjoner i Latin Amerika har reagert raskt på den nye krisen, med å spre informasjon og iverksette forebyggende tiltak, heve kritiske røster overfor menneskerettighetsbrudd, overvåke myndighetenes tiltak og fremme støtten til blant annet urfolk, kvinner, småbønder, arbeidsløse, selgere i uformell sektor eller flyktninger.

Feminisme i karantene

Vi trenger de som kan nå dit myndighetene ikke når fram, de som forsvarer marginaliserte og fremmer fordeling. Drap på sosiale ledere er et stort problem, blant annet i Guatemala, Honduras og Colombia. Det er en fare for at unntakstilstanden kan misbrukes til å slå ytterligere ned på sivilsamfunnet– også etter at koronakrisen er over.

Derfor må norske myndigheter være våkne overfor menneskerettighetsbrudd, opprettholde en sterkt støtte til sivilsamfunnet og sikre at bistanden for å bekjempe pandemien har en fordelingsprofil.

Den mexicanske kommentatoren Cecilia González, skrev nylig at korona-krisen har satt demokrati og feminisme i karantene. I Chile utsatte presidenten en folkeavstemning om grunnlovsreform, i Bolivia utsatte den midlertidige presidenten valget, i Mexico satte pandemien en stopper for de feministiske bevegelsene.

Vi får håpe karantenen blir kortvarig og at sivilsamfunnet får rom til fortsatt å sette demokrati, feminisme og fordeling på dagsorden.

Innlegget sto først på trykk i fagbladet Bistandsaktuelt.