Rømte fra bombene
I midten av mars fikk Norsk Folkehjelp i oppdrag av UDI å få på plass en akutt innkvartering for flyktninger fra Ukraina. Et hotell i nærheten av Gardermoen ble omgjort for å ta imot og registrere flyktningene før de kan flyttes til mottak og etter hvert ut i kommuner hvor de skal bosettes.
Tekst: Shoaib Sultan
Dagen før akuttmottaket etter planen skulle åpne, midt under et siste planleggingsmøte, kom en av de hotellansatte med en krisebeskjed. Politiet hadde ringt, og den første bussen med flyktninger ville ankomme i løpet av halvannen time.
Kompetansen på og erfaringene fra krisehåndtering i Norsk Folkehjelp ble plutselig veldig synlig. Mangeårig søk og redningsmannskap og operativ leder, Harald Wisløff, tok kjapt kommandoen – som han har gjort i mange tidligere kriser. Oppgaver ble delegert og ting ordnet i rask rekkefølge.
– Da bussen ankom, var alt det praktiske på plass. En rask førstehjelpscreening, legehjelp til dem som trengte det, registrering og passkopier. Ikke minst var det viktig å skape en trygg og omsorgsfull ramme rundt flyktningene, forteller Wisløff. – Norsk Folkehjelp stilte med en kombinasjon av ansatte og frivillige, og ikke minst med redningsmannskaper med førstehjelpskunnskaper.
En reddende engel
Situasjonen hadde vært veldig mye vanskeligere uten Irina Shevchenko, som meldte seg som tolk da hun fikk høre om Norsk Folkehjelps arbeid med akuttmottaket, forteller Wisløff. Det gjorde det mye enklere å løse oppgavene, og ikke minst skapte det en enorm trygghet for de utslitte flyktningene.
– Da jeg ønsket dem velkommen på ukrainsk, så jeg at ansiktene deres lyste opp, og flere gav meg en klem, sier Shevchenko.
Blant mange sterke inntrykk denne kvelden var det synet av en familie på fem med tre bæreposer som særlig festet seg hos de frivillige fra Norsk Folkehjelp. Posene var alt familien fikk med seg da de flyktet. Noe annet som gjorde inntrykk var den lille jenta som tviholdt på en pute med tingene sine i.
Hotellet som er gjort om til en akutt innkvartering har overført sine vanlige gjester til andre hoteller i området, men ikke alle hadde fått beskjed om det. Kontrasten mellom de vanlige gjestene og flyktningene var ekstrem, kan de frivillige fortelle.
Stemningen blant flyktningene var rolig, men likevel litt trykket. De voksne satt der, utslitte etter reisen og preget av det de hadde opplevd. Barna var stille og skremte, men etter hvert som de fant seg til rette, begynte barnelatteren å prege atmosfæren litt mer.
Så bombene falle
Gjennom Irina Shevchenko får flyktningene vite at de kan la seg intervjue, om de orker og har lyst. Den første som tar kontakt er høygravide Olena, som kom sammen med ektemannen Dmytzo og barna Sofia, Inesa, Adelina og vesle Olretuz. Olena og Dmytzo flyktet fra byen Zhytomyr, vest for hovedstaden Kyiv da bombingen og de daglige eksplosjonene kom stadig nærmere.
– Jeg ble ekstra urolig da vi fikk nyheten om at et sykehus i nærheten hadde blitt bombet,
forteller Olena. – Jeg er redd for det ufødte barnets skyld, og for mine fire andre barn. Om noe skjer med dem, om noe skjer med mannen min, med meg. Nei, det ble for skremmende, sier hun.
På kjøreturen så de utbombede hus, og hørte lyden av jagerfly og de stadige drønnene
fra bomber som eksploderte.
– Minst tre ganger så vi bomber treffe bakken ikke langt unna der vi kjørte selv, forteller
Dmytzo. – Det var kjempeskremmende. Vi kjørte til den polske grensen, der vi hadde
planlagt å bli værende. Men da bombene begynte å falle i det området også, og strømmen
av flyktninger økte, fant vi ut at vi bare måtte komme oss over grensen.
Familien ble tatt godt imot i Polen, men det var stadig flere flyktninger som strømmet til, og så bestemte de seg for å dra videre.
– Til slutt endte vi opp i Norge. Det er godt å være her, flott å være på hotellet, men aller viktigst er at dette er et trygt sted for barna, avslutter Dmytzo.
Gjenforent med far og tante
Før Olena og Dmytzo forlot Polen, hadde de blitt gjenforent med faren hans, Volodymia, og farens storesøster Lubov. De to hadde i utgangspunktet ikke noe ønske om å forlate Ukraina;
Volodymia var mest opptatt av at sønnen og hans familie skulle å komme seg unna krigshandlingene.
– Men til slutt kom eksplosjonene stadig nærmere, og da hadde vi ikke noe valg. Etter en lang togreise kom vi fram til Polen, forteller Volodymia.
Stemmen hans brister når han snakker om huset sitt i Zhytomyr.
– Jeg takker for gjestfriheten, men jeg må si at jeg savner hjemmet mitt. Det er galskap det som nå skjer, sier han. – Jeg hadde et fint hus, og et godt liv. Jeg er takknemlig for all hjelp vi får her, men jeg kan ikke legge skjul på at jeg savner huset mitt. Olena er også glad for at hun og familien har blitt tatt imot på en god måte i Norge, og sier at det gjør godt å se at barna nå så vidt begynner å smile igjen.
Måtte redde barna
Mange av flyktningene på akuttmottaket sa først at de gjerne ville la seg intervjue i Appell, men da det kom til stykket klarte de det likevel ikke. En av dem som orket var alenemoren Larissa. Hun kom til Norge med sine tre barn – sønnen Dimitro og døtrene Viktoria og Amira – fra byen Poltava, midt i Ukraina.
– Krigshandlingene hadde ennå ikke helt nådd området vårt, men stadige flyalarmer og det å måtte gripe barna og rømme til bomberom hele tiden, var for skremmende, forteller hun.
– Da jeg hørte at en mindre by bare noen kilometer unna var blitt bombet, bestemte jeg meg for at vi ikke kunne vente lenger. Jeg er en enslig mor med tre barn. Hvordan skulle det gå med dem om noe skjedde med meg? Jeg måtte få dem i trygghet. De er alt for meg.
Det var spesielt yngstedatteren Amira på seks hun var redd for. En veldig sosial glad jente som elsket å synge ble nå ekstremt stresset, og gråt hele tiden.
Familien tok tog vestover til Lviv, nær det polske grensen. De siste kilometerne måtte de leie noen til å kjøre dem, og hennes 16-årige sønn måtte forhandle med sjåføren om prisen, forteller Larissa.
– Vi måtte betale 200 złoty for å få ham til å kjøre oss bare noen kilometer, og så måtte vi passere grensen til fots, skyter sønnen Dimitro inn.
Altfor mange flyktninger i Polen
Larissa og barna ble tatt godt imot i Polen, men landet har problemer med å takle den store flyktningstrømmen.
– Det var mange snille og vennlige folk der, som gjør som best de kan, men de sliter med kapasiteten. Vi ble sendt inn i en stor sal der 300 mennesker var stuet inn, uten dusjmuligheter og med lange dokøer. Nå er jeg glad for at vi er framme i Norge. Vi fikk høre at det var et godt land, og vi setter stor pris på å få lov til å være her, sier Larissa.
Yngstedatteren er i mellomtiden forsvunnet. Hun har funnet noen andre barn ved et nabobord og nå leker de sammen. Datterens høye latter gir Larissa tårer i øynene.
– Det er godt å se at hun får igjen livsgnisten, sier hun.
Folkehjelpa leverer
Når dagen er over, er operativ leder Harald Wisløff er godt fornøyd med innsatsen fra både frivillige og ansatte i Norsk Folkehjelp.
– Dette er Folkehjelpa på sitt beste, sier han. – Vi valgte å bruke uniformerte mannskaper siden det skaper en trygg autoritet. Det trengs i en sammenheng hvor mange føler at de ikke har kontroll. Kompetansen vi besitter på førstehjelp og ledelse er uvurderlig i slike uoversiktlige situasjoner – dette er noe vi har trent på å håndtere gjennom sanitetslagene i Norsk Folkehjelp.
Wisløff understreker at det samtidig er viktig å passe på at den øvrige beredskapen ikke blir satt på spill. Det viste seg da alarmen gikk utpå kvelden og flere av mannskapene måtte dra direkte fra Gardermoen for å være med på søk etter ei jente som var meldt savnet.
– Jeg er godt fornøyd med den totale innsatsen. Folkehjelpa leverte varene, avslutter den operative lederen.
