Prisen for demokratiet
Kvinner står sammen med menn i de sosiale og politiske protestene som fortsatt skaper bølger i Midtøsten og Nord-Afrika. Trakassering, seksuell vold og krav om å holde seg borte fra offentlige demonstrasjoner, møter disse kvinnene.
Den arabiske våren har igjen våknet til liv. Statsledere har blitt kastet etter store protester i land som Algerie og Sudan. I Irak og Libanon har folk tatt til gatene mot korrupsjon, sekterisme, vanstyre og krever politiske endringer. I Egypt protesterte folk på nytt sist høst.
Som under opprørene i 2011 deltar kvinner i 2020 sammen med menn i første linje. De krever sin plass, de krever likestilling og de krever at politisk frihet og likhet også gjelder dem. Disse kravene fremmes i land der kvinners stilling er svært utsatt, og hvor brudd på kvinners rettigheter er en del av hverdagen.
Kvinnene utgjør allikevel en stor trussel fordi det sterke samspillet mellom sosial og politisk kontroll i disse samfunnene, tydeliggjør for makthaverne at kvinner som bryter ut av den sosiale kontrollen og ytrer seg politisk, utgjør en betydelig politisk motkraft. Kvinnene som går i front er spesielt utsatt, og de betaler en høy pris for sin demokratiske rett.
Kvinner har siden 2019 satt sitt tydelig preg på de omfattende sosiale og politiske protestene i Irak. Protestene er preget av samhold på tvers av etnisitet, generasjon og kjønn, og motstand mot sekterisme, korrupsjon og ulikhet. Sterke motkrefter møter kvinnene og krever at kvinnene ikke deltar i protestene, og hevder at offentlige aktiviteter der kvinner og menn sammen deltar offentlig, strider mot religiøse påbud. Deltakende kvinner blir bakvasket, bl.a. på sosial medier, hvor de utsettes for ondsinnede påstander. Ikledd rosa og lilla antrekk gikk kvinnene 13.februar i sin egen demonstrasjon, hvor de krevde sin rett til å delta på lik linje med menn.
Kvinner som deltar i protester blir i særlig grad utsatt for vold, seksuell vold og trakassering, iscenesatt av de som vil bevare dagens maktforhold. I Irak har to kvinnelige aktivister blitt drept. 19 år gamle Zahraa Ali Salman ble kidnappet i Bagdad sist desember, og dumpet død utenfor familiens hus etter grov vold. Hun var student og aktivist og hadde delt ut mat og drikke under demonstrasjonene i byen. Jannat Mazi ble drept på gaten i Basra på vei hjem fra protester i januar der hun hadde organisert førstehjelp.
Seksualisert vold mot kvinnelige demonstranter er godt kjent og dokumentert fra protestene i Egypt i 2011. Kvinner ble omringet av menn i folkemassene, avkledd, befølt og voldtatt. I Khartoum, Sudan, i 2019 deltok medlemmene i Kvinnekooperativet av mat og drikkeselgere aktivt i demonstrasjonene mot Bashirs regime. Senere i 2019 rapporterte organisasjonen systematisk trakassering og seksuell vold mot kvinnelige demonstranter, inkludert voldtekt, tyveri og ødeleggelse av de kvinnelige selgernes varer og eiendom. En av disse kvinnene var te-selgeren Amal Quos. Hun deltok i demonstrasjon 3.juni 2019 som krevde umiddelbar overgang fra militært til sivilt styre. Amal Quos døde kropp ble senere funnet flytende i Nilen, med tydelige spor etter vold.
Kvinner blir rettsforfulgt når de bryter med sosiale normer og stiller seg i spissen for endringsbevegelser i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika. I Egypt får kjente kvinnelige aktivister utreiseforbud, bankkonti blir frosset og de blir fengslet. I Saudi-Arabia har en rekke profilerte kvinneaktivister blitt fengslet og rettsforfulgt av regimet. I mai 2018 ble Loujain al Hathloul, Eman al Nafjan og Aziza al Yousef arrestert mens de deltok i kampanjer for kvinners rett til å kjøre bil, og mot menns vergemål over kvinner. Arrestasjonene skjedde bare måneder før kjøreforbudet for kvinner ble opphevet. Da ble det konservative og autoritære kongedømmet internasjonalt feiret og positivt omtalt for gjennombruddet for likestilling.
Samtidig ble de arresterte kvinnene kalt forrædere, holdt i fangenskap i tre måneder på ukjent sted, uten noen kontakt med omverdenen eller advokater. Senere, under rettshøringen, beskrev kvinnene fysisk mishandling og seksuell trakassering. To av kvinnene er løslatt mot kausjon, en sitter fortsatt fengslet.
Kampen for rettigheter og demokratisk endring fortsetter på tross av vold, rettslig undertrykking, sosial og kulturell fordømmelse. Det bør inspirere oss til handling. I 2013 gikk Norge i spissen for den første FN-resolusjonen som spesifikt definerte og etterlyste beskyttelse for Women Human Rights Defenders (WHRDs). Resolusjonen understreker kvinnelige rettighetsforkjempernes vesentlige rolle i demokratisering, rettssikkerhet og utvikling. Men viktigst er det trolig at resolusjonen oppfordrer stater til å anerkjenne kvinnelige menneskerettsforkjemperes legitime rolle og sikre at de får beskyttelse.
Situasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika i 2020 viser at det fortsatt er en lang vei å gå for kvinners rettigheter, og at nytenkning rundt allianser og samarbeid er helt nødvendig. Likestilling og kvinners rettigheter er under sterkt press mange steder i verden, allikevel velger kvinner å delta fremst i kampen for demokratisering og rettferdighet. Hvilke initiativ vil Norge ta i 2020 for å stille seg bak kvinnene som kjemper?
En forkortet versjon av denne teksten var på trykk i Klassekampen 07.03 20
