Når sekundene teller

Norsk Folkehjelp Horten består av 25–30 aktive medlemmer som møtes to ganger i måneden. De har kjøpt et bygg fra Horten kommune for én krone som de har pusset opp selv gjennom utallige dugnadstimer. Her har de blant annet et forsamlingslokale som de også leier ut som selskapslokale, men denne kvelden er det medlemmene selv som har tatt plass her. De skal først gjennomgå bruk av nettbrett og termisk kamera teoretisk, og deretter ha en praktisk øvelse i nærområdet.

Anders Pettersen Dahl har vært på kurs sentralt i bruk av nettbrett, og i dag skal han dele sin kunnskap med lagets øvrige medlemmer.

– Vi kaller dette en temakveld om bruk av nettbrett og termisk kamera. Det er viktig med kontinuerlig trening for å bli trygg på hvordan de digitale hjelpemidlene skal brukes, sier han.

Å bruke teknologi i søk- og redningsarbeid er en stor fordel.

– Alt går mer og mer over til databaserte løsninger i dag. Før brukte vi kart og kompass, men i dag har nettbrettene overtatt mye av den funksjonen, sier medlem Roger Juvodden.

Kommer raskt i gang

Når politiet mottar en savnetmelding i området Norsk Folkehjelp Horten dekker, tar de kontakt med beredskapsleder Ronny Frantzen.

– Jeg får informasjon fra politiet om hvem vi skal lete etter, og ringer opp den serverbaserte tjenesten Telemeny. Den ringer deretter automatisk opp alle våre medlemmer, og så svarer de raskt om de kan møte opp eller ikke. Dermed får jeg i løpet av kort tid oversikt over hva slags mannskap vi kan stille med, forteller Frantzen, som til daglig jobber som rådgiver i Norsk Folkehjelps administrasjon i Oslo.

Alle medlemmene har utstyrssekken stående klar til utrykning. Noen drar direkte til kommandoplass (KO), mens andre drar innom forsamlingshuset for å hente biler og ytterligere utstyr.

– På KO får vi tildelt et leteområde av politiet, og så tegner vi opp egne teiger som vi fordeler mellom våre medlemmer. De får opp kartene med sine teiger på nettbrettet, og kommer raskt i gang med søket, sier han.

Tidligere ble kartene skrevet ut på papir, der teigene ble tegnet inn med markeringspenn.

– Hvis vi gjorde en ørliten feil med kompasset kom vi ut av kurs. Med nettbrettene kan vi se hvor vi har gått, hvilket område vi skal lete i og hvor de andre i laget befinner seg. Når vi er ferdig med å søke i én teig kan vi laste ned neste, i stedet for å gå tilbake til KO for å hente et nytt kart slik vi måtte tidligere, sier Anders Pettersen Dahl

Tar bilder med nettbrettet

En annen fordel med nettbretter at de også kan brukes til å ta bilder med.

– Hvis vi finner en gjenstand vi tror kan stamme fra den savnede, for eksempel en sko, så kan vi ta bilde av den og sende til beredskapsleder eller politiet slik at de kan vise det til pårørende for å få bekreftet eller avkreftet om den tilhører den savnede. Det er mye bedre enn å måtte ringe og beskrive gjenstanden. Vi markerer funnstedet på det digitale kartet slik at politiet får koordinatene, sier Frantzen.

– Med nettbrett kommer vi mye raskere ut i felten enn de frivillige organisasjonene som fremdeles bruker kart og kompass. Vi henter opp våre teiger fra Dropbox, og så kan vi begynne letingen med én gang, i stedet for å kaste bort verdifull tid på planleggingen på KO, sier medlem Jenny Venås.

25 prosent av menneskene som blir meldt savnet i Norge blir funnet innenfor en radius på 300 meter fra sist kjente posisjon.

– Da er det tragisk å kaste bort en time med planlegging på KO mens pasienten ligger noen få meter unna uten at vi er klar over det. Den tiden kan i noen tilfeller faktisk være forskjellen på liv og død, sier Ronny Frantzen.

Leder aksjonen fra sofaen

Hvis Ronny Frantzen ikke har mulighet til å delta operativt i leteaksjonen selv, kan han sitte hjemme i sofaen og lede lagets medlemmer via nettbrettet.

– Jeg kan ta meg av kommunikasjonen med politiet og tegne opp teigene, slik at medlemmene kan fokusere på å kle på seg og komme raskt i gang med søket. Alt dreier seg om å spare pasientens tid, det er den som er kritisk i slike aksjoner. Hvis vi somler i tre minutter før vi kommer i gang kan det i verste fall bety tre minutter mindre for pasienten på operasjonsbordet, sier han.

Norsk Folkehjelp Horten har brukt nettbrett i to år, og har svært gode erfaringer med det.

– I tillegg til at nettbrettene gjør selve søket mer effektivt, er de også et svært nyttig verktøy i både planleggingsfasen og for å dokumentere aksjonen i etterkant. Etter en aksjon sende vi alle våre filer til innsatslederen i politiet eller til hovedredningssentralen, sier Dahl.

– Det betyr at vi i gjennomsnitt er ute én gang per uke. De vanligste årsakene til leteaksjoner i dag er demens og selvmord som vi opplever at det er en økning av, sier Frantzen.

Til tross for at digitale hjelpemidler er nyttige verktøy, er Norsk Folkehjelp Horten tydelig på at lagets medlemmer også må ha grunnleggende ferdigheter i bruk av kart og kompass.

– Et nettbrett kan gå tom for strøm, eller gå i bakken og knuse, så vi må ikke gjøre oss altfor avhengig av teknologien. Det er viktig å huske på at teknologi i seg selv ikke redder noen, det er det menneskene bak som gjør, sier han.

Reduserer tidsbruken

Termiske kameraer er varmesøkende, og bruker infrarødt lys for å lokalisere savnede personer i mørket.

– Hvis vi skal søke på et stort jorde, er det mye mer effektivt å stå i veikanten og se gjennom et termisk kamera for å forsøke å finne en savnet person, i stedet for å bruke ressurser på å gå over jordet. Vi har hatt varmesøkende kamera i et par år, men har ikke fått tilstrekkelig erfaring i å bruke det, derfor arrangerer vi slike temakvelder for å øve oss, sier Dahl.

Kameraet har en radius på 800–1000 meter. Per Espen Todal og Rino Sandnes har forsvunnet ut i vintermørket for å gjemme seg blant bolighusene i nærområdet, før resten av medlemmene deler seg inn i par og begynner et systematisk søk ved hjelp av termisk kamera. Det tar ikke mange minuttene før personene er lokalisert.

– Vi ser en tydelig tendens til at teknologien bidrar til å redusere tiden vi bruker på en leteaksjon. Men det hjelper ikke med flott og kostbart utstyr hvis vi ikke har den motivasjonen, kompetansen og viljen som finnes i en redningsgruppe, sier Ronny Frantzen.

Tekst: Sissel Fantoft Foto: Ellen Johanne Jarli