Norge må følge egen politikk, og sørge for å alltid respektere folkeretten!

Av: Henriette Westhrin, generalsekretær Norsk Folkehjelp, Mette Nord, leder Fagforbundet, Kjersti Barsok, leder NTL

En forkortet versjon av dette innlegget sto på trykk i Klassekampen 25.06.20

Dette kom fram i en artikkel i nettavisen Khrono, etter at FNs høykommissær for menneskerettigheter publiserte en oversikt over selskaper med virksomhet tilknyttet bosettingene i februar 2020. Gjennom nettsidene til både Expedia og Egencia går det an å bestille overnatting på steder som ifølge FN utgjør «et skamløst brudd på folkeretten».

Hvordan er det mulig at staten benytter seg av et reisebyrå som formidler overnatting i folkerettsstridige bosettinger stikk i strid med Norges offisielle politikk? som er stikk i strid med Norges offisielle politikk? En del av svaret ligger nok i at man i for stor grad har stolt på at Egencia og Expedia følger internasjonale retningslinjer.

I en artikkel i Bistandsaktuelt 7. mai avslører Egencia manglende forståelse for eget ansvar. De forklarer at de ikke har kontorer på okkupert område, og er opptatte av å gi kundene sine «fullt innsyn når det gjelder reiser til omstridte territorier», ved å formidle at overnattingsstedene er i israelske bosettinger. Svaret viser liten innsikt i hva de internasjonale retningslinjene for næringsliv og menneskerettigheter legger opp til.

Det er et problem at frivillighet har vært kjernen i Regjeringens ambisjoner om et mer ansvarlig næringsliv.

FN og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert hvordan bosettingene fører til en lang rekke brudd på palestinernes rettigheter, inkludert tilegnelse av jord og naturressurser, destruksjon av hus og infrastruktur, tvangsflytting, hemming av bevegelsesfrihet og voldelige angrep utført av bosettere.

Ifølge disse har alle selskaper et selvstendig ansvar å forhindre eller redusere menneskerettighetsbrudd som er direkte knyttet til deres virksomhet gjennom forretningsforbindelser, produkter eller tjenester. Dette gjelder selv om selskapet selv ikke bidrar direkte til krenkelsen. I konfliktområder er forventningene til redelig praksis enda høyere: med en forhøyet risiko for medvirkning til menneskerettighetsbrudd, må aktsomhetsvurderinger knyttet til mulige menneskerettighetsbrudd gjennomføres på et enda grundigere vis enn ellers.

Det er et problem at frivillighet har vært kjernen i Regjeringens ambisjoner om et mer ansvarlig næringsliv. I Regjeringens handlingsplan for oppfølging av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) fra 2015, gir Regjeringen uttrykk for sine forventninger til næringslivet. Næringslivet skal gjør seg kjent med UNGP og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, utvise aktsomhet og kartlegge risiko på menneskerettighetsområdet. Dette gjelder særskilt for selskaper som opererer i krevende markeder, sier handlingsplanen.

Hvis Egencia og Expedia hadde gjort jobben sin, hadde ikke staten havnet i den situasjonen den befinner seg i, hvor de i praksis bryter med egne politikk

Fordi, som Etikkinformasjonsutvalget har påpekt i sitt forslag til ny lov om åpenhet om virksomheters forhold til menneskerettigheter og anstendig arbeid, erfaring viser at frivillighet ikke er nok for å løfte ansvarlighet i næringslivet til det påkrevde nivå: forpliktende lovgivning må til. Lovutkastet til utvalget har blant annet et krav om at større virksomheter gjennomfører aktsomhetsvurderinger og offentliggjør informasjon om disse.

Med andre ord: Hvis Egencia og Expedia hadde gjort jobben sin, hadde ikke staten havnet i den situasjonen den befinner seg i, hvor de i praksis bryter med egne politikk Men statlige aktører har også et ansvar om å ta hensyn til menneskerettigheter, ikke minst i anskaffelser.

Anskaffelsesloven § 5 sier at oppdragsgiverne skal ha «egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter» og videre at oppdragsgiveren «kan stille egnede krav og kriterier knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen». Dette har Statens innkjøpssentral – som har det formelle ansvaret for statens fellesavtaler - åpenbart ikke gjort og kanskje heller ikke tenkt på. Det er ikke lovverket som er problemet, men manglende rutiner for å sikre at man handler i samsvar med lov, og gjeldende norsk politikk.

Samtidig er det et stort problem at norske myndigheter ikke er tydelige nok om at bosettingsøkonomien ikke på noen måter skal støttes opp om av norske aktører. I et intervju med Bistandsaktuelt sa statssekretær i utenriksdepartementet Audun Halvorsen (H) at «Den norske holdningen om bosettingene er forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd og vurderinger fra Den internasjonale domstol i Haag. For Norge innebærer dette en forpliktelse til ikke selv å iverksette støttende tiltak, og til å motvirke aktiviteter som støtter opp under de ulovlige bosettingene.»

Implikasjonene av både uttalelsen og resolusjonene det henvises til er klar: Norge kan ikke fortsette å bruke Egencia som reiseleverandør. Norge gjør her en for dårlig jobb i å etterleve egen politikk. Vi etterlyser handling fra Regjeringen. For det første bør Etikkinformasjonsutvalgets forslag til lovutkast med påbudte aktsomhetsvurderinger støttes, slik at flere norske selskaper utviser aktsomhet i tråd med ambisjonene. For det andre må Kommunal- og moderniseringsdepartementet forbedre rutiner for offentlige anskaffelser, slik at statens leverandører faktisk respekterer folkeretten og følger norske myndigheters politiske beslutninger. Regjeringen må etterleve sine beslutninger ved å være tydelige på hva som ikke er akseptabel praksis.

En næringslivsanbefaling om å avstå fra forretninger med de folkerettsstridige bosettingene ville være en god start.