Norge må tørre å kreve nedrustning av atomvåpen

Nils Vidar Engelien, leder Norsk Folkehjelp Kristiansand.

26. september markeres den internasjonale dagen for total avskaffelse av atomvåpen. Det er med et dystert bakteppe dagen markeres i år: i ly av sitt atomvåpenarsenal driver vårt naboland i øst en kaldblodig aggresjonskrig i Ukraina, mens eksperter snakker om at faren for bruk av atomvåpen nå er større enn under den kalde krigen.

Norges vekslende regjeringer har benyttet 26. september til å uttrykke støtte til kjernefysisk nedrustning og kampen mot atomvåpen. Men den triste realiteten er at norsk atomvåpenpolitikk er med på å gjøre nedrustning vanskeligere og øke sannsynligheten for at atomvåpen spres til flere land. Noen må ha mot til å si det som det er: I kampen mot atomvåpen står den norske keiseren uten klær.

Det store flertallet av FN-land ser heldigvis på atomvåpen som en trussel, og krever nedrustning. Norge har imidlertid stilt seg opp sammen med et mindretall av land som betrakter atomvåpen som en sikkerhetsgaranti, og ikke ønsker å rokke ved deres betydning. På en viktig konferanse for Ikkespredningsavtalen i FN i august, argumenterte Norge mot et forslag om at stater som er under en atomvåpenparaply, slik Norge er gjennom NATO, skulle forplikte seg til å arbeide for å redusere den rollen kjernefysisk avskrekking har i nasjonale og kollektive sikkerhetsdoktriner. Norge ville heller ikke være med på en uttalelse om at atomvåpen aldri under noen omstendigheter må brukes igjen.

Under Erna Solbergs regjering motarbeidet Norge forhandlingen av FN-traktaten som forbyr atomvåpen. Forbudstraktaten ble vedtatt i 2017, men heller ikke med Jonas Gahr Støre i statsministerstolen vil Norge undertegne.

Den reelle årsaken til dette er at norsk sikkerhetspolitikk er basert nettopp på disse masseødeleggelsesvåpnene, og på at disse fortsatt skal besittes og om nødvendig brukes på våre vegne. Hvis Norge undertegner forbudstraktaten vil vi ikke lenger kunne være under en atomvåpenparaply, og vi vil måtte slutte å bistå allierte atomvåpenstater med å besitte dem.

Når atomvåpenstater utvikler og plasserer ut nye atomvåpen, viser de til at dette er nødvendig for å berolige allierte paraplystater som Norge. Norge har altså betydelig medansvar for den atomvåpenrisikoen som både nordmenn og hele det internasjonale samfunn er tvunget til å leve under.

Det er viktig med lojalitet og samhold innad i NATO, ikke minst sett i lys av situasjonen i Ukraina. Men Norge må tørre å snakke høyt i alliansen om at kjernefysisk avskrekking ikke er en bærekraftig sikkerhetsstrategi. Før eller senere vil satsingen på kjernefysisk avskrekking føre til bruk, og når det skjer, vil konsekvensene bli grusomme. Atomvåpen virker ikke stabiliserende, deres eksistens holder i praksis resten av verden som gissel og har blitt et verktøy for utpressing og straffrihet som ingen land kan tillates å ha.

Derfor må Norge ta på alvor FNs generalsekretær Antonio Guterres’ advarsel om at menneskeheten bare er én misforståelse eller én feilberegning fra atomkrig. Norge må ta avstand fra kjernefysisk avskrekking og kreve at alle atomvåpenstater – både de som er våre fiender og de som er våre venner – må ruste ned. Vi må be USA, Storbritannia og Frankrike om å gå foran og si at de vil forhandle om kjernefysisk nedrustning hvis andre atomvåpenstater også gjør det.

Vi vet at slike forhandlinger vil være uhyre utfordrende å få til. Så lenge atomvåpen eksisterer bør imidlertid NATO fokusere på den risiko som dette medfører, og arbeide for å få til gjensidig nedrustning. Det trenger vi en norsk regjering som tør å si høyt i NATO og i FN.

Men verken Arbeiderpartiet eller Høyre våger ennå å ta sin plass i historien og vise slik utålmodighet. Det er et kolossalt svik overfor norske velgere. Det er vår alles sikkerhet det dreier seg om.

Innlegget sto opprinnelig på trykk i Fædrelandsvennen.