Minen som forandret livet
Minen som forandret livet
50 år etter Vietnamkrigen lever folk fortsatt i frykt for å tråkke på gamle, udetonerte eksplosiver. Hittil er over 100 000 mennesker drept eller skadet. Småbonden Nguyen Sum er en av dem.
Tekst, foto og video Morten Ødegaard | Norsk Folkehjelp
En varm og fuktig oktobermorgen sykler den 64-årige Småbonden Nguyen Sum forsiktig langs veien, mellom fredlige jordbruksområder i Thua Thien Hue-provinsen i Vietnam. På vei til fiskedammen han fisket i som tenåring, dukker flere av minnene fra barndommen opp.
Med livet og fremtiden foran seg
Nguyen vokste opp på landsbygda under Vietnamkrigen på 60- og 70-tallet. Da krigen tok tok slutt i 1975, var hjemstedet endelig blitt fredelig igjen. Nguyen fylte 15 år og hadde livet og fremtiden foran seg.
– Jobben min var å passe på bøffelen vår, men jeg gikk også på skolen og var mye sammen med vennene mine. Vi lekte, spilte fotball og badet, forteller Nguyen, før han tar en ettertenksom pause. Så forteller han om hendelsen som skulle forandre livet.
En liten nedgravd plastikkmine
Det var en ettermiddag i august. Nguyen husker ikke datoen, men det var fint vær. Skoledagen var over, bøffelen hadde fått mat, og han skulle på fisketur sammen med vennene sine, i et lite vann en kilometer hjemmefra.
– Jeg minnes den dagen, hele tiden. Det skjedde like bak huset mitt. Jeg var på vei for å fiske. Etter bare noen få meter, tråkket jeg på den.
Nguyen ser stille opp mot himmelen før han forteller videre. Den lille, nedgravde plastikkminen hadde laget stor skade på det høyre benet. Vennene løp for å hente foreldrene, som etter hvert kom for å hjelpe til. Først etter flere timer i bil på humpete grusveier, kom Nguyen til et sykehus.
– I 1975 var det også mangel på medisiner, så legene måtte sage over benet mitt tre ganger og fjerne kneleddet mitt, før det grodde godt.
Sluttet på skolen og mistet vennene
Ulykken gjorde at Nguyen ble liggende i flere måneder. For hver uke som gikk mistet han viktig undervisning på skolen, og etter hvert virket det uoverkommelig å ta igjen det tapte skolearbeidet. Når heller ikke reisevei eller skole var tilrettelagt for funksjonshemmede, ble veien tilbake til skolebenken for vanskelig.
Det ble også svært vanskelig for Nguyen å passe på familiens bøffel, fordi terrenget var ulendt, og han var nå blitt svært redd for å bevege seg rundt på jordene.
– Vennene mine besøkte meg i starten, men etter som tiden gikk kom de sjeldnere på besøk, og så mistet vi all kontakt.
– Jeg tenker mye på hvordan livet mitt ville vært uten ulykken. Jeg kunne ha reist herfra for å studere, og fått meg en utdannelse.
Til tross for ulykken og reduserte muligheter for en lysere fremtid, giftet Nguyen seg, og fikk både barn og barnebarn.
– Jeg har alltid minnet barna om ulykken min, og bedt dem om å holde seg unna det området der ulykken skjedde. Heldigvis har de hørt på meg, forteller Nguyen.
I dag er området rundt Nguyens hjem ryddet for eksplosiver av Norsk Folkehjelp, så alle familiene som bor der kan bevege seg trygt.
Endelig kan Nguyens familie ferdes trygt på jorder, stier og langs skoleveier.
Endelig kan Nguyens familie ferdes trygt på jorder, stier og langs skoleveier.
Minerydding er avgjørende for befolkningens trygghet
Siden Norsk Folkehjelp startet arbeidet i Vietnam i 2008, har over 26 millioner kvadratmeter land blitt ryddet fritt for miner og andre eksplosiver. Likevel er det fortsatt mange provinser og hundrevis av landsbyer som ennå ikke er ryddet. Arbeidet som gjenstår vil ta flere år, og er avgjørende for befolkningens trygghet.
Siden 1992 har Norsk Folkehjelp beskyttet sivile mot eksplosive våpen:
Built with Shorthand