Mineekspert, bodyguard og fotballpappa

For mange er Per Nergaard bedre kjent som Mine-Per, en av dem som var med i Folkehjelpas mineengasjement fra starten. Men helt opplagt var det ikke at det var her han skulle havne.

– Kona og jeg satt på kafé, en dag i nittitre, nygifte og ganske blakke, da jeg så i en annonse i Dagbladet at Norsk Folkehjelp søkte etter mineeksperter i Malawi. Jeg sa til kona: «Kanskje jeg skulle reise ut en periode? Tjene litt penger og starte livet?» Jeg hadde jo vært ute før, som FN-soldat.

Tre uker etter bryllupsreisa dro Per til Malawi i fire måneder for å drive minebevisstgjøring for flyktninger fra Mosambik. Men stort til startkapital ble det likevel ikke for ekteparet, for unge Nergaard hadde undervurdert hjemlengselen.

– Jeg var veldig forelska, og tjente ikke så mye på den tida. Lønna gikk stort sett med til å ringe hjem til kona. Jeg tror jeg ikke hadde mer penger da jeg reiste hjem enn da jeg dro ut. Og det er faktisk sant!

God og trygg oppvekst i arbeiderklassefamilie i Narvik, hjemmeværende mamma og fem søsken, ski, friluftsliv og jakt, Forsvaret og studier er stikkord for Per Nergaards liv før han havnet i Norsk Folkehjelp.

Etter oppholdet i Malawi var han på vei tilbake til studiene i litteraturvitenskap på Blindern.

– Jeg hadde planlagt å ta magistergraden og skrive hovedfagsoppgave. Jeg hadde til og med tematikken klar: Outsidermotivet i litteraturen.

Men slik gikk det ikke. Året etter fikk han tilbud fra Norsk Folkehjelp om å drive mine awareness i FN-regi for mosambikiske flyktninger i Malawi, Tanzania, Zimbabwe, og Zambia, og etter endt oppdrag ventet en fast jobb i Mineseksjonen på hovedkontoret.

– Hvorfor har du valgt å bruke yrkeslivet ditt i fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon?

– Det ville være løgn å si at jeg begynte i fagbevegelsens humanitære organisasjon fordi jeg var sykt opptatt av å redde folk i den tredje verden. Jeg kom fra Forsvaret og hadde ikke noe sterkt forhold til LO og fagorganisering. Motivasjonen var vel heller det jeg opplevde som FN-soldat i Libanon midt på åttitallet. Og så ble det en øyeåpner å komme til Afrika, med flyktningleirene, minesituasjonen, folk med grusomme mineskader. Etter hvert vokste jeg inn i det.

Per så for seg skulle være hans karrierevalg i livet. Men etter Libanon var han litt lei av uniform og ladd gevær, og begynte på sosialøkonomi på Fiskerihøgskolen i Tromsø.

– Jeg innså fort at dette skjønte jeg ikke noe av. Ikke var jeg interessert heller. Så slo det meg: Faen heller, jeg drar til Oslo med en kompis. Først ble det statsvitenskap på Blindern, men omsider skjønte jeg at jeg skulle studere noe jeg hadde lyst til, og at det jeg likte best – som jeg har gjort siden jeg var liten – var å lese bøker. Så endte jeg opp med litteraturvitenskap og idehistorie.

– Leser du fremdeles?

– Når du har blitt arbeidsmann og fått unger, er det begrensa hvor mye tid du kan bruke på å lese. Nå går det mest i konsumlesing av krim. Men hver gang jeg sitter i kjelleren og ser på bokhylla mi, tenker jeg, faen, nå må jeg snart begynne med Hamsun igjen.

Med mineryddingen gjorde en ny type ansatte sitt inntog i Norsk Folkehjelp – med militær bakgrunn og en annen kultur enn den som var vanligst i organisasjonen.

– Folk på hovedkontoret var ganske annerledes enn dem vi sendte ut på minerydding. Minefolka var opptatt av uniformering og egne merker på bilene. De var bare en kort svingom innom hovedkontoret før de ble sendt ut til Mosambik, Angola, Irak og Kambodsja. Det var en annen verden.

– Var den mangfoldige bakgrunnen din en fordel i denne situasjonen?

– Vi som skulle lede arbeidet kom også fra Forsvaret, men vi skjønte fort at vi ikke kunne ta med oss forsvarskulturen inn i Norsk Folkehjelp. Minearbeidet var i starten litt nordsjødykkeraktig – en helt ny virksomhet innenfor den humanitære sektoren. Hvordan skulle vi organisere arbeidet? Hvilke veivalg skulle vi ta? Ingen hadde fasitsvarene.

– Den militære mineryddingen dreide seg mest om å finne og spa opp minene. Det var ingen som brydde seg om i hvilken grad dette hadde en sosioøkonomisk negativ effekt på befolkningen, for å si det litt fint. Med årene kom opplæring av befolkningen og lokale mineryddere, og ikke minst en grundig kartlegging av minefeltene før selve ryddingen starter. Det sparer vi tid og krefter på. Kulturen har også endret seg. Tidligere var det gjerne en offiser som ledet arbeidet. Nå har vi ledere med andre typer erfaringer og kunnskaper.

Like viktig som selve mineryddingen ble etter hvert det politiske påvirkningsarbeidet for å bli kvitt produksjon og bruk av miner og klasevåpen.

– Jeg har i alle år brukt en stor del av arbeidstida til kommunikasjon. Jeg fløy rundt i hele verden på minepolitiske møter og målbar stemmen fra en operativ organisasjon inn i de politiske prosessene, fortalte beslutningstakere og politikere hva det innebærer å rydde miner, hvilken effekt disse heslige våpnene har på enkeltpersoner og land i utvikling, og hvor enkle midler som skal til for å fjerne dem. Vi bygde nettverk for å få til felles mål og metodeutvikling, og drev fram internasjonale standarder.

– Hva er det viktigste dere har oppnådd?

– Jeg er mest stolt av at vi ut fra nesten ingenting klarte å utvikle oss til å bli verdensledende på dette området og at vi var med på å få på plass klasevåpen- og minekonvensjonene. Og så har vi hatt en base av motiverte folk. Jeg har sett at tøffe militære har kommet rett fra internasjonale operasjoner og har blitt bistandsfolk underveis. De har brukt juleferien på å samle inn utstyr de kunne ta med seg tilbake til landene de jobbet i.

– Hva har gjort sterkest inntrykk på deg i alle disse årene?

– Det er så mange gode og vonde opplevelser. Det vondeste er minefolka vi har mista, de som døde, unge fedre. Jeg har bestemt meg for at jeg skal tenke på dem hver dag.

Etter 20 år som leder for Mineenheten fant Per Nergaard ut at det var på tide å skifte beite. Men særlig langt bort fra hjertesaken beveget han seg ikke.

– Jeg sa til meg sjøl, Per, den indre flammen er ikke lenger så sterk at du bør lede minearbeidet. Noen med større draiv bør ta over. I 2012 ble jeg leder for krisehåndtering og sikkerhet i Folkehjelpa, noe jeg kjente godt til fra min tidligere jobb også.

Evnen til å holde hodet kaldt i kriser og krevende situasjoner kom til god nytte også på det personlige planet under tsunamien i 2004. En av Pers gode venner, Lyn-trener Espen Olafsen, mistet kjæresten og datteren under familiens ferieopphold i Thailand.

– Vi var også invitert med, men for det første hadde vi ikke råd, og vi ville heller ikke reise bort i jula. Flere andre av mine venner befant seg også i frontlinja i Khao Lak. Det var harde dager. På jobben skulle jeg bistå med å omorganisere 800 mineryddere på Sri Lanka til direkte nødhjelpsinnsats. Og kona mi jobba i Kripos med registrering av savnede.

Den vanligvis ganske snakkesalige Per Nergaard tar en pause og svelger noen ganger.

– Jeg ble med Espen tilbake til Khao Lak, en måneds tid etter bølgen. Han hadde fortsatt to av sine savna. Lenge etterpå, når folk spurte meg om jeg hadde vært i Thailand, svarte jeg: «Bare i Bangkok, på gjennomreise til Laos og Kambodsja.» Så slo det meg, jeg har jo vært i Thailand, i ti dager med Espen og noen kompiser. Jeg hadde på en måte fortrengt hele den turen.

Pers nærmeste venner er fremdeles dem han vokste opp meg i Narvik, selv om de ikke treffes så ofte som før. Også på jobben er det viktig å ha gode venner, mener han, men synes også det kan være litt sårt når mange etter hvert forsvinner til nye arbeidsplasser.

– Samtidig er det vel kanskje også et lite savn etter den sydende stemningen vi opplevde særlig på nittitallet og stykke inn i 2000. Vi bretta opp ermene i vanskelige situasjoner, og det var en større dynamikk mellom enhetene på hovedkontoret. Selv vi minefolk som var litt annerledes enn andre ansatte opplevde å være en del av noe større.

Til tross for sin lange ledererfaring hevder den assisterende generalsekretæren at han aldri har hatt et stort behov for å bli sjef – det har bare blitt sånn.

– Jeg identifiserer meg mye med minearbeidet fortsatt, men jeg trives også godt i den rollen jeg har nå. Vi har en god generalsekretær, og jeg synes vi er et godt tospann.

Det er en fordel at Norsk Folkehjelp er engasjert i både nasjonalt og internasjonalt arbeid, mener Per Nergaard.

– Våre nasjonale aktiviteter gir en legitimitet i befolkningen, noe som også betyr mye for det internasjonale arbeidet, ikke minst for hvordan donorene ser oss. Vi har bygd ned mange av stengslene mellom de ulike delene av organisasjonen, og selv om vi fortsatt har langt igjen, har vi kommet et hav videre, både kulturelt og praktisk.

Fotballinteressen var bare sånn passelig til stede før eldstesønnen Thorvald begynte å spille fotball. Nå er Per lagleder for ØHIL – laget til yngstemann Peter.

– Hva gjør du på fritida utenom å være fotballpappa?

– Ingenting – jeg er bare fotballpappa. Jeg kommer til å få problemer når jeg blir pensjonist, for jeg har ingen hobbyer.

– Men rollen i Penthouse Playboys har du beholdt?

– Jeg har vært bodyguard med dress og solbriller i Penthouse Playboys siden starten. Vi blir faktisk 25 år i desember. Jeg har kropp til det, vet du – 105 kg, bare muskler, null fett, sier han med et lett selvironisk smil.

– Jeg ble kjent med Kjetil Rolness på universitetet og ble med i den tullerollen. Bandmedlemmene var kompiser, og nå har vi blitt store alle sammen, så det er bare til jul vi treffes. Det er veldig, veldig artig. Det er også noe annet jeg kan takke kamerat Kjetil for. Han inviterte meg i nittito med på kino med to damer. Den ene kjente jeg fra universitetet; den andre ble kona mi!

Tekst: Kirsti Knudsen Foto: Werner Juvik