Massemobilisering mot ulikhet
Rettferdig fordeling, ressurskontroll og arbeiderrettigheter. President for urfolksorganisasjonen MICC (Movimiento Indigena y Campesino de Cotopaxi), Leonidas Iza Salazar, nøler ikke når han forteller hva de viktigste kampsakene for 2020 er.
Som en del av en gjeldsavtale med IMF fjernet Ecuadors regjering tradisjonsrike drivstoffsubsider i oktober 2019. Tiltakene rammet de fattigste hardest, og i de massive protestene som fulgte stod urfolksbevegelsen i spissen. Drivstoffprisene var dråpen som fikk begeret til å renne over. Folk hadde sett seg lei på den økende ulikheten, korrupsjonen og at stadig mer av landets ressurser ble overlatt til multinasjonale selskaper. President Moreno erklærte unntakstilstand, og det ble innført portforbud. Dette har ikke skjedd siden Ecuador var under militærdiktatur på 70-tallet.
Etter ti dager med markeringer, veiblokkeringer og forhandlinger med president Lenin Moreno, vant de gjennom med noen av de viktigste kravene sine og fikk tilbake subsidiene på drivstoff. Men dette var bare en delseier, og det ble uansett en høy pris å betale; flere mistet livet, mange ble alvorlig skadd, og hundrevis ble arrestert. At slike markeringer får voldelig utfall har tilhørt sjeldenhetene i Ecuador, i motsetning til i mange av nabolandene.
Jeg er stolt av å lede MICC, men mest av alt er jeg stolt av medlemmene våre. Det er de som kjemper hver dag.
Leonidas stod i sentrum for massemobiliseringene sammen med andre urfolksledere og tusenvis av demonstranter. Han forteller om intense dager, og kamper som på langt nær er over.
- De sosiale ulikhetene er ikke borte fordi vi vant kampen mot å fjerne drivstoffsubsidiene. Urfolk og bønders rettigheter er truet fra mange kanter. Både staten og internasjonale selskaper legger press på naturressursene våre, og vi er i konstante forhandlinger for å beholde kontroll over våre territorier. Vi som urfolk går i bresjen både for å ta vare på naturen vi har, og for å forhindre ytterligere utbygging og utnytting. Dette gjør at mange beskylder oss for å være imot utvikling, men det stemmer ikke. Vi ønsker bare ikke at den skal skje på bekostning av landrettigheter og miljø, og det er heller ikke rett at kun en liten elite skal få nyte av det økonomiske overskuddet en slik utvikling ofte innebærer.
«Vi» er både urfolksbevegelsen generelt, men også MICC spesielt -organisasjonen Leonidas Iza er president for har over 35000 urfolk og småbønder som medlemmer. Området de holder til i, Cotopaxi, ligger et par timer sør for Ecuadors hovedstad Quito høyt oppe i Andesfjellene. Her ble MICC opprettet i 1986 og har siden kjempet for urfolks rettigheter på mange områder.
Salazar ble valgt som president høsten 2016, og har siden det jobbet utrettelig med å løfte MICCs kampsaker. Han leder skoleringsseminarer, deltar i demonstrasjoner, utvikler politikk og deltar i nasjonale forhandlinger, rollen som president innebærer mange ulike oppgaver.
- Jeg er stolt av å lede MICC, men mest av alt er jeg stolt av medlemmene våre. Det er de som kjemper hver dag. Spesielt sentralt har kampen for rett og tilgang til vann og jord vært, sammen med retten til å få lære og bruke eget språk i skolen, forklarer han.
Det er ikke imidlertid ikke bare ressurskontroll og fordeling som er et problem i Ecuador. Med president Lenin Morenos dreining tilbake til en nyliberalistisk politikk, har arbeidsfolks situasjon blitt forverret. Arbeiderrettigheter som finnes på papiret er gjerne fraværende i folks hverdag til tross for krav fra både fagbevegelse og urfolks- og bondeorganisasjoner. Konservativ politikk pakkes inn i løfter om et åpnere arbeidsmarked. Virkeligheten for de fleste arbeidere er både inntektstap og reduserte rettigheter.
Som i Norge er det mange som flytter fra bygda og inn til byene i Ecuador. Den største grunnen er tilgang på arbeid, og mange blir grovt utnyttet. MICC takler utfordringene ved å bygge fagforeninger som er koblet sammen med urfolksbevegelsen. I møte med gigantiske gruveselskaper, vannkraftverk og råvareeksportører er det nødvendig å ha en sterk bevegelse i ryggen. Det dreier seg om alt fra arbeidere i store gruver som ikke får ordentlig betalt, til små blomsterprodusenter som blir tvunget til å selge produktene sine til større eksportører og dermed sitter igjen med mindre av gevinsten selv.
I tillegg prøver MICC å støtte dem som jobber i den store uformelle sektoren som for eksempel gateselgere. Det er en stor utfordring, men en de mener det er mulig å løse.
Det er de marginaliserte i samfunnet vårt som lider mest når arbeiderrettigheter ikke er på plass
- Det er essensielt at vi jobber med organisering også i denne sektoren, forteller Leonidas ivrig. Det er de marginaliserte i samfunnet vårt som lider mest når arbeiderrettigheter ikke er på plass, og utnyttelse av mennesker skjer uten konsekvenser. Vår eneste måte å bedre omstendighetene på er ved å stå samlet når vi fremmer våre krav.
Det er tydelig at både staten og selskapene ser på dette som et problem. Urfolks- og småbondebevegelser blir forsøkt svartmalt, brutt ned, minimert og kjøpt. Ledere på både lokalt, regionalt og nasjonalt plan undergraves med rykter om korrupsjon og opportunisme, og myndighetene bruker rettsapparatet mot dem for å stanse deres arbeid for sosial rettferdighet.
Leonidas forteller at det per i dag er 673 åpne saker mot urfolk bare i Cotopaxiområdet. Enkelte står overfor beskyldninger som kan gi dem opp til 17 år i fengsel. Han har selv har hatt 12 saker mot seg. Ni av dem er vunnet, tre er enda ikke løst.
At kampen fortsetter er viktig. I mange latinamerikanske land har vi sett gryende opprørsstemning blant befolkningen i overgangen fra ett tiår til et nytt. Folket har sett seg leie på urettferdig fordeling, og elitens velstandsøkning som går på bekostning av dem som har minst. Massemobiliseringen i Ecuador representerer i så måte et lys i tunellen, et tegn på at folket ikke er passive, men utålmodige etter å se endring.
Leonidas forklarer:
- Vår massemobilisering i oktober skremte staten, og nå forsøker de å skremme oss tilbake. Vi viste tydelig at vi ikke lar oss undertrykke, og at vi har muskler til å protestere. Vi kan organisering, og vi vil fortsette å kjempe for rettighetene våre når det gjelder både land, ressurser og rettferdige arbeidskår.
