Mandals mangfold

Mandal bader i sol denne lørdagsettermiddagen i april. Våren har endelig kommet, og den hvite broen over sundet skinner så skarpt i sollyset at solbriller er et must. Jeg er på vei til Norsk Folkehjelp Mandals internasjonale kafé. På balkongen av et kritthvit sørlandshus der en banner med Norsk Folkehjelp vaier i vinden, vinker Ziad Al-Taha og Rune Engeset meg velkommen.

– Nå har du kommet til Adolph Tidemanns barndomshjem, sier Rune Engeset med et bredt smil. Han er en av veteranene i Norsk Folkehjelp Mandal.

I disse norske omgivelsene har den syriske flyktningen Ziad Al-Taha funnet seg godt til rette. Sammen med både syrere og nordmenn i styret har Ziad blåst nytt liv i lokallaget. Da han ble valgt til leder for to år siden, hadde laget ligget brakk i noen år.

Kyllingfajita på menyen

Ziad farter lydløst rundt i lokalet. Snart kommer en hel klasse fra Hald Internasjonale Senter, en skole i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. I tillegg til klassen sitter flere fra lokalbefolkningen rundt bordene, noen fastgjengere. På programmet står et innlegg om ulikhet ved Vibeke Wærn, leder i Marnardal Frivillighetssentral, og en presentasjon av Norsk Folkehjelps internasjonale solidaritetsarbeid.

Ute på det velutstyrte kjøkkenet henger styremedlemmene Abdulsalam Kazzaz og Mohamed Jabali sammen med Mette Mari Hallingstad i så svetten siler. Gjestene skal få nyte kyllingfajita. De tre tar seg tid til å smile foran kamera, bak et bord med 24 tallerkener, dandert med sylteagurk, tomat og dressing. Nå gjenstår noen pommes frites og selve fajitaen, som Mohamed steker.

– I dag har vi en litt uvanlig sammensetning, med Hald fagskole, sier Morten Ekeland, også han styremedlem i NF Mandal.

– Men vi pleier å fylle opp lokalet med 40-50 stykker. I dag er folk tradisjonelt ute og pusser båt. Så oppmøtet er bra.

– Vanligvis kommer ikke så mange unge, sier Rune, som har slått seg ned ved bordet vårt.

Fajitaene flyr unna på rekordfart, og gjestene legger ut bilder av herlighetene, seg selv og medlemmer i lokallaget på Instagram. Ungdommene og resten av gjestene takker pent for seg før de går ut i vårsolen.

Høy dansefaktor

Morten forteller at lokallaget for 20 år siden også hadde høy aktivitet med vekt på funksjonshemmede og eldre. Så gikk det nedover. For tre år siden fikk han telefon fra administrasjonen. Norsk Folkehjelp ville gjerne få futt i lokallaget igjen.

– Så valgte vi et interimstyre for et år. På årsmøtet i 2016 ble Ziad vår leder, og etter det har antall aktiviteter eksplodert, sier Morten og forteller at de samlet 90 gjester på kurdisk aften, med høy dansefaktor ute i hagen.

Ifølge Morten er den gode integreringen i Mandal et resultat av at de jobber sammen med syrerne.

– Vi kan ikke lage arrangementene for de. Siden vi har fått flere syrere inn i styret har de eierskap til aktivitetene. Tidligere kom de ikke. Nå er jeg enda sikrere på at tilnærmingen er god. Vi driver med integrering, ikke assimilering, påpeker Morten.

Rune føyer til at de også tilbyr rene familieaktiviteter, som å dra på utflukter.

– Gjerne steder med særpreg, som Lindesnes fyr. I tillegg til den flotte utsikten har stedet en diger fjellhall som huser et kystkulturmuseum.

Flere av flyktningene som kom til Mandal har bosatt seg i kommunen.

– Vi ville at Mandal skulle bli en selvbosettingskommune, poengterer Morten.

– Flere har valgt å bli boende, og de er veldig aktive. De hadde jo allerede nettverk. Så selvbosetting er en suksess, det sier kommunen også.

Frivillighet uten grense

I Mandal kjenner frivilligheten ingen grenser. Ifølge Morten flyter de forskjellige organisasjonenes aktiviteter over i hverandre: Røde Kors, KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid), Refugees Welcome og Norsk Folkehjelp.

– Det er mye gøyere å gjøre ting sammen. Kanskje vi burde si at det der var vårt arrangement, men det er størrelsen som teller, understreker Morten, før han kaller på Ziad som holder på å rydde av bordene etter arrangementet.

Ziad bekrefter at han begynte som frivillig for å snakke på vegne av flyktningene.

– Da jeg kom til Norge, brydde mange gode folk seg om oss flyktninger. Men de snakket på vegne av oss. Hvorfor snakker vi ikke for oss selv? tenkte jeg. Det er vi som vet hva vi egentlig trenger.

Syreren, som kommer fra bygden Job Al-Nashama utenfor Aleppo, ble inspirert av frivilligheten i Norge.

– I hjembygden min kjenner alle hverandre. Vi er vant til frivillig arbeid, til å hjelpe hverandre. Da jeg kom hit var det lett å engasjere seg. Min bakgrunn hjalp meg mye. Navnet på bygden betyr ‘de generøse’ på norsk, sier han med et halvt beskjedent halvt stolt smil.

Tøff reise

Når Ziad så engasjert forteller om hvor glad han er for å jobbe som frivillig i Mandal, er det lett å glemme hans strabasiøse flukt fra Syria. Her er kortversjonen: Som student i engelsk litteratur ved universitetet i hovedstaden Damaskus måtte han ta et valg: Bli hanket inn i militæret etter endte studier, eller flykte. Valget var enkelt. Han ville ikke drepe sine egne landsmenn. Men hvordan komme seg vekk? En gjest ved hotellet der han jobbet, hjalp han med penger for å komme seg til Istanbul. Fra der reiste han til Izmir og dro med båt over til den greske øyen Chios. Via Aten kom han seg med tog og til fots til Makedonia, Serbia, Ungarn og Tyskland. Der havnet han i en leir, men var fast bestemt på å dra til Norge. Han flyktet til Berlin, og tok seg derfra med tog via Danmark og Sverige til Oslo. 16. september 2015 begynte hans nye liv.

Da Ziad ble styreleder i NF Mandal, hadde han ennå ikke papirene i orden. Men raskt begynte han å organisere frivillige aktiviteter, ikke bare i Norsk Folkehjelp. Også Røde Kors, SV og flere grupper som Refugees Welcome nyter godt av Ziads generøse gjennomføringskraft. Ikke så rart han ble kåret til Årets Mandalitt 2016.

Men når de syriske mandalittene danser, står Ziad på sidelinjen.

– Jeg danser ikke, jeg lager ikke mat, men jeg er engasjert. Noen kaller meg en brobygger, sier Ziad.

– Du får ting til å skje?

Før Ziad rekker å svare, skyter Rune inn fra sidelinjen: – Det kan jeg bekrefte. Noen må sørge for at ting faller på plass.

Et fritt land

Syreren synes han har vært heldig. Han jobber i et fritt land, som to-språklig assistent i barnehage.

– Jeg er veldig glad for det. Jeg har ikke jobbet med barn før, så jeg vil utdanne meg som barnehagelærer på Universitetet i Agder. Men jeg må lære mer norsk først!

Han elsker friheten i Norge.

– I Syria har de bare ett parti. Det er så godt å se at folk i Norge kjemper for folks beste, om de er på høyresiden eller venstre i politikken. Det er demokrati, det er frihet, fastslår Ziad.

– Vil du noen gang dra tilbake til Syria?

– Jeg har lyst å komme tilbake som gjest. Jeg har mitt liv her nå. Jeg har kommet så langt at jeg ønsker å bli værende i Mandal.

– Men kanskje jeg kan dra til Syria i regi av Norsk Folkehjelp?

Tekst og foto: Betzy A. K. Thangstad