Livsviktig innsats

Norsk Folkehjelp Follo har spesialisert seg på søk- og redningsaksjoner, og prioriterer at de 28 medlemmene i laget er solid utdannet. Bare i 2020 gikk alarmen mer enn 90 ganger i Follo.

– Vi har rekruttert godt og har ambulansearbeidere, helsearbeidere og til og med en pensjonert brannmann i laget. I tillegg har vi en betydelig lederstab. Vi holder til i et område med mange store aksjoner i løpet av et år, og søk- og redningsoppdrag krever en tydelig ledelse, sier operativ leder Harald Wisløff.

De aller fleste aksjonene er knyttet til personer som tilhører sårbare grupper som demente eller mennesker i livskrise.

Når en alarm går, er mannskaper og operativ leder raskt på plass i KO for å planlegge søket sammen med en innsatsleder fra politiet og øvrige ressurser.

– Vi sitter tett på etterretning og vurderer hvordan vi skal gripe an søket. Det avhenger av oppdragets art, og når det gjelder søk etter personer med demens eller økt selvmordsrisiko har vi veldig god metodikk. Vi bruker taktiske metoder basert på statistikk, og vurderer hvordan vi best kan prioritere ressursene. Vi avgjør raskt om vi kun skal sende inn mannskap til fots, eller om vi også skal ta i bruk ATV eller redningshunder, sier Wisløff.
Han sammenligner planleggingen av en aksjon med det å starte et nytt selskap:

– Vi møtes sent en kveld eller natt og skal lede en business hvor valutaen er menneskeliv. Med ledelsen og kanskje hundre mannskaper på plass er vi som en liten bedrift som skal forsøke å finne den savnede i live, legger han til.

Vi bruker taktiske metoder basert på statistikk, og vurderer hvordan vi best kan prioritere ressursene.

Kulda tar liv

Forskning viser at dersom demente ikke blir funnet i løpet av det første døgnet, vil én av fire omkomme. Fram mot 2030 vil antall mennesker med demens i Norge nesten dobles, og hele sju av ti demente vil ifølge statistikken gå seg bort minst én gang i løpet av sykdomsforløpet.

– Demente kan ha en bestemt rute de pleier å gå, eller de forsøker å komme seg hjem til der de bodde før de flyttet på institusjon. Ofte oppfatter de lite av det som skjer foran dem, så hvis stien eller veien plutselig svinger, står de fast. I vår metodikk kalles dette «They walk until they get stuck», forteller Wisløff.
For halvannet år siden deltok han i en aksjon hvor nettopp dette skjedde.

– Jeg var ute og lette etter en savnet dement mann sammen med to andre fra laget. Det viste seg at han ikke hadde klart svingen i veien han gikk på – han hadde gått rett fram og falt ned en skråning. Dessverre var han omkommet da vi fant ham. I andre aksjoner har jeg vært med på å finne demente personer som sitter med beina i en bekk og er strålende fornøyde, sier han.

Nedkjøling er enda farligere for mennesker med redusert helse, derfor er det ekstra viktig å finne demente personer så raskt som mulig.

– Vi vet at kulda tar liv, og ofte aner vi ikke hvordan de savnede var kledd da de forlot bopelen. Derfor må vi gjøre raske og brutale prioriteringer for hvor vi skal søke. Da veksler vi inn tid med nøyaktighet og sender mannskapet ut på effektive ledelinjesøk, forteller han.

Ledelinjer kan være veier, stier, bekker eller skogkanter – alt som en dement person kan forholde seg til.

– Det er en metodikk som øker sjansen for å finne den savnede raskere, og dermed for overlevelse, legger han til.

Det aller viktigste for oss er å redde liv og sørge for at de pårørende får sine savnede tilbake

Tiden spiller en viktig rolle

Savnede personer i livskrise kan ha økt selvmordsrisiko. For mange er det å vandre av gårde et rop om hjelp, mens andre har bestemt seg for å avslutte livet og planlagt hvordan det skal skje.

– Det er de mest brutale oppdragene vi er ute på – vi kan ende opp med å finne en person som har tatt livet av seg. Uansett utfall betyr det mye for de pårørende å få et svar, sier Wisløff.

Personer med økt selvmordsrisiko har en tendens til å oppsøke fine steder de har et forhold til.

– De kan også befinne seg «just out of sight» som betyr at vi ikke bare søker langs en sti eller vei, men også inkluderer en flanke på hver side. Også i slike tilfeller spiller tiden en viktig rolle – selv om det i utgangspunktet er et rop om hjelp fra personen kan det ofte være alkohol eller medikamenter inne i bildet, forteller han.Norsk Folkehjelp Follo har et godt apparat for å debriefe medlemmene i etterkant av aksjoner.

– Mannskapet skal få en mulighet til å snakke om det som har skjedd, og i prinsippet følger vi opp samtlige.

Jeg er helt avhengig av å bruke fritiden min på noe som gir mening for meg.

Meningsfull fritid

I Norge er den frivillige redningstjenesten formalisert og innlemmet i nødnettet.

– Samtidig vet vi operative ledere at når politiet trykker på den store knappen blir mannskapene revet ut fra familiemiddager eller legging av barn, og risikerer å delta i et oppdrag hvor de kanskje finner en person som er omkommet. Det aller viktigste for oss er å redde liv og sørge for at de pårørende får sine savnede tilbake, fastslår Wisløff.

Siden den norske redningstjenesten er så godt kvalifisert, fungerer den også optimalt i situasjoner ingen har vært borti tidligere, slik som raset i Gjerdrum.

– Der fikk vi brukt alt vi har av erfaring. Det var flott å se hvordan frivillige og betalte ressurser sammen klarte å løse det oppdraget, sier han.

Harald Wisløff jobber til daglig i Norges Automobil-Forbund, og har en fleksibel arbeidsgiver som viser forståelse når han gir beskjed om at han kommer litt senere på jobb fordi han har deltatt i en aksjon natta før.

– Jeg er helt avhengig av å bruke fritiden min på noe som gir mening for meg. For andre kan det være å være aktiv i et håndballag eller synge i kor, men for meg er det den frivillige redningstjenesten. Å bidra med ubetalt innsats på fritiden har vi råd og kapasitet til i dette overflodssamfunnet, poengterer han.