Leker seg fram til livreddende innsats

Tekst: Kirsti Knudsen, intervjuer: Ingebjørg Sørenes

– A-kullet er rundt åtte måneder, B-kullet er tre, og C-kullet blir åtte uker nå til lørda’n. Alle hundene vi trener opp er av rasen malinois – en type belgisk fårehund, forteller Håkon Ovland, teknisk rådgiver ved GTC. – Vi begynner alltid med å vise besøkende veterinærklinikken, og fortsetter med de minste valpene. Så går vi over til eldre valper og ferdig trente hunder. Slik får dere et innblikk i hva vi gjør og når vi gjør det.

På klinikken beskriver veterinær Alma Đukić og veterinærassistent Abdulah Jukanović hva som er viktig for å sikre hundenes velvære.

– Riktig og passe porsjoner mat, månedlige helsesjekker og førstehjelp ved skader er noe av det som må til.

Alma er også seniortrener ved senteret og har vært ute i mange oppdrag for å trene opp nye hundeførere. Nylig var hun tre måneder i Jemen.

– Hvordan klarte hundeførerne der seg?

– Det gikk over all forventning. Jeg hadde nok litt forutinntatte meninger og var ikke helt sikker på om de likte hunder i Jemen, sier hun litt beskjemmet, og smiler: – Der tok jeg grundig feil!

Den første treningen

På vei til treningsfeltet for valpene passerer vi Kindergarten-innhegningen. Håkon hever stemmen for å trenge gjennom den intense bjeffingen.

– Etter åtte uker tar vi dem vekk fra mora. Nå begynner den systematiske treningen. Først er de ute to og to, og så alene. De skal ikke leke med hverandre, de skal leke med oss.

Hinderbanen for de minste valpene består av et klatrestativ, en vippe, gamle bildekk på rekke og et basseng av tomflasker. I enden venter en belønning – mat eller en gammel fille som er så deilig å gnage på.

– Det er viktig at de begynner fra de er små. Her har vi lagt ut små pølsebiter for å lokke dem over. Noen hindre er ekstra kompliserte. Det er ikke alltid de små får det til, ler Håkon, og peker på en valp som har blitt hengende fast. Men noen hjelp får den ikke. Den må finne ut selv hvordan skal komme seg løs; det er et ledd i opplæringen.

Læring en lek

Utgangspunktet for treningen er hele tiden at den skal være morsom for hundene, understreker Håkon.

– I begynnelsen bruker vi en lærfille som vi gjemmer og får valpen til å lete etter. Først bruker den øynene; men etter kort tid begynner vi å legge ut filla når hunden ikke ser det, og så må den lære å lukte seg fram. Den må jobbe hardt, for vi gjemmer objektene under mursteiner og metallplater. Belønningen er masse skryt og at den får leke med oss når den kommer tilbake med filla.

– Ser dere allerede nå hvem som blir gode?

– Hvis hunden er lat og kommer tilbake til meg for å få hjelp, er det ikke sikkert det er den hunden vi er på jakt etter for å utdanne en skikkelig god minesøkshund. Alle hundene gjennomgår en test når de er ti uker. Det er da vi gjør det endelige utvalget.

Kongen – den ultimate belønningen

Når valpene er tre måneder gamle introduseres de for et gummileketøy som kommer til å bli en uunnværlig del av utdanningen hele veien, nemlig kongen.

– Hvis du kaster en kong på hardt underlag er den laget sånn at den spretter i alle retninger. Det gir en ekstra trigging av jaktlysten, som er stor hos denne rasen. Kongen har også en snor som vi kan holde i og lage en dragkamp når hunden kommer tilbake med den. Når vi lar hunden vinne, skaper vi en følelse av at dette er den høyeste lykke, sier Håkon.

Når hundene er fire måneder gamle, begynner treningen med søk langs en rett linje.

– Vi bruker planker som stengsler på hver side og legger ut mat, kanskje hver 20. centimeter. Først går jeg ved siden av den, deretter bak, med stadig større avstand. Stengslene blir lavere, vi går over til tau, og til slutt ikke noe. Nå har hunden lært å søke rett fram uten å vike til sidene.

Neste skritt, når hundene skal lære seg å søke etter kongen, brukes ofte mursteiner med masse hull i, forklarer Håkon og peker på en stabel.

– Vi gjemmer stadig mindre biter av kongen i steinene. Parallelt med dette lærer vi at de skal sette seg ned når de markerer. Hvis de markerer på andre lukter enn kongbiten, blir det ingen belønning. Da får de et nytt forsøk dagen etter, sier han.

Tid for karusellen

Når de er åtte-ni måneder, blir hundene introdusert for karusellen – et innendørs apparat med mange bokser som inneholder ulike bakgrunnslukter.

– I en av boksene er det en bitte liten del av en kong som hunden skal finne. I alle de andre boksene er det andre luktbilder. Når hunden er sikker på hva den skal, mikser vi TNT sammen med kongbiten noen ganger. Så fjerner vi kongbiten og bruker bare TNT. Deretter reduserer vi gradvis biten med TNT til den er liten, før vi mikser den med det neste sprengstoffet. Samme prosess gjentas hver gang vi introduserer et nytt luktbilde som hunden skal lære å markere på, forklarer Håkon. – Dette rommet er litt hellig. Det er alltid godt rengjort, og vi tar aldri på noe uten plasthansker.

– Hvor mange timer trener dere hver dag?

– Trenerne har ansvaret for fem-seks hunder hver og åtte timer daglig til rådighet. Og vi gjør mye mer enn å trene på søk. Om sommeren er hundene i svømmebassenget, og om vinteren trener de kondisjon på tredemølla, sier Håkon. – Vi bruker også mye tid på å gjøre hundene trygge i ulike miljøer. De må venne seg til forskjellige typer underlag. Ofte drar vi til byen for å gjøre hunden vant til mennesker og lyder fra busser og biler. I minefeltene er det lite folk og store avstander, men det kan jo dukke opp maskiner og biler med utstyr.

Ute i felt

A-kullet er åtte måneder, og litt over halvveis i utdanningsløpet som skal klargjøre dem for å bli sendt ut i verden på oppdrag for Norsk Folkehjelp. Håkon tar oss med ut på et treningsfelt.

– Hvert søkefelt er på ti ganger ti meter. Her skal hundene søke rett fram i ti meter med nesa i bakken. Så snur den og søker videre på veien tilbake til meg. Jeg flytter meg 40 cm og sender hunden ut igjen. Det er hele trikset.

Hunden skal lære å markere funn – som biter av en kong, sprengstoff og etter hvert skjulte miner – ved å sette seg ned. Etter hvert skal den klare det uten belønning.

– Fullbefarne søkshunder må lære seg å sitte stille lenge når de finner et eksplosiv. Det er kanskje bare en halvmeter unna. De må ha nesa passe nær bakken, søke i riktig tempo – ikke for fort – og ha halen til værs. Ellers vet vi ikke om de liker det de driver med, sier Håkon.

Nye oppgaver

Norsk Folkehjelp startet med minerydding på slutten av nittitallet. Etter hvert ble tydelig at det var et behov for å avle og trene egne søkshunder, og i 2004 ble minehundsenteret åpnet i Sarajevo.

– Vi avler bare på de beste, og 60–70 prosent av kullene trener vi opp til minesøkshunder, sier Håkon. – De resterende kan brukes til andre oppgaver, som for eksempel til IED-hunder som skal finne eksplosiver på biler og flyplasser. De trenger ikke å holde koken i mange timer hver dag. Noen blir politihunder eller kanskje rett og slett familiehunder. Akkurat nå har vi elleve her som skal gis bort. De er stort sett pensjonerte minehunder eller hunder som har falt av i utdanningsløpet.

Tobente og firbente står overfor store endringer når senteret skal flyttes i løpet av sommeren, til Budmir militærcamp i nærheten av flyplassen. Nye oppgaver venter også.

– Vi skal begynne å lære opp hundene til å finne massegraver, forteller Håkon. – Det er en riktig oppgave for en humanitær organisasjon, syns jeg, men det er ikke så lett å få fram et tilfredsstillende luktbilde her. Vi kan jo ikke akkurat gå på likhuset og be om noen biter. Men for å gjøre en lang historie kort, henter vi jordprøver fra områder der det har vært massegraver, og prøver oss fram for å finne et riktig luktbilde slik at hundene kan finne ukjente graver.

– Har dere vurdert om andre typer hunderaser kan være aktuelle?

– Det er mulig å bruke for eksempel labradorer eller schæfere. Men en labrador klarer maks 400 kvadratmeter om dagen – mindre om det er veldig varmt. Da gidder den ikke mer. Schæferen er hakket hvassere, men malinoisen holder ut enda en time lenger. Det er 200 kvadratmeter, det. Og hvis du ønsker at en hund skal rekke over opp mot 1000 hver dag, er det ingen som slår denne rasen, sier Håkon med dårlig skjult stolthet.