Krigens forurensing

Tekst: Hilde Jørgensen, seniorrådgiver for miljø, Norsk Folkehjelp

Miljøskader kommer ofte i skyggen av krigens brutalitet, men de kan gjøre de humanitære konsekvensene mer komplekse og langvarige. Skal vi beskytte sivile i krig, må vi derfor også bry oss om miljøet.

Væpnet konflikt fører til forurensing av jordområder, ødeleggelse av skog, plyndring av naturressurser og kollaps av naturforvaltningssystemer. Konsekvensene av slik «konfliktforurensing» (Conflict Pollution) kan bli langvarige, og påvirker først og fremst de menneskene som skal leve av og med naturen når krigen er over. Miljøskader påvirker folks levebrød, generell folkehelse og kan drepe sivile gjennom sykdommer som ellers ikke ville forekommet.

I et intervju beskriver Doug Weir, direktør og forskningsleder ved Conflict and Environment Observatory (CEOBS), hvordan forurensing, klimaendringer og tap av biologisk mangfold er tre av menneskehetens største globale kriser i dag. Krig påvirker alle tre.

En giftig lapskaus

Når en bombe eksploderer, kastes en rekke materialer ut i lufta, inkludert tungmetaller, betong eller asbest fra bygningsmasser. Slik fortærer missiler, bomber, tankrunder og granater miljøet. Med dagens våpenbruk og moderne kjemikaler bidrar det til giftstoffer i atmosfæren – en «giftig lapskaus» – som siger ned i jorda og inn i grunnvannet. Dette kan føre til økte forekomster av astma, lungebetennelse og akutt bronkitt, og øker risikoen for luftveis- sykdommer.

Krigens forurensing får også ringvirkninger vi kanskje ikke forbinder med krig, men som har potensielt store og alvorlige konsekvenser for mennesker. Svevestøv er ett eksempel. Immunforsvaret, som skal be- skytte oss mot mikrober, kan bli distrahert av svevestøv, og dermed reduseres kroppens motstandsdyktighet mot ytre sykdommer. Jo lenger mennesker er utsatt for luft- forurensing, desto kortere blir også forventet levetid. Det er blant annet påvist at høy forekomst av PM 2,5 – veldig små partikler – trenger inn i lunger og kan øke forekomsten av kreft. Bruk av bomber bidrar til økt forekomst av PM 2,5, og begrenser seg ikke til området som blir angrepet. Eksplosjon og brann kan drive partikkelmaterialet høyt opp i atmosfæren. Avhengig av vær og vind, sprer det seg over store landområder. Når det blir flere og større angrep på storbyer, vil krigens forurensing øke.

Ukraina – en økologisk katastrofe

Hvordan krig og konflikt påvirker miljøet avhenger av hvordan og hvor den utkjempes. Ukraina, beskriver Weir, er et høyt industrialisert land, med byer der folk bor ved siden av potensielt farlige industrier: «Russlands strategi med å bruke eksplosive våpen som rammer vilkårlig øker faren for skade på disse stedene, og for at giftig forurensing slippes ut».

Allerede siden 2014, da Russland først annektere Krim og det oppsto kamper i Øst-Ukraina, har situasjonen i landet vært karakterisert som en «økologisk katastrofe». Dette involverer landets gruvedrift som i stor grad er nedlagt, men også giftige lekkasjer fra industrianlegg. Miljøtrusler har også blitt brukt som våpen, som ødeleggelse av lokale vannkilder. Siden krigens start i februar har miljøskadene eskalert, med bombing av industrialiserte byer og tettbebygde strøk. Industrianlegg, militære installasjoner og lagre for radioaktivt avfall har kommet under ild. Dette kan føre til forurensing av luft og vann som blir værende i årevis etter krigens slutt.

Alle kriger har et miljøaspekt

Ukraina er et spesielt tilfelle. Et land med Ukrainas nivå av industri og atomkraft har aldri tidligere vært rammet av krig. Men miljøskader i krig er ikke unikt for Ukraina. Weir beskriver at hver konflikt vil ha sitt eget «miljønarrativ». Noen, som i Ukraina, kan være mer konsentrert om teknologiske farer, mens andre, som i Afghanistan, kan være preget av årtier med den usikkerheten og miljøforringelsen det opprettholder.

Andre eksempler finner vi i Irak, der USA under den første Gulfkrigen bombet landet med 340 tonn missiler som inneholdt utarmet uran. Dette kommer fram i en doktorgradsavhandling om irakere som søker kreftbehandling i Libanon, som indikerer at utarmet uran kan ha bidratt til å forgifte jord og vann, og gjort miljøet kreftfremkallende. Utarmet uran har også vært benyttet på Balkan – i Bosnia-Hercegovina, Serbia og Kosovo. Mangel på forskning har for øvrig gjort at sammenhengen mellom våpen- bruken og sykdommen aldri har blitt tilstrekkelig etablert.

Opprusting – en klimaversting

Også før en krig bryter ut har konflikt en negativ påvirkning på miljøet. Opprustning er en klimaversting. Det amerikanske militæret slipper ut mer drivhusgasser enn hele land som Danmark og Portugal, og er anslått å være den største, enkeltstående kilden til klimagassutslipp i verden. Og det er uten å inkludere klimagassutslipp i krigføring.

En studie fra Forsvarets forskningsinstitutt viser at det norske militæret også har store, årlige utslippsverdier (i 2021 lå Norges forsvar på tilsvarende 317 000 tonn karbondioksid årlig). Norge er for øvrig ett av bare fem land i verden som kartlegger og deler opplysninger om sine militære utslipp. Dette er et problem. Mens verdens land skal forplikte seg til store utslippskutt, får utslipp fra militær opprustning passere ubemerket, til tross for at sektoren står for seks prosent av verdens klimagassutslipp.

Hva kan Norsk Folkehjelp gjøre?

Det finnes flere måter vi kan bidra på for å hindre forurensning, beskytte miljøet og få til viktige utslippsreduksjoner i forbindelse med krig og konflikt.

• For det første kan Norsk Folkehjelp jobbe politisk for en juridisk bindende avtale som beskytter miljøet i krig. Internasjonal humanitær rett (IHL) har allerede bestemmelser som skal beskytte miljøet, men det er ikke nok. Dette har ført til en prosess som har utarbeidet 28 juridiske prinsipper for beskyttelse av miljøet før, under og etter konflikt. Disse skal, etter forventningene, vedtas i FNs generalforsamling til høsten, og de vil være den viktigste endringen i det juridiske rammeverket siden 1970-tallet hva gjelder krig og miljø. Weir uttrykker for øvrig bekymring, da disse prinsippene ikke på langt nær har fått den offentlige oppmerksomhet de krever. Norge, sammen de øvrige nordiske landene, har vært blant pådriverne bak prinsippene, men kampen er ennå ikke vunnet. Mektige stater er sterkt kritiske, deriblant Russland. Skal prinsippene vinne fram, krever det oppslutning og press på stater fra et aktivt sivilsamfunn, med aktører som Norsk Folkehjelp.
• For det andre kan Norsk Folkehjelp bidra til at militære utslipp blir viet større oppmerksomhet, og likeledes sammenhengen mellom nedrustning og kampen mot klima- gassutslipp og klimaendringer i Norge.
• Sist men ikke minst kan vi fortsette å «gjøre vår del». CEOBS har samarbeidet med Norsk Folkehjelp om et prosjekt som skal gjøre våre mineryddingsoperasjoner mer miljøvennlige, og Weir beskriver samarbeidet som godt: «Det har vært fantastisk å se hvilken innflytelse dette har hatt på den humanitære mineryddingssektoren som nå begynner å ta eierskap til miljøvern og bærekraft». Men han vektlegger også at miljødimensjonen bør gå igjen i alt arbeid: «I likhet med kjønn og likestilling må vi sørge for at miljøet er fullt integrert i alt arbeidet vi gjør. Hvis vi ikke klarer det, vil aktivitetene våre skilles fra den tredoble økologiske krisen menneskeheten står overfor, og bidra til dem, mens vi i stedet kan hjelpe til med å løse dem».