Koronakrisen har knapt begynt i de fattigste landene

En forkortet versjon av denne teksten var på trykk i Dagens Næringsliv 13.04.21

Verdens rike land ser nå endelig slutten på koronakrisen og nærmer seg en gradvis gjenåpning, mens Norsk Folkehjelps partnere melder om økende brudd på grunnleggende rettigheter, økte statlige gjeldsbyrder, tilnærmet null i skatteinntekter og helsesystemer nær kollaps.

Samtidig er disse landene bakerst i vaksinekøene. Flere milliarder mennesker må derfor vente både to og tre år på vaksinen, om ikke lenger.

Ulikhetsskapende pandemi

Pandemien har gjort de store forskjellene som vi allerede visste om, mye mer synlige. I tillegg har global ulikhet økt betydelig, som følge av pandemien. De rike har blitt rikere og de fattige mye fattigere. Hele 86 prosent av de aller rikeste i verden er rikere i dag enn de var før pandemien. I utviklingsland finnes også rike eliter som har skodd seg på krisen, mange av dem med tette bånd til myndighetene. De aller fleste er fattigere enn de var for et år siden. Andelen ekstremt fattige i verden antas å øke med om lag 100 millioner som følge av krisen.

Press på de som ytrer seg

Demokrati og grunnleggende menneskerettigheter har blitt svekket og presset tilbake det siste året. I en rekke land har nasjonale myndigheter, under dekke av pandemien, innført strenge lover og tiltak som har innskrenket menneskers grunnleggende friheter, som retten til å forsamle seg og ytre seg fritt. Én av Norsk Folkehjelps partnere i Kambodsja sier det slik:

«Før pandemien, krympet det offentlige rommet for å ytre seg, nå er det nesten lukket».

Sivilsamfunn verden over har respondert umiddelbart på krisen med å kritisere myndigheters manglende eller alt for gjennomgripende tiltak, foreslått alternative løsninger og kjempet for grupper som særlig rammes av pandemien. Ofte med egne liv og sikkerhet som innsats. I 2020 ble 331 demokratiforsvarere i 25 land drept. Til sammenligning var det i 2019 304 i 31 land.

Vaklende vaksinesamarbeid

Norge, og utviklingsminister Dag-Inge Ulstein, har lagt mye innsats og prestisje i å arbeide for fattige lands tilgang på vaksiner, gjennom støtte til det internasjonale vaksinesamarbeidet Covax. Problemet er at dette arbeidet går for tregt og er underfinansiert, og i sum leverer lite.Covax skulle forsyne alle verdens land med nok vaksiner til å sikre 20% dekning av befolkningen. Allerede i juni 2020 konkluderte vårt eget FHI med at dette ikke holdt for Norge. Vaksinering av en femdel av befolkningen har liten effekt på både folkehelse og økonomi.

Selv et såpass lavt ambisjonsnivå har dessuten vist seg vanskelig å realisere. Covax sliter med underfinansiering og trenger 3,2 milliarder dollar bare i 2021, penger det er vanskelig å mobilisere i en verden hvor land har nok med å finansiere egne krisebehov. Nå er det i tillegg klart at også Covax rammes av leveringsproblemer fra vaksineprodusentene, samtidig som de i stor grad har lent seg på distribusjon av AstraZeneca-vaksinen, som har fått seg en tillitsknekk den siste tiden.

Norge kan minske forskjellene

Samtidig har den norske regjeringen gjort lite i utviklingspolitikken for å demme opp for pandemiens ulikhetsskapende effekter. Dypere forskjeller og fattigdom vil sette internasjonalt utviklingsarbeid flere år tilbake, og dermed koste hele verden dyrt.I en nylig utgitt rapport om global ulikhet under koronapandemien, kommer vi medfire forslag til hva vi gjennom norsk utviklingspolitikk kan gjøre med dette.

Den gode nyheten er at mange av grepene også er god langsiktig utviklingspolitikk.

For det første må globalt helsearbeid legges om. Vi må kreve mer åpenhet fra legemiddelselskapene, rettferdig prissetting og overføring av teknologi til land i sør, og den internasjonale organiseringen av vaksiner må gjøres på en bedre og mer koordinert måte enn i dag. Norge bør innta en brobyggerrolle i Verdens handelsorganisasjon for å endre det internasjonale patentregelverket for vaksiner.

For det andre må vi investere mer i offentlig velferd i fattige land. Norsk bistand bør i større grad prioritere utviklingen av offentlige, universelle helse- og utdanningssystemer og trygdeordninger. Det er land med solide velferdssystemer og høy grad av tillit som har klart seg best under pandemien.

For det tredje må landenes inntekter opp, blant annet gjennom skatt. IMF varsler nå at rike må skattlegges mer for å bekjempe ulikhet, hvis ikke risikerer vi økonomisk stagnasjon og økt sosial uro. Norge bør øke innsatsen både i bistandsprogrammet Skatt for utvikling og i kampen mot kapitalflukt og skatteparadis. I tillegg må gjeld slettes. Fattige lands gjeldsbyrder har skutt i været under pandemien og ført til gjeldskriser på toppen av pandemi og økonomisk krise.

Til sist må Norge øke bevilgningene til egenorganiserte organisasjoner, som menneskerettighetsorganisasjoner og fagbevegelse som utfordrer maktkonsentrasjon. Spesielt viktig er lokale sivilsamfunnsaktører som jobber for demokratiske rettigheter, åpenhet om offentlige budsjetter, og som kjemper mot korrupsjon og ulovlig kapitalflukt. Vi vet at fagbevegelsen er effektive i kampen mot slaveliknende arbeidsforhold og et anstendig arbeidsliv.

Norge må kraftig øke støtten til styrking av arbeiderrettigheter og sosial dialog. Ulikhet kan bare bekjempes dersom folk som utsettes for det, selv kan organisere seg og skape motmakt.Vaksinedistribusjon går for sakte og er uansett ikke nok. Den bunnløse urettferdigheten som preger verden har blitt både større og mer synlig under pandemien, og hemmer både bekjempelse av pandemi og økonomisk utvikling på lengre sikt.

Den globale pandemien har mye til felles med all fattigdom og uro. Ingen er trygge før alle er trygge.