Klare til innsats

Tekst: Sissel Fantoft Foto: Ellen Johanne Jarli

22. juli 2011 var åtte frivillige fra Norsk Folkehjelp Hadeland på Utøya for å drive førstehjelpstjenesten under AUF-leiren. Bare sju av dem kom tilbake. Hanne Fjalestad ble et av 69 ofre for den meningsløse massakren på øya.

Da gjerningsmannen begynte å skyte, barrikaderte Elin Skovly og mannen Guttorm seg sammen med Wenche Holmen, Hege Hermansen, Even Kleppen og Anna Fjalestad inne i skolestua sammen med 40 ungdommer. Alle som befant seg der overlevde. Hanne Fjalestad og Anne Berit Stavenes hadde blitt igjen i leiren for å trøste ungdommene etter meldingene om et bombeangrep i regjeringskvartalet.

Ti år etter har Appell truffet de sju overlevende for å få et tilbakeblikk.

– Noen dager føles det som et helt liv siden 2011, mens andre dager føles det som om det var i går. Det kommer helt an på dagsformen. Hvis jeg er sliten eller har en dårlig dag, skal det lite til før minnene trigges, sier Elin.

Hun og ektemannen Guttorm hadde mer enn 20 års erfaring som sanitetspersonell på Utøya før 2011.

– For meg er det slitsomt når for eksempel NRK stadig skal reklamere for sin podcaster om Utøya. Plutselig kommer lyden av skyting og radiosamband midt mellom to tv-programmer. Det kan være nok til at kvelden er ødelagt, sier han.

Elin har holdt seg unna det meste av filmer, tv-serier og artikler om terroren.

– Det eneste jeg har sett er NRK-serien «22. juli», og den så jeg lenge etter at den gikk på tv. Den handler om alt som skjedde andre steder enn på Utøya den dagen, og det var interessant å få et innblikk i, sier hun.

Sterke bånd

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har jevnlig intervjuet overlevende og pårørende siden terroren i 2011 for å kartlegge hvordan deres liv og helse har blitt påvirket. Mange rapporterer fremdeles om betydelige helseplager.

– Det er fint å kunne bidra til kunnskap om effekten av slike hendelser. Dokumentasjonen blir brukt i utdanningen av psykologer, psykiatere og andre i helsevesenet. Den kan derfor komme andre som opplever vold og traumer til gode, fordi vi vet mer om hva slags oppfølging de trenger, sier Hege.

Selv om det er store forskjeller i hvordan de overlevende har det, er de aller fleste enig om at det tar lang tid å bearbeide et alvorlig traume.

– Hvis noen hadde sagt til meg i 2011 at jeg i 2021 fortsatt vil være så preget av det som skjedde den dagen, hadde jeg ikke trodd på det. Da trodde jeg at alt ville bli mye bedre etter rettssaken. Alt tar mye lengre tid enn vi trodde, sier Elin.

I tiden etter terroraksjonen gikk alle de sju overlevende i Norsk Folkehjelp Hadeland i terapi. Båndene de har knyttet seg imellom har også bare blitt sterkere med årene.

– Samholdet i laget ble enda sterkere etter Utøya. Vi leser hverandre så godt at vi trenger ikke å si noe for å forstå hvordan de andre har det. Det holder å se på kroppsspråket. Det har vært godt å ha hverandre, men samtidig er jeg litt redd for at vi blir en litt for hard kjerne slik at det blir vanskelig for nye medlemmer å komme inn i laget, sier Elin.

Egen hytte på Utøya

I august går årets Utøyafestival av stabelen. På grunn av koronasituasjonen er den delt i tre, og Norsk Folkehjelp Hadeland vil være på plass for å plastre, trøste og gi førstehjelp til AUF-ere fra hele landet.

– I 2018 fikk vi endelig vår egen hytte på øya, plassert på toppen av det som kalles Beverly Hills. Der oppbevarer vi det vi trenger av utstyr slik at vi slipper å frakte det fram og tilbake fra gang til gang. Økonomisk støtte fra en rekke fagforeninger har gjort det mulig å realisere drømmen egen hytte, forteller Elin.
Hytta er delt i to. Den ene delen er behandlingsrom; den andre er innredet med soveplasser for inntil 13 personer. I tillegg har hytta egen dusj.

– Jeg overnattet ikke på Utøya før vi fikk vår egen hytte. Det er ikke mye beskyttelse å sove i telt, men nå som vi har fått tak og vegger føler jeg meg trygg nok til at jeg også tør å sove der, sier Wenche.

Norsk Folkehjelp Hadeland har stilt med sanitetstjeneste på AUFs sommerleir på Utøya helt siden arrangementet startet opp igjen i 2015. De er også til stede på leirer for blant andre Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Ungdom mot rasisme og Natur og Ungdom.

– Utøya er en nydelig plass, og det er ikke noe negativt å være der, tvert imot. Daglig leder Jørgen Frydnes er en fantastisk mann som er svært respektfull overfor alle berørte. Samtidig er han opptatt av at øya skal brukes, sier Elin.

– Utøya har blitt akkurat det mange sa etter 22. juli 2011: Vi må ta øya tilbake og sørge for at demokratiet står sterkt i Norge. Vi skal aldri glemme, men vi må også gå videre, sier Guttorm.

Flest gode dager

13 ungdommer ble drept i kafébygget på Utøya 22. juli 2011. I 2016 ble Hegnehuset bygget rundt kafébygget. Det er båret av 69 søyler, en for hver av dem som ble drept på øya. På utsiden er huset omkranset av 495 søyler, en for hver av de overlevende.

– Hegnehuset symboliserer historien på en verdig måte. I kjelleren er det laget et læringssenter hvor ungdom kan lære om demokrati, sier Elin.

Hegnehuset hegner altså om det gamle kafébygget, og gir samtidig ungdom kunnskap til å hegne om demokratiet. I kafébygget er det laget en tidslinje fra 22. juli i inngangspartiet. Den består av bilder, beskrivelser om hva som skjedde når, og SMS-utvekslinger.

Da skytingen begynte gjemte Anne Berit seg i ormegresset sammen med åtte ungdommer. En 21 år gammel jente var skutt fem ganger i bryst, arm og kjeve, og Anne Berit la henne oppå seg for at hun skulle holde varmen, samtidig som de forsøkte å bremse blødningene. Alle som gjemte seg sammen med Anne Berit overlevde.

– Det varierer veldig hvordan jeg har det, det svinger fra den ene dagen til den andre. Det er viktig at resten av samfunnet vet at det tar tid å bearbeide voldsomme opplevelser. Det gjelder ikke bare oss som overlevde Utøya, men også andre som opplever traumer. Det er ikke slik at livet er på plass igjen etter et par år, du må lære deg å leve med det du har opplevd, sier hun.

Fire og et halvt år etter 2011 gikk Anne Berit gjennom en tøff periode med mange flashbacks og dårlig søvn.

– Mange av de overlevende har opplevd lignende situasjoner, og jeg tror at mange utenforstående ikke skjønner at vi kan trenge støtte også mange år etterpå. Noen spør ikke hvordan vi har det fordi de er redd for å trigge vonde minner, men det klarer de ikke. Hvis jeg ikke orker å svare på spørsmål der og da, sier jeg i fra om det. Men stort sett går det fint. De fleste dagene er gode, poengterer hun.

Alene i hverdagen

Medlemmene i Norsk Folkehjelp Hadeland har fortsatt kontakt med ungdommene fra skolestua på Facebook. Fire ganger siden 2011 har de også møttes på samlinger for overlevende. Tre samlinger har vært holdt på Sørmarka, mens den siste fant sted på Sundvolden Hotel i oktober i fjor.

– Jeg tror at mange av de unge føler seg veldig alene i hverdagen. Vi tilhører tross alt en organisasjon, og hadde et fellesskap vi har bevart også etterpå. En 17-åring som var på AUF-leir i 2011 er på et helt annet sted i livet i dag. Mange har også trukket seg ut av politikken, sier Elin.

– På samlingene får vi bekreftet at det er helt normalt å reagere som vi gjør. Det er ikke bare jeg som skriker når det tordner – det er det mange andre som gjør også, sier Wenche.

– På samlingene er det også representanter fra helsevesen og støtteapparat, slik at de overlevende kan settes i kontakt med riktige instanser, sier Hege.
Oppfølgingen fra Norsk Folkehjelp overfor medlemmene som var på Utøya har vært varierende.

– Vi er så flinke som organisasjon til å ivareta alle andre, men glemmer oss selv. Vi har mange ganger etterlyst bedre rutiner for denne typen trusselsituasjoner, men føler ikke at vi blir hørt, og det er sårt, sier Guttorm Skovly.

Møtt av sine egne

Tiårsmarkeringen for terroren på Utøya nærmer seg, og dermed dukker det stadig opp henvendelser og påminnelser for medlemmene i Norsk Folkehjelp Hadeland.

– Det var ikke bare oss sju som overlevde Utøya som deltok fra Norsk Folkehjelp den dagen og i tida etterpå. Hanne kom aldri hjem, og jeg tenker ofte på henne og på alle de andre som sto på landsida og tok imot overlevende, kjørte ambulanser, lempet ruiner i regjeringskvartalet og sto på flyplasser og skoler for å ta imot overlevende ungdommer som kom hjem. Jeg kunne godt tenke meg å reise rundt i landet og høre hvordan de har det, sier Elin.

Da hun var inne i skolestua snakket hun med daværende nestleder Kjersti Jenssen på telefonen.

– Jeg ba henne sørge for at vi ble møtt av folk fra Norsk Folkehjelp hvis vi overlevde og kom oss i land. Jeg skjønte at dette ville vi ikke greie selv, og det var så viktig for meg å bli møtt av våre egne. Da jeg så de kjente uniformene på brygga, trakk jeg for første gang pusten litt lettere. Først da skjønte jeg at jeg var trygg, sier hun.