– Ingen sivile ønsker krig

I år kommer endelig en internasjonal erklæring om å begrense skadene på sivile fra eksplosive våpen i befolkede områder. Når eksplosive våpen brukes i byer, er over 90 prosent av dem som skades og drepes sivile. Gjennom nettverket INEW (International Network on Explosive Weapons) har Norsk Folkehjelp og andre sivilsamfunnsaktører i mer enn ti år kjempet for en EWIPA (Explosive Weapons in Populated Areas)-erklæring, som skal adressere de enorme humanitære konsekvensene som stammer fra bombing i og av byer.

Tekst: Sissel Fantoft

Huda Kayeds besteforeldre var blant 750 000 palestinerne som ble drevet på flukt som følge av opprettelsen av staten Israel i 1948. 300 000 av dem flyktet til Libanon. Huda ble født i Beirut og vokste opp med hele storfamilien som naboer.

– Da jeg var fem år gammel, brøt borgerkrigen i Libanon ut. Lyden av bombing er et av mine aller tidligste minner, forteller hun.

I 1982 invaderte Israel det sørlige Libanon, og beleiret etter hvert også Beirut.

– Vi bodde nær flyplassen hvor det var mye bombing, så familien måtte flykte ut av byen. Det tok flere måneder før vi kunne vende hjem, sier hun.

I livsfare

Israels mål var å fordrive PLO fra Beirut, og sommeren 1982 forlot alle palestinske soldater byen. Israels forsvarsminister Ariel Sharon erklærte at 2000 terrorister fortsatt var igjen i palestinske flyktningleirer, og i september gikk kristne falangister til angrep på leirene Sabra og Shatila og massakrerte flere hundre mennesker.

Huset til Hudas familie lå bare noen hundre meter fra leirene.

– Selv om min familie ikke bodde i en flyktningleir, skjønte vi at vi var i livsfare. Mine foreldre, seks søsken, besteforeldre, tanter og onkler flyktet hals over hode, uten å ta med noe. Det var et mirakel at vi kom oss unna. Jeg husker at det lå lik i gatene, forteller hun.

Igjen tok det mange måneder før familien kunne dra hjem.

– Jeg var bare 12 år, og frykten for nye krigshandlinger i gatene fulgte meg hele tiden. Jeg ville bli sterk og hjelpe til med å frigjøre Palestina, men faren min fastslo at våpen og vold ikke er veien å gå. Han mente at jeg heller burde vise frem den palestinske kulturen, minnes hun.

Mellom 1985 og 1987 var det flere runder med harde kamper og beleiringer av palestinske leirer i Libanon.

– I vårt nabolag levde sjiamuslimer, sunnimuslimer og kristne side om side, og jeg skjønte ikke hva som var årsaken til konfliktene. Vi ble trakassert av libanesisk milits og til slutt kastet ut av huset vårt. Derfor flyktet vi til min mors familie sør i Libanon, forteller Huda.

Distrahert med musikk og dans

19 år gammel giftet Huda seg med en irakisk journalist som hadde flyktet til Libanon.

– Han bodde i en flyktningleir, og etter at vi giftet oss måtte jeg også flytte dit, forteller hun.

I løpet av de neste årene ble døtrene Rahil, Hala og Nina født mens familien bodde i leiren. Huda forsørget familien siden ektemannen ikke hadde arbeidstillatelse.

– Jeg husker godt lyden av bombing, skyting og jagerfly som fløy over hustakene. Mamma pleide å sette på høy musikk og danse med oss for å distrahere oss. Hvis hun ikke var hjemme eller lå og sov, måtte jeg som eldstemann berolige småsøsknene mine som var livredde. Da var det ikke rom for å være redd selv, forteller Rahil.

Hun mener at dette er noe av det mest ondskapsfulle, umenneskelige og urettferdige hun kunne bli utsatt for.

– Som et lite barn hadde jeg ikke noe annet valg enn å akseptere at døden var nær, om og om igjen. Samtidig måtte jeg svelge frykten og fortelle søsknene mine at alt var bra, og prøve å skape en falsk trygghet i elendigheten, sier hun.

Den psykiske terroren og lidelsen som hun, familien hennes og andre mennesker i krigsherjede områder har kjent på, er helt uakseptabel, understreker Rahil.

– Det krever en større vilje og handlekraft fra det internasjonale samfunnet for å sørge for å beskytte sivile som blir rammet av krigens konsekvenser, sier hun.

Bearbeider traumer

I 1999 kom familien til Kongsvinger som kvoteflyktninger gjennom FN.

– Selv om vi var fysisk trygge i Norge, mistet vi den sosiale tryggheten ved å ha familie og venner rundt oss. Jeg hadde en konstant uro i meg som jeg ikke klarte å sette ord på. Jeg snakket svært lite med mine norske venner om bakgrunnen min, både fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si, og fordi jeg ikke ville belemre dem med de vonde minnene, sier forteller Rahil.

– Jeg fant ikke rom for mennesker som hadde levd i krig i det norske samfunnet, men tiden har lært meg å selv skape det rommet, og finne verdien i det å være et menneske med krigens tunge bagasje, legger hun til.

Det var ikke bare jagerfly og bomber som skapte frykt i Rahils barnesinn.

– I en flyktningleir må du også passe deg for farlige mennesker – det var stadig kidnappinger og skyting i de trange gatene. Jeg løp alltid, uansett hvor jeg skulle, og det fortsatte jeg med i Kongsvinger hvis jeg så noen jeg syntes så skumle ut. Noen ganger følte jeg et behov for å løpe i frykt for at noe vondt skulle skje med meg, og det tok meg mange år å venne meg til freden, sier hun.

Først i voksen alder har Rahil begynt å bearbeide traumene fra barndommen.

– Yoga, meditasjon, poesi og turer i naturen omgitt av stillhet har vært min måte å håndtere de vonde minnene på. Nå klarer jeg å hente styrke og drivkraft fra den redde lille jenta jeg en gang var, og bruke erfaringene mine til noe positivt, forteller hun.

Rahil jobber som tospråklig lærer i Nes kommune, og møter ofte barn som har flyktet til Norge fra krigsherjede områder.

Møtte Norsk Folkehjelp

Da Huda kom til Kongsvinger, kjente hun igjen Norsk Folkehjelps logo fra Beirut.

– Kusinen min jobbet på et Norsk Folkehjelp-senter som hjalp palestinere som hadde gjennomgått amputasjon, og jeg hadde besøkt henne der. Jeg ble med i laget på Kongsvinger som frivillig, og ble etter hvert ansatt i Norsk Folkehjelps flyktningmottak på Håvelsåsen hvor jeg var ansvarlig for informasjon, retur og menneskehandel, sier hun.

Rahil meldte seg inn i Norsk Folkehjelp Kongsvinger under flyktningkrisen i 2015.

– På grunn av mine erfaringer i barndommen syntes jeg at verden var full av ondskap, og jeg ville så gjerne bidra til å skape en bedre verden. Jeg kjente meg igjen i syrernes situasjon – de måtte flykte fra sitt hjemland akkurat slik palestinerne gjorde, forteller hun.

Rahil var med og startet Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom Kongsvinger, hvor hun var aktiv i flere år og satt i styret. I dag bor hun på Årnes og er aktiv i Norsk Folkehjelp Kongsvinger. I tillegg sitter hun i Sentralt samfunnspolitisk utvalg og leder Palestinanettverket i Norsk Folkehjelp.

– Jeg oppdaget at Norsk Folkehjelp var en åpen og tolerant arena hvor jeg kunne vokse og lære, og samtidig bruke mine erfaringer til å skape noe positivt. Jeg har blitt kjent med mange gode mennesker som tror på det samme som meg. Det krever mye å tale fra et sårt hjerte, men i Norsk Folkehjelp finner jeg rom for å bruke min stemme og kjempe for fred, solidaritet og rettferdighet sammen med andre ildsjeler, sier hun.

Beskytte sivilbefolkningen

Huda og Rahil er glad for arbeidet med en politisk erklæring mot eksplosive våpen i byer.

– Jeg vil aldri glemme erfaringene fra Libanon. Selv om jeg har bearbeidet traumene slik at jeg fungerer i hverdagen, vil frykten fra barndommen alltid prege kropp og sinn. Uskyldige sivile har ikke bedt om å bli bombet eller delta i kriger. Det aller viktigste er å skåne liv. Alle mennesker er like mye verdt, og den verdien bør løftes frem også når det kommer til krig, understreker Rahil, og får støtte av moren:

– Vi ser på oss som selv som heldige fordi vi overlevde, i motsetning til mange andre palestinere. Broren min bor i Gaza med familien sin, og de lever fremdeles under frykten for bomber, sier Huda.

Begge håper at erklæringen er et skritt i riktig retning mot bedre beskyttelse av mennesker som bor i krigsområder.

– Det er fortsatt mange barn i verden som gruer seg til å sove, og foreldre som prøver å beskytte dem så godt de kan, samtidig som de vet at døden kan komme når som helst. Som barn visste jeg at jeg kunne dø, men jeg fornektet det. Ingen barn skal behøve å vokse opp med vissheten om at hver dag kan være den siste – alle barn fortjener en trygg barndom sier Rahil.

– Ingen sivile ønsker krig eller at barna deres skal leve i fare. Derfor er det viktig å begrense krigføring i områder som er bebodd av sivile, fastslår Huda.