I skyggen av Ukraina: Flyktningene vi ikke beskytter eller sørger over

Tekst: Heidi Mogstad [*]

I begynnelsen av april var jeg i Medyka, på den travleste grenseovergangen mellom Polen og Ukraina. Som alltid var det vondt å møte mennesker på flukt. Slitne og kalde ventet de ukrainske flyktningene tålmodig på å kunne forlate hjemlandet sitt og krysse grensen til Polen. Så vidt jeg kunne se var det bare kvinner, barn og gamle mennesker i køen. Mange drasset på tunge kofferter der de formodentlig hadde pakket sine mest verdifulle eiendeler. Noen hadde med seg kjæledyrene sine.

Nesten alle var tomme i blikket. Hvem vet hva de hadde sett og opplevd siden Russland eskalerte krigen i hjemlandet deres med en fullskala, brutal invasjon den tjuefjerde februar? For bare noen måneder siden var livene deres mest sannsynlig helt eller tilnærmet normale. De fleste gikk antagelig på jobb eller skole og syslet med hverdagslige aktiviteter og hobbyer. Nå var de drevet fra hus og hjem og gikk en usikker framtid i møte. De fleste hadde også måttet forlate fedre, ektemenn eller sønner som var tvunget til eller hadde valgt å risikere liv og lemmer for å forsvare hjemlandet mot Putins hær.

Store kontraster

De ukrainske flyktningene trenger omsorg og beskyttelse, og det var fint å være vitne til velviljen og respekten de stort sett møtte hos frivillige hjelpearbeidere og grensevakter i Polen. Samtidig var det umulig å overse den enorme kontrasten til grensen mellom Belarus og Polen, der flyktninger fra Midtøsten i flere måneder hadde blitt utsatt for vold og overgrep av polsk politi.

Kontrasten var også stor til de greske øyene Lesvos og Chios, der jeg jobbet som frivillig hjelpearbeider og forsker mellom 2016 og 2020. Først og fremst var det slående hvor rolig det var på den polsk-ukrainske grensen. Grenseovergangen så ut til å fungere tilnærmet normalt, og det var nesten ikke politi eller sikkerhetsvakter til stede. For det andre var det adskillig mer bevegelse, og selv om køen gikk sakte, gikk det framover.

På den andre siden av grensen ventet busser fra hele Europa for å kunne frakte de ukrainske flyktningene videre. Noen ville bli kjørt til andre europeiske land, der allerede tusenvis av ukrainske flyktninger hadde blitt innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse. Andre ville bli kjørt direkte til den polske hovedstaden Warszawa, der de kunne registrere seg for å få rettigheter til jobb og skolegang. Til tross for grufulle rapporter om folkemord i Butsja, møtte jeg overraskende nok også flere flyktninger på vei den andre veien over grensen, tilbake til hjemlandet Ukraina.

Vi har studert lovene som beskytter dyr i Europa og funnet ut at de har flere rettigheter enn oss. Vi ber dere om å gi oss de samme rettighetene som dyr har

Etter Moria

På de greske øyene var og er situasjonen fremdeles ganske annerledes. Siden 2016, da europeiske land stengte ned og militariserte grensene sine, og EU inngikk en omdiskutert avtale med Tyrkia, har tusenvis av asylsøkere fra Midtøsten og Afrika vært «stuck» i overfylte, uhygieniske og utrygge flyktningleirer. Under koronapandemien ble flere av disse leirene også midlertidig lukket for å hindre smittespredning. Dette bidro til økt sårbarhet og frustrasjon for flyktningene som fikk sin bevegelsesfrihet ytterligere redusert.

«Vi har studert lovene som beskytter dyr i Europa og funnet ut at de har flere rettigheter enn oss. Vi ber dere om å gi oss de samme rettighetene som dyr har», skrev en gruppe flyktninger fra Moria-leiren på Lesvos i et brev adressert til Europas borgere og lederen av Europakommisjonen, Ursula von der Leyen, i april 2020. Brevet motbeviser en vanlig misoppfatning: Flyktningene er ikke stemmeløse. Problemet er at de ikke blir lyttet til og anerkjent.

Etter at Moria brant ned i september 2020, ble en ny «midlertidig» teltleir bygget ikke langt fra sjøen. Den nye leiren har bedre sikkerhet, og har etter hvert fått på plass noen containere, men er ellers minst like dårlig utstyrt som den gamle. Leiren har verken nok elektrisitet eller rent vann, og det finnes ikke nok toaletter og dusjer til at alle beboerne får vasket seg. Beliggenheten gjør også at den nye leiren er svært eksponert for tunge regnbyger og flom, som gjentatte ganger har fylt de usle sommerteltene uten gulv med gjørme. Ikke overraskende er det også kontinuerlige utbrudd av skabb og lus samt diverse sykdommer. Og fremdeles er det svært begrenset tilbud av fysisk og psykisk helsehjelp. I februar i fjor satte en høygravid kvinne med flyktningstatus fyr på seg selv i desperasjon da hun ikke fikk lov til å forlate øya og fly til Tyskland der resten av familien hennes bodde.

Tidligere fantes det to mindre og bedre utrustede flyktningleirer på Lesvos (Pipka og Kara Tepe 1). Disse leirene huset de mest sårbare flyktningene. Men i løpet av 2020 og 2021 valgte greske myndigheter å stenge begge disse leirene, til tross for store protester fra lokale frivillige og aktivister.

Spist av rotter

Mens Lesvos har fått mest oppmerksomhet, er forholdene for flyktningene på de andre greske øyene som huser flyktninger, like kritikkverdige. For å gi et grusomt, men illustrerende eksempel: I mai 2022 ble en flyktning fra Somalia funnet død i teltet sitt i flyktningleiren Vial på Chios. For å «skjerme» lokalbefolkningen fra flyktningene, ble Vial bygget på et isolert og ubebodd område av øya, som også brukes til avfallssortering. Da den somaliske flyktningen ble funnet, 12 timer etter sin død, var kroppen omringet av rotter som hadde forsynt seg av både hendene og ørene.

Framtidsutsiktene for asylsøkere i Hellas er heller ikke gode. Til tross for sterk kritikk fra menneskerettighetsorganisasjoner, er greske myndigheter nå i ferd med å opprette permanent stengte leirer. Samtidig har de fortsatt å kutte støtten til flyktninger med flyktningstatus. Flere hjelpearbeidere mener at dette paradoksalt nok har gjort at denne gruppen flyktninger er blant de mest sårbare, både når det gjelder sult og hjemløshet, og med tanke på utnyttelse. Til tross for at mange grekere viser empati med flyktningene, er de fleste for lengst lei av å bære kostnadene av Europas usolidariske asylpolitikk. Både på Chios og Lesvos har flyktninger blitt angrepet av greske fascister og lokale grekere som leter etter syndebukker.

I tillegg til de mange tusen menneskene som lever i limbo og usikkerhet langs Europas yttergrenser, er det også mange som aldri kommer fram. Dette er mennesker vi tillater at drukner i vår bakgård mens vi lukker ørene og ser en annen vei. Bare i 2021 druknet over 3000 mennesker i forsøket på å søke frihet og trygghet på europeisk jord. De aller, aller fleste av dem som drukner får vi aldri høre om, og kanskje vet ikke en gang familien deres hjemme at de har omkommet. På Lesvos besøkte jeg en gravplass satt opp av frivillige der nesten alle gravsteinene var navnløse. Flere av gravene rommet små barn.

Europeisk liberalisme bygger på en misvisende og problematisk antagelse om at vår frihet og sikkerhet er betinget av kontroll og utestengelse av ikke-europeiske, ikke-hvite mennesker.

Europeisk dobbeltmoral?

Hvorfor bryr vi oss så lite om at mennesker fra Afrika og Midtøsten drukner i bakgården vår? Filosofen Judith Butler hevder at noen menneskeliv blir sett på som mindre «sørgbare». Dette kan være fordi de er umenneskeliggjort eller redefinert fra ofre til trusler, som så ofte har skjedd under USAs «krig mot terror» og i kjølevannet av terrorangrepet i Paris i 2015. Men som Butler påpeker, henger det også sammen med hvilke liv vi definerer som «levelige» eller verdifulle. Vi blir mindre berørt når vi hører at mennesker fra krigs- eller sultherjede land i Afrika eller Midtøsten har druknet, fordi vi regner disse livene som mindre verdifulle – om ikke allerede «tapt»?

Europas stilltiende aksept av massedrukninger i Middelhavet blir ofte betegnet som et brudd med kontinentets verdier og idealer om frihet og likhet. Mange av flyktningene jeg snakker med, beskriver det også som et eksempel på europeisk dobbeltmoral. Som Zekria, en lærer fra Afghanistan som etablerte sin egen skole i Moria-leiren, spurte i resignasjon etter at nyhetene om enda et forlis ble forbigått i stillhet av europeiske medier: «Hvor er black lives matter nå?»

Andre, deriblant den kamerunske filosofen Achille Mbembe, beskriver Europas selektive (om)sorg som et utslag av dyptliggende europeisk rasisme. Mbembe minner oss om Europas brutale koloniale historie, og understreker at ikke-europeiske migranter alltid er blitt definert som trusler for «hvite» europeiske nasjonalstater. Fra dette perspektivet er ikke dagens asylpolitikk et brudd med europeiske verdier. Tvert imot hevder Mbembe at europeisk liberalisme bygger på en misvisende og problematisk antagelse om at vår frihet og sikkerhet er betinget av kontroll og utestengelse av ikke-europeiske, ikke-hvite mennesker.

Vold og «pushbacks»

Det er også viktig å understreke at når flyktninger drukner i Middelhavet er det ikke bare fordi vi ikke bryr oss eller unnlater å gripe inn. Tvert imot er hovedårsaken til at så mange drukner på vei til Europa villet politikk. Problemet er ikke bare er fraværet av trygge flyktningruter, men også Europas aggressive og voldelige grensepolitikk. I mange år har både EU og individuelle europeiske land bevisst unngått sine internasjonale forpliktelser for asylsøkere ved å inngå kritikkverdige avtaler med grenseland som Libya, Tyrkia og Marokko. Disse avtalene har som hovedformål å hindre at ikke-europeiske flyktninger når europeisk jord, der de kan søke om asyl og i hvert fall i teorien få tilgang til medfølgende rettigheter.

Som følge av disse avtalene er europeiske land medskyldige i en rekke menneskerettighetsbrudd, inkludert dokumentert tortur, slaveri og seksuelle overgrep i libyske fengsler, og overdreven voldsbruk av marokkanske sikkerhetsstyrker. Senest i juni i år ble minst 23 afrikanske menn brutalt drept av marokkanske grensevakter da de prøvde å krysse gjerdet på grensen mellom Marokko og den spanske enklaven Melilla.

Norge bærer ansvar

Europeiske land «outsourcer» ikke bare voldsbruk til illiberale regimer. For å «beskytte» Europas yttergrenser, har det europeiske grensekontrollbyrået Frontex i flere år bedrevet ulovlige pushbacks av flyktningbåter. Ifølge en ny rapport av undersøkende journalister fra blant annet Nederland, Tyskland og Frankrike, var Frontex involvert i pushbacks av minst 957 asylsøkere i Egeerhavet mellom mars 2020 og september 2021. Ettersom Norge støtter Frontex både økonomisk og institusjonelt gjennom Schengen-arbeidet, bærer vi også ansvar for disse lovbruddene.

Men dette snakkes det lite om. Enn så lenge fokuserer vi på de ukrainske flyktningene og ønsker dem velkomne med åpne armer. Hvem vet hvor lenge det vil vare? Som Orwell indikerer, er det lett å hevde at alle er like, eller like mye verdt å beskytte og sørge over. Men noen er alltid «likere enn andre» og i Norge tror vi fremdeles at «norske barn leker best med dem som ligner dem mest.»

******

[*] Heidi Mogstad er forsker på Chr. Michelsen Institutt. Hun har en PhD i sosialantropologi fra Universitet i Cambridge, og forsker på krig og humanitært arbeid.