Hvorfor minnes fortidens grusomheter?

På tross av at forsoning og bygging av en felles nasjonal identitet har hatt høy prioritet i Rwanda siden folkemordet, er ikke 25 år lang nok tid til at det kollektivet traumet er glemt. Kwibuka betyr “å huske” og er navnet på den årlige minnemarkeringen av folkemordet mot tutsiene i 1994. Denne viktige begivenheten gir folk tid og rom til å sørge og reflektere over det som skjedde, samt besøke sine kjære på gravsteder rundt om i landet.

I en tid hvor hatefulle ytringer, fremmedfrykt og diskriminering er på fremmarsj i store deler av verden, er det viktigere enn noen gang å bli minnet på hvordan folkemordet var mulig. Ved å spørre oss selv hvordan dette kunne skje, vil vi kunne finne svar på hvordan vi kan forhindre fremtidige forbrytelser mot menneskeheten. Å oppdage og reagere mot tidlige tegn på splittelse og fremmedfrykt bør være alles plikt, og særlig makthaveres.

25 år har gått siden det grusomme folkemordet mot tutsiene fant sted i Rwanda. Mer enn 800.000 mennesker ble drept, flesteparten av dem tutsi, men også noen moderate hutu og andre som var imot folkemordet.

I dag skiller Rwanda seg ut fra de andre landene i regionen. Landet har klart å reise seg fra ruinene og har fokusert på å bygge en felles nasjonal identitet hvor alle først og fremst identifiserer seg som rwandere, uavhengig av etnisitet. Økonomisk vekst, modernisering og gode internasjonale relasjoner står høyt på myndighetenes agenda. I tillegg til å satse på turisme, digitaliserer myndighetene både næringslivet og offentlige tjenester i et forsøk på å tiltrekke seg utenlandske investorer. Et eksempel på implementeringen av høyteknologiske løsninger er bruken av droner for å transportere blod mellom helseklinikker. Disse mekaniske fuglene kan man få øye på over hele landet.

På landsbygda er det imidlertid fortsatt jordbruk som dominerer folks liv. Her livnærer folk seg av småskala jordbruk. Selv om andelen som lever under fattigdomsgrensa har gått ned, strever de fleste fortsatt med å få endene til å møtes. Hvis folk ikke har tilgang til makt og mulighet til å påvirke egne liv, øker ulikheten. Uten en bevissthet om egne rettigheter og mulighet til å kjempe for disse, vil ikke folk bli involvert i utviklingen av landet. Dermed vil ulikheten vedvare.

I partnerskap med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner driver Norsk Folkehjelp to utviklingsprosjekter i Rwanda. Prosjektene har som mål å fremme demokratisering ved å øke sivil deltakelse og bidra til utviklingen av et robust og uavhengig sivilsamfunn. Prosjektet The Public Policy Information, Monitoring and Advocacy (PPIMA) startet opp i 2009 og er nå inne i siste år av dets tredje fase. Det andre prosjektet, Ending Gender Based Violence, har fokus på å bekjempe kjønnsbasert vold og styrke kvinners innflytelse. Prosjektene støttes av Norge, Sverige og Storbritannia.

Våre partnerorganisasjoner i Rwanda jobber for at befolkningen skal få økt mulighet til å uttrykke sine meninger og interesser til beslutningstakerne, og for at de skal få innflytelse på myndighetenes planlegging og beslutningstaking.