Hver og én av oss kan bidra mot rasismen
– Hvem er mine forbilder? Framfor alle mamma! Her er det ingen tvil hos Ammal, hun lyser opp i et stort smil. – Men jeg har også stor respekt for Oprah Winfrey og de amerikanske forfatterne Toni Morrison og Maya Angelou.
Tekst: Inger Sandberg
– Mamma har alltid minnet oss barna om at vi er like mye verdt som alle andre. Hun har alltid sagt at hvis du tror du kan gjøre noe, da skal du gjøre det. Dette har gitt oss søsken selvtillit nok til å ta fatt på hva nå enn vi har hatt lyst til. Når noen forteller deg at de tror på deg, da tror du også lettere på deg selv. Jeg har sett hva dét kan bety – både for andre og for meg selv.
Ammal har vært opptatt av internasjonale spørsmål helt fra hun var tenåring. Hun gikk på IB-linjen på Berg gymnas i Oslo, en internasjonalt orientert linje med mange elever fra andre land. Skolen hadde et prosjekt kalt MUN, Model United Nations, der elevene skulle rollespille hva som foregår i FN. Organisasjonsgenet til Ammal var tidlig utviklet: Hun ble raskt valgt til leder for MUN på Berg.
– En stund trodde jeg at jeg skulle bli lærer eller forfatter, smiler Ammal. – På Blindern studerte jeg nordisk litteratur og lingvistikk ett år. Der ble jeg valgt til studentrepresentant til fakultetsstyret, og fra da av ble det enda mer organisasjonsarbeid. Så bar det til tre års studier i England. Da jeg kom hjem, jobbet jeg ett år i en barnehage på Grünerløkka før jeg fikk jobb på den tyrkiske ambassaden.
Der har jeg lært mye om språkets betydning for gode relasjoner mellom stater. Enhver god dialog forutsetter et godt og klart språk, både mellom mennesker og stater. Det har vært lærerikt og spennende å se på kloss hold hvordan dette utfolder seg i praksis.
Da Ammal møtte Norsk Folkehjelp
Etter England ønsket Ammal å engasjere seg i en norsk organisasjon. – Men for meg føltes ikke ungdomsorganiseringen i de politiske partiene helt riktig. Jeg kommer fra arbeiderklassen og vil heller ha større bredde og fokus på humanitært arbeid og solidaritet. I 2016 var jeg på arrangementet Vårt nabolag ved flyktningmottaket på Refstad, og gikk fra stand til stand der for å finne noe som kunne harmonere med mine egne interesser. Ved Røde Kors-bordet møtte jeg en ung dame som sa jeg heller burde gå bort til Norsk Folkehjelp, hun trodde deres profil ville passe bedre for meg. Dét var stilig sagt!
Ammal engasjerte seg raskt i Solidaritetsungdommen på Blindern, og har vært aktiv siden den gang, parallelt med sin daglige dont i diplomatiet.
Se først på deg selv!
– Vi må alle begynne med oss selv. Hvilke privilegier har du i kraft av din bakgrunn? Ikke alle er født med dine privilegier. Hvilke privilegier vil du anerkjenne at du bærer på? Jeg tror fullt og fast på at hvert eneste individ har noe å bidra med. Ja, vi er alle ulike – med ulik hudfarge, ulik politisk, kulturell, religiøs og klassemessig bakgrunn. Men hva så? Innvendig er alle mennesker like og med de samme grunnleggende behovene. Vi kan alle bruke våre ressurser til gode for flere enn oss selv, slik vi også må finne balansen mellom å ta plass og å gi plass. Framfor alt kan du stoppe opp og protestere når du ser utslag av rasisme rundt deg. Da viser du respekt for den som diskrimineres eller utsettes for rasisme. Det betyr mye når noen tør å si fra. Du kan alltid søke mer kunnskap – les bøker, vær nysgjerrig!
Ammal får mye inspirasjon av å jobbe tett sammen med flinke folk i Solidaritetsungdommen. – Jeg synes vi får til mye, dét gjør meg håpefull, og vi vil fortsette å strekke oss for å oppnå mer. Men det siste året har det også vært tungt å drive en organisasjon med så mange ulike koronahensyn. Vi skal ikke miste av syne målet om et mer inkluderende Norge med en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser, og større rom for at folk er forskjellige.
Det er flere aktive jenter enn gutter i Solidaritetsungdommen. – Alle trenger gode rollemodeller, og jeg tror jenter lettere finner sterke rollemodeller. Men alle trenger å se noen som ligner oss selv for å få lyst til å bli med i organisert arbeid. Dette jobber vi i Solidaritetsungdommen aktivt med, sier Ammal.
22. juli
22. juli 2011 var Ammal på besøk hos familie i en liten landsby utenfor Addis Abeba, hovedstaden i Etiopia. Faren var i Norge, og ringte dem for å fortelle hva som skjedde her hjemme.
– Jeg ble livredd! Jeg var bare åtte år da Benjamin Hermansen ble myrdet i 2001, men jeg skjønte jo at han ble drept fordi han så ut som meg. Jeg rakk akkurat hjem til rosetoget noen dager etter 22. juli, der jeg tilfeldigvis møtte lillesøsteren til Munir Jaber, daværende nestleder i Oslo AUF. Munir var den første ungdomsaktivisten jeg kjente fra mitt eget nærområde, og som i tillegg lignet på meg.
Ammal sier vi må minnes de døde på en mest mulig respektfull måte ved tiårsmarkeringen i sommer.
– Utøya representerer det vi må hedre. Solidaritetsungdommen er veldig stolte over at vi får ha våre årlige solidaritetskonferanser nettopp der. Alle jeg kjenner som kommer til Utøya, sier de reiser derfra med helt nye tanker. Der blir vi mer bevisste på at vi må slåss aktivt mot rasisme og høyreekstremisme. I denne kampen har Norsk Folkehjelp en naturlig plass, sier Ammal.
- Ammal Ahmed Haj Mohamed er 28 år.
- Vokste opp på Trosterud, Sagene og Furuset i Oslo med foreldre fra Eritrea. Faren kom til Norge på 1970-tallet som politisk flyktning, moren kom senere. Mor jobber i barnehage, far jobbet som sveiser. En eldre søster og fire yngre søsken.
- Har danset klassisk ballett og drevet aktiv taekwondo.
- Har en bachelor i internasjonale relasjoner fra universitetet i Pournemouth i England.
- Aktiv i Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom fra 2016. De siste to årene første nestleder i styret, på årsmøtet 2021 valgt som ny leder etter Thea Tveter Lysvik.
- Har arbeidet fire år som sekretær på den tyrkiske ambassaden i Oslo, tre av dem som personlig sekretær for to ambassadører.
- 1. august starter hun i ny jobb som produsent på møtestedet Sentralen i Oslo, med særlig ansvar for mangfold og inkludering.
