Historisk venstreregjering i Colombia

Årets valg i Colombia ble noe helt annet enn tidligere valg. For første gang i landets historie seilte en kandidat fra venstresida opp som favoritt. Gustavo Petro er tidligere geriljamedlem og har vært ordfører i Bogotá, landets hovedstad. Men på grunn av Colombias blodige historie og tiår preget av borgerkrig mellom FARC og regjeringen, skapte Petros geriljabakgrunn frykt for hans kandidatur.

Petro slo seg sammen med flere andre partier og dannet koalisjonen Pacto Histórico for å favne bredt om det colombianske samfunnet, med seg selv som presidentkandidat. Det endte med seier. Blant partiene var Mais, et parti med utspring i organisasjonen Organización Nacional Indígena de Colombia (ONIC) som kjemper for urbefolkningsrettigheter. Appell møter Arelis Uriana over teams. Hun var Mais’ kandidat til presidentvalget, før partiet sluttet seg til koalisjonen.

Urianas entusiasme skinner gjennom pc-skjermen for den nye regjeringen som hun mener er den første som kommer til å jobbe for alle colombianere.

– Telefonen min har ikke stått stille. Folk ringer og sender melding til alle døgnets timer. De er så lykkelige. Vi er endelig representert i regjeringen, sier Uriana.

Historisk høy valgdeltakelse

Lykkerusen Uriana deler med millioner av andre med urfolksbakgrunn kommer i kjølvannet av en historie preget av undertrykking, utstøting og vold. Lokalsamfunn har vært utsatt for trusler fra væpnede grupper, og landområdet deres har vært okkupert. Flere innbyggere har blitt tvunget ut av sine hjem, mange har blitt drept, og beskyttelsen fra myndighetene har vært minimal.

– Vi måtte samle alle krefter for å få folk til å stemme. Det rår en stor frykt blant urbefolkningen for hva som kan skje om du forlater området ditt. Men hvis vi bare blir sittende, kommer de til å fortsette å drepe oss. Kanskje noen dør på veien, men vi som kommer fram kan være med på å forandre landet til det bedre. Det var det vi sa til oss selv, sier Uriana.

– Vi måtte reise langt, i regn, lyn og torden, over fjell og elver, for å komme fram til stemmelokalene. Øynene mine ble fylt av gledestårer da jeg så hvor mange som trosset alle farene for å stemme, fortsetter hun.

Valgdeltakelsen denne gangen var historisk høy i Colombia, og Petros valgseier skyldes i stor grad urbefolkningen som vanligvis ikke stemmer ved valg.

Endelig anerkjennelse

Mye av æren for Petros valgseier kan tilskrives hans visepresident, afrocolombianske Francia Marquez. Som visepresidentkandidat ble hun viktig for å engasjere unge colombianere – i tillegg til å få den svarte befolkningen til stemmelokalene. Jhon Jairo Blandón fra den afrocolombianske organisasjonen Proceso de Comunidades Negras (PCN) tror en svart visepresidenten vil bli starten på slutten på den strukturelle rasismen i landet.

– Vi har aldri vært en del av makta i landet, og nå har vi visepresidenten. Det er selvfølgelig stort, sier Jhon Jairo Blandón til Appell.

I likhet med urbefolkningen er den afrocolombianske befolkningen svært utsatt i Colombia. Blandón forteller at områdene hvor svarte colombianere utgjør majoriteten, er dem som er mest oversett av myndighetene.

– Det var først i 1991 at colombianske myndigheter anerkjente at landet er et mangfoldig land, bestående av ulike folkegrupper og etnisiteter. Det tok altså nærmere 200 år før den colombianske staten anerkjente at vi afrocolombianere hører til her, sier Blandón.

Flere former for rasisme

I de regionene i Colombia som har en stor andel afrocolombianere, er også kriminaliteten størst, og paramilitære grupper herjer. Colombias nye visepresident er selv fra et av disse områdene, Cauca vest i Colombia. Hun har, akkurat som Jhon Jairo, følt både den dagligdagse og den strukturelle rasismen.

– Den strukturelle rasismen kommer til syne i hvordan ‘våre’ regioner behandles. Det er der det er minst infrastruktur, mest fattigdom, flest drap, mest vold og størst nærvær av paramilitære grupper. Den dagligdagse rasismen ser vi ved at det er vanskeligere for svarte colombianere å få seg jobb. Vi er sjelden framme i mediene, og det er har vært flere tilfeller av at vi ikke har kommet inn på restauranter og diskotek kun på grunn av vår hudfarge. På generell basis er vi veldig stigmatiserte, sier Blandón.

Han mener likevel at Petros og Marquez’ seier vitner om en mer håpefull framtid for urfolk og afrocolombianere.

– Vi ser nå at regjeringen har representanter fra både svarte colombianere og urbefolkningen. Dette er viktig, ikke bare for at vi skal føle oss representert, men også for at barna våre kan se at personer i alle former og farger – inkludert dem selv en gang i framtida – kan ha de viktigste politiske vervene i landet, sier Blandón med et stort smil.

Fredsprosessen i fare

Valget i Colombia var ingen brakseier for Petro og Marquez. Deres motkandidat, 77 år gamle Rodolfo Hernández ble kjapt omdøpt til «Colombias Trump» på grunn av sin høyreradikale retorikk. Hernández tapte kun med noen prosentpoeng, og de høyreekstreme kreftene i Colombia er på frammarsj. Det er en stor trussel mot fredsprosessen i landet.

– Vi er dem som har kjempet hardest for at fredsprosessen skal bevares og videreføres, samtidig er det vi som har lidd mest fordi vi har tatt denne kampen, sier Arnobis Zapata Martinez fra bondeorganisasjonen Asociación de Zonas de Reserva Campesina (Anzorc). Organisasjonen består av flere ulike grupper som jobber for å forsvare bønders arbeidsrettigheter og tilgang til landområder. I Colombia er dette «forsvarsarbeidet» svært risikofylt. Bare i år har 1299 sosiale ledere mistet livet, ifølge avisen El País. Flere av dem jobbet for Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner.

Områdene som Anzorc kjemper for er konstant i fare for å bli tatt over av paramilitære grupper. Arnobis Zapata sier at de tidligere colombianske regjeringene har feilet i å gi beskyttelse til bønder og sosiale ledere, og at motstanden mot fredsavtalen er den største trusselen de står overfor.

– Vi håper at den nye regjeringen vil inngå nye fredsavtaler med væpna grupper, som ELN, men det er viktig å ikke stole blindt på dette. Vi ser for eksempel at Petro har utnevnt ministre som tidligere ikke har vært overbevist om at fredsprosessen er det rette. Vi er derfor nødt til å passe på at regjeringen ikke går bort fra sine valgløfter om et nytt Colombia, hvor bønders, innfødtes, svartes og sosiale lederes rettigheter står i sentrum. Det er tross alt vår fortjeneste at han nå er president, avslutter Zapata.