Gratis juridisk rådgivning

Tekst: Carima Tirillsdottir Heinesen, Antirasistisk Senter

Siden høsten 2018 har Antirasistisk Senter, Norsk Folkehjelp, Skeiv verden og Norges Handikapforbund bygget opp rådgivningstjenesten DiMe, etter initiativ fra Oslo kommune. Navnet DiMe står for to ting: Diskrimineringshjelpen – et lavterskel gratis rettshjelpstilbud, og Meglingsbenken – et tilbud om tilrettelagte samtaler mellom parter i konflikt som springer ut av påstander om rasisme og diskriminering. Vi tilbyr juridisk rådgivning, megling i rasisme- og diskrimineringssaker, kurs/opplæring i hvordan man gjenkjenner diskriminering, og veiledning og oppfølging i møte andre instanser, som politi.

Meld fra om rasisme og diskriminering her.

Finne løsningen sammen

Et av tilbudene DiMe har, er mekling i saker med et moderat konfliktnivå. Når en konflikt løses ved mekling, får man ingen «tapere» eller «vinnere», og partene får selv påvirke prosessen og resultat i motsetning til hvis en overlater konflikten til rettssystemet. Dette gjør at begge partene oftere kan identifisere seg med resultatet, og blir mer lojale til å følge opp det de eventuelt blir enige om i et meklingsmøte. Både forskning og erfaring viser at mekling har mange positive muligheter, og er et godt alternativ i de fleste konflikter:

– Mekling er særlig egnet når partene skal ha en fremtidig relasjon, for eksempel hvis de bor i samme nabolag, går i samme klasse, eller jobber på samme arbeidsplass. Går man inn for mekling som en løsning på problemet, er det imidlertid viktig at partenes dømmekraft ikke er svekket, og at begge parter er i stand til å tenke klart. Vi vil derfor ikke anbefale mekling i saker der konflikten er intens og stressende, eller dersom det ligger et ekstremt hat mot den andre parten til grunn for konflikten. Det er også viktig å påpeke at vi ikke kan mekle bort rasisme og diskriminering, og at mange saker må løftes opp til myndighetene for oppfølging, forteller Åsa Hebnes som sammen med Heidi Wyller har vært med å bygge opp DiMe de siste årene. Både Wyller og Hebnes er jurister med erfaring fra anti-diskrimineringsarbeid.

En typisk henvendelse til DiMe innledes ofte med at noen tar kontakt, og forteller om en opplevelse som har vært ubehagelig eller krevende, og som oppleves som urettferdig

Siden DiMe ble etablert høsten 2018, har de mottatt i underkant av 200 saker, og av sakene som har kommet inn er det foreløpig få saker som er behandlet som meklingssaker:

– Det skyldes blant annet at vi må være sikre på at en sak er moden for mekling, og at det er den beste løsningen for partene før vi inviterer til samtale, sier Hebnes.

En typisk henvendelse til DiMe innledes ofte med at noen tar kontakt, og forteller om en opplevelse som har vært ubehagelig eller krevende, og som oppleves som urettferdig:

– Som oftest er situasjonen kompleks og uoversiktlig, og mange trenger hjelp til å sortere aller først. Må jeg akseptere slik behandling? Kan jeg få hjelp til å gjøre noe med det? Hva kan konsekvensene av å ta det opp være? Hva mener du jeg bør gjøre? Den første samtalen er viktig, og ut fra den planlegger vi ofte samarbeidet videre. Ofte blir løsningen at de ikke vil gjøre noe med det som alt har skjedd, men er tydelig på at det ikke skal skje igjen. Om det skjer, tilbyr vi dem nye samtaler slik at de slipper å stå alene i den vanskelige situasjonen. Noen ganger anbefaler vi at den enkelte går videre med saken, enten med vår bistand eller med våre innspill på løsning. Uansett har de alltid anledning til å komme tilbake til oss om de føler at det er behov for det, sier Heidi Wyller.

Wyller forteller at antallet henvendelser til tjenesten har økt etter Black Lives Matter-demonstrasjonene som fra juni har funnet sted over hele verden:

– Jeg tror mange følte kraft og styrke i det felleskapet som utviklet seg sosialt mellom folk som bar på slike opplevelser. De turte å protestere fordi de hadde et felleskap som gjorde at de følte seg trygge. Noen valgte også å dele historier fra et stykke tilbake i tid, fordi de kjente seg igjen i historiene som kom frem. Flere av henvendelsene var også fra folk som selv ikke var berørte, men som hadde vært vitne til stygge opplevelser som andre hadde vært utsatt for. Gjennomgående var holdningen at det var på tide å protestere, gjøre noe med situasjonen, sier Wyller.

– Hvordan skiller man egentlig mellom rasisme og diskriminering- hvordan vet man hva som er hva?

– Mitt råd er alltid at du skal stole på magefølelsen din. De fleste kjenner igjen dårlig oppførsel som skyldes dårlige fordomsfulle holdninger. Jeg vet for eksempel når jeg blir behandlet nedlatende fordi jeg er en eldre kvinne. Samtidig kan jeg ikke alltid bevise at det skyldes fordommer eller dårlige holdninger. Det kan derfor være lite å hente på å klage verken til politi eller til diskrimineringsnemnda. Erfaringen vil likevel prege meg og påvirke situasjonen jeg er i på en negativ måte. Da kan uansett være godt å snakke med noen om det som har skjedd, kanskje bli tipset om noe jeg kan gjøre som jeg selv ikke har tenkt på, avslutter Wyller.

Bli kjent med juristene i DiMe

– Hva slags saker jobbet du mest med tidligere?

– Mange av sakene har handlet om offentlige helse- og velferdstjenester, både fra stat og kommune. Svært ofte har problemet vært at det sjelden tas høyde for individuell forskjellighet som påvirker muligheten og rettighetene til enkeltpersoner på en negativ måte. Et eksempel er dårlig eller manglende språk og kommunikasjon, fordi mottaker er minoritetsspråklig. Det opprører meg fortsatt hvor lite opptatt vi er av å finne en løsning på kommunikasjonsbarrieren som går ut over både kvaliteten og likeverdet for enkeltpersoner i det offentlige tjenestetilbudet.

– Er det noen saker du husker spesielt godt hvor du vant fram – noe du fortsatt er stolt av?

– Det er vanskelig å trekke frem enkeltsaker. Jeg har mange sterke møter med folk som deler vonde erfaringer. Men jeg blir mest stolt når vi får til gode samtaler om vanskelige temaer, når personer som sliter med tillit og trygghet, byr på egen erfaring. I arbeidet vårt er vi helt avhengig av dette. Hvordan skal vi ellers løse problemene som fellesskapet med rasisme og diskriminering?

– Hva motiverte deg til å bli jurist?

– Helt konkret var det en sjelsettende samtale jeg hadde en kveld med en god venninne. Vi hadde begge jobbet noen år som helsepersonell for NORAD i et av nabolandene til Sør- Afrika, under apartheid-regimet. Tilbake i Norge ble vi en del av et miljø med politisk aktive flyktninger fra Sør- Afrika. Jeg ble sjokkert over opplevelser av rasisme og diskriminering her i Oslo, både av privatpersoner og av offentlig ansatte. Min venninne og jeg snakket om hvordan vi kunne gjøre en forskjell, og hun sa hun ville valgt jussen om hun skulle velge utdanning på nytt. Den samme høsten begynte jeg på universitetet.

– Hva er noen av de viktigste erfaringene / lærdommene du har med deg fra dette arbeidet?

– Troen på at det vi gjør er viktig, må være sterk! Det er mange tilbakeslag underveis. Arbeidet mot diskriminering og rasisme krever kontinuitet. Som husrengjøring! Vi kommer aldri i mål. Vi lever også i en tid som ser ut til å tolerere urettferdighet mye lettere enn før. Jeg vil ikke gå så langt som å si at problemene er større, men i iallfall på noen områder situasjonen dårligere. Ta ytringsfrihet for eksempel! Vi er stolt av ytringsfriheten i Norge. Hvorfor blir vi da så provosert av at det er kommet så mange sterke minoritetsstemmer til?

– Hva opplever du som de viktigste utfordringene i antidiskrimineringsarbeidet per i dag?

– Ansvarliggjøring. Vi har brukt mye ressurser, både faglig og økonomisk og har fått på plass gode strukturer for å jobbe mot diskriminering og rasisme. Likevel slipper de ansvarlige unna. Diskriminering og rasisme ser fortsatt ut til først og fremst å være de diskriminertes problem.

– Hva slags saker har du jobbet mest med tidligere?

– Jeg har i over ti år jobbet med rettshjelp og mekling på flere forskjellige rettsområdet, og for ulike målgrupper. Foruten et par år i advokatbransjen, har jeg hovedsakelig jobbet i ulike lavterskel rettshjelptilbud som Juss-Buss, Romtiltaket og Au Pair Center. Rettsområdene har variert etter målgruppen, men felles for alle er at jeg har fått muligheten til å bistå personer som føler seg maktesløse overfor et byråkratisk system eller andre «sterke motstandere», og fått bidra til å jevne ut makt-ubalanser mellom parter i konflikt.

– Er det noen saker du husker spesielt godt hvor du vant fram – noe du fortsatt er stolt av?

– Jeg har ofte bistått personer som har en god sak, men som ikke har ressurser eller ork til å ta saken videre. Det å få komme inn og hjelpe saken gjennom til seier, enten det har vært gjennom rettssak, mot det offentlige eller mot sterke privatpersoner, har gitt meg stor glede når jeg ser hvor mye det betyr for den enkelte. Spesielt har det vært moro å hjelpe au pairer i Norge til å få utbetalt lønnen de har hatt krav på, men som har blitt holdt tilbake av usaklige grunner. Sakene som imidlertid har vært mest motiverende for meg, er hvor partene har kommet til enighet gjennom dialog. Det at konflikten kan avsluttes med en felles løsning begge partene er enige i og at ingen av partene nødvendigvis føler seg som en «taper», har inspirert meg til videre arbeid med mekling.

– Hva er de viktigste erfaringene / lærdommene du har med deg fra før, og hvordan får du bruk for disse i DiMe?

– Hvis jeg skal trekke frem en grunnleggende ting jeg har lært gjennom rettshjelpsarbeid og mekling, er det at jeg må stoppe opp og lytte. Ved å bruke god tid på samtale, ved å gi rom for at de om tar kontakt får delt alle sider av saken, vil løsningene lettere komme til syne. Og det er ikke alltid jussen er løsningen. Noen ganger er samtalen nok, andre ganger er mekling det beste.

– Hva opplever du som de viktigste utfordringene antidiskrimineringsarbeidet per i dag?

– På tross av at vi har etablerte strukturere i samfunnet som skal slå ned på rasisme og diskriminering, opplever vi gjennom henvendelsene i DiMe at mange av dem som utsettes for rasisme og diskriminering har vanskeligheter med å benytte seg av det etablerte systemet, eller mangler troen på at det vil gi de noe positivt. Det er krevende å måtte ta kampen selv, fremlegge bevis og gå gjennom en prosess som kan være lang og psykisk belastende når man selv i utgangspunktet ikke har gjort noe galt. Den som har blitt utsatt for rasisme og diskriminering må dessverre bære mye av byrden selv. Vi må gjøre det enklere å melde fra om rasisme og diskriminering.