Frivillig innsats som hobby

Tekst: Kirsti Knudsen

Lederen i Norsk Folkehjelp Horten, Anders Pettersen-Dahl, innrømmer at det hender at han også stiller seg det spørsmålet etter sene kvelder med vaktlister og planlegging for å få alt til å gå opp. Men så var det alt det andre, da.

– Det høres kanskje litt klisjeaktig ut, men gleden over å hjelpe folk er faktisk en drivkraft. Være på sanitetsvakter og få inn barn som griner fordi de har fått skrubbsår på kneet. Når vi har rensa og satt på plaster, er plutselig alt tipp topp igjen. Små ting som gjør hverdagen bedre for folk, gjør den bedre for oss også, sier han.

Samholdet og det gode sosiale miljøet i laget er også en grunn til at Anders trives med å være frivillig. Og at så mange er glad for å se dem.

– På en heavy metal-festival kom en storvokst mann med masse tatoveringer og ringer bort og tok meg i hånda og takka meg. De hadde ikke hatt behov for hjelp av oss, men han ville bare takke for at vi bruker fritida på å passe på dem. Sånne ting får jeg litt nupper på armen av.

Det høres kanskje litt klisjeaktig ut, men gleden over å hjelpe folk er faktisk en drivkraft.

Koronapandemien

Norsk Folkehjelp Horten har som de fleste andre lag måttet legge om aktivitetene de siste to årene. Under pandemien har 20–25 av medlemmene vært på vakt på vaksinesenter og teststasjon i til sammen 952 timer. For innsatsen fikk de Frivillighetsprisen fra kommunen sommeren 2021.

– Samfunnet er innretta slik at jeg ikke tror at det går rundt uten dugnad, det så vi ikke minst under pandemien. Og det er hyggelig å bli verdsatt på denne måten. De 10 000 kronene som fulgte med prisen kom også godt med, sier Anders. – Vi har jobba tett med kommunen, Røde Kors, Sanitetskvinnene og andre frivillige organisasjoner. Jeg tror ikke Norge hadde vært så godt rusta uten dugnaden. Jeg føler at vi har vært med på å overvinne koronaen. Vært med på at samfunnet åpner opp.

Støtten fra lokalsamfunnet betyr mye fra Anders og de andre i Norsk Folkehjelp Horten.

– Jeg må også skryte litt av den økonomiske støtten vi har fått fra fagforeningene i Horten og Tønsberg de siste åra. De vet at vi er der og setter pris på den jobben vi gjør. Det kommer veldig godt med. Nå går vi i gang med førstehjelpskurs for nye medlemmer og regodkjenning for «gamle» medlemmer i mars. Det er det første store kurset vi har etter gjenåpningen, forteller Anders.

Med fra starten

Horten-laget ble stiftet 28. desember 1939, og har 146 betalende medlemmer og ett æresmedlem – Ernst Lofstad.

– Mammaen hans var med og stiftet laget, smiler Anders, – og han har vært aktiv i en mannsalder.

Laget har en liten samfunnsgruppe, men det er sanitet og søk og redning som er hovedaktivitetene. De har i nyere tid anskaffet og pusset opp et eget lokale i Horten som de også leier ut til eksterne arrangementer som bursdager, konfirmasjoner og brylluper. Nylig har de bygd en dobbeltgarasje med plass til fem biler. Det ble det behov for etter at de sist høst fikk 180 000 kroner i støtte til innkjøp av en ATV av Gjensidigestiftelsen gjennom FORF-søknaden.

– I tillegg har vi to beredskapsambulanser, en mannskapsbil og personbil. I desember begynte vi å avlaste ambulansetjenesten i Vestfold ved å kjøre såkalte grønne turer, bestilte turer som overflytning av pasienter fra sykehus til institusjoner.

God rekkevidde

Norsk Folkehjelp Horten har lang erfaring med å delta i leteaksjoner, oftest etter personer som er demente eller suicidale. Den geografiske beliggenheten og det gode veinettet gjør at Horten enkelt kan dekke et stort område.

– Kjører vi en time fra Horten, er vi i Oslo, Kongsberg eller Skien. Treffer vi riktig ferje, er vi i Moss på en halv time, og i løpet av en halv time til er vi ved svenskegrensa, sier Anders.

Horten-laget har også et stort nedslagsfelt for nye medlemmer.

– De kommer ikke bare fra Horten, men fra Re, Nøtterøy, Tjøme og Holmestrand. Nå har vi akkurat fått fem nye medlemmer gjennom en facebook-kampanje. Det er et gunstig tall. Vi ser at det ikke er så lønnsomt å få så mange nye medlemmer på én gang. Vi skal jo følge dem opp, ta oss av dem, sørge for at de føler at de blir sett. Da er det bedre med en jevn tilstrømning.

Mange leteaksjoner

Når alarmen går i Sør-Øst politidistrikt, i det som tidligere var Vestfold, Telemark og Buskerud, er det en gruppe operative ledere fra Norsk Folkehjelp Horten og Drammen/Sande som får telefonen fra politiet. De gjør vurderinger og tar ut mannskaper utfra hvilke områder det gjelder.

– Alt utstyret ligger klart i bilene, og ATV-en står på henger. Det gjelder å bruke kortest mulig tid på forberedelser, fordi den savnede ofte er en person med demens eller som vil begå selvmord, sier Anders.

– Er det noen leteaksjoner som har gjort ekstra stort inntrykk på deg?

– Da jeg var helt fersk, ble det gjort et funn av en som hadde tatt livet av seg. Jeg var med på å pakke inn kroppen og overleverte den til begravelsesbilen. Sånt gjør jo inntrykk, men vi som driver med dette vet jo at når vi er ute og leter etter en person med selvmordstanker, er det sannsynlig at vi kan finne en død person.

Innsatsen under leirskredet i Gjerdrum sitter også fast i bevisstheten.

– Jeg glemmer ikke så lett da vi var inne på sykehjemmet og skulle hurtigevakuere beboerne fordi skredkanten raskt nærmet seg. Men du sitter jo også igjen med en god følelse av at du har vært med og hjulpet.

Det er ikke så ofte du opplever at voksne mannfolk bryter sammen i gråt og står og trøster hverandre

Møte med pårørende

Anders Pettersen-Dahl kan også fortelle om sterke møter med pårørende. Et som gjorde dypt inntrykk var med to brødre som fikk vite at faren deres hadde blitt funnet etter at han hadde tatt sitt eget liv.

– Det er ikke så ofte du opplever at voksne mannfolk bryter sammen i gråt og står og trøster hverandre. Men i alle fall hadde vi funnet pappaen slik at de kunne gå videre i sorgprosessen.

– Hva gjør dere for å bearbeide sterke inntrykk?

– Vi samler oss og prater og kanskje spiser litt sammen. Så møtes vi på huset dagen etter, ordner utstyret og fanger opp om det kanskje er noen som trenger å snakke litt ekstra om opplevelsen. Vi tilbringer mye tid sammen og lærer å tolke hverandres kroppsspråk. Så tar vi opp aksjonen på neste medlemsmøte slik at andre kan forberede seg på hva de kan møte.

Og så er det lov å si nei til å være med i leteaksjoner hvis dagsformen ikke er helt på topp, eller det har skjedd noe i nærmeste omgangskrets som er vanskelig.

– Det er veldig bra at vi kan være åpne om dette. Det er lov å ikke stille opp til alle tider, sier Anders. – Det er lov i viser følelser. Vi er bare mennesker, og vi skal ikke gå og være nervøse hver gang alarmen går.

Han redda egentlig seg sjøl da han ringte til meg. Jeg gjorde bare det jeg hadde lært i Folkehjelpa

Trygghet også på hjemmebane

Å være utdannet førstehjelper kan komme godt med også utenom aktivitetene i Norsk Folkehjelp, har Anders fått erfare.

– Pappaen min ringte meg for en måned siden klokka seks om morgenen. Han bor alene nå etter at mamma døde for to år siden, og du skjønner at det er noe spesielt når han ringer deg så tidlig. Han hadde våkna i firetida med vondt i brystkassa og stråling utover i armen, og lurte på om jeg kunne komme. Jeg bor bare en kilometer unna, så jeg kasta meg i bilen. Det bar rett ned til sykehuset. Og det var hjerteinfarkt.

– Kanskje du reddet ham?

– Han redda egentlig seg sjøl da han ringte til meg. Jeg gjorde bare det jeg hadde lært i Folkehjelpa. Plutselig fikk jeg personlig bruk for det. Å oppleve å vite at alle timene med frivillig innsats kan gi uttelling også på hjemmebane, er også med på å forsterke betydningen av det vi driver med. Det er ikke alle som har en like livreddende hobby.