Frittalende folkehjelper i Malm

Det spiller ingen rolle om du er syrer som har flyktet fra krigen, polsk arbeider på Fosdalen AS eller en i den svenske familien som har flytta hit til den trønderske bygda femten mil nord for Trondheim. Alle har bruk for omsorg og bli ønsket velkommen, mener Walfred.

Familien Andersson har en finger med i spillet i det meste som gjelder tilflytterne i Verran kommune, enten det er å skaffe juridisk bistand til en etiopier som står i fare for å bli kastet ut av landet, samle inn varme klær til barnefamilier eller ordne opp med altfor dyre husleier.

– Det er knallhardt når en mann som har jobba ti år i Norge blir kasta ut, særlig når familien har et nytt barn på vei. Han var en virkelig ressursperson for Norsk Folkehjelp her i Malm. Men han har oppholdt seg ulovlig i landet, ser det ut som, og da er det vel ingen vei tilbake. Men trist er det. Og den søramerikanske familien på seks som har vært her i 20 år og nå blir mora hivd ut og må reise fra ungene. Hva er det vi holder på med?

Nå har Walfred og kona Heidi også steppet inn som besteforeldre for en liten eritreisk gutt på halvannet år som bor alene med mamma. Hver torsdag henter de ham i barnehagen så mammaen får et pustehull. Så møtes de alle på det ukentlige Folkevenn-treffet til Folkehjelpa.

Klasse mot klasse

Malm har i underkant av 1300 innbyggere og er administrasjonssenter i Verran kommune, innerst i Trondheimsfjorden. Stedet ble bygd opp rundt Fosdalens bergverk etter funnet av jernmalm på begynnelsen av 1900-tallet. Gruva er Nord-Europas dypeste, og driften varte til 1997. Det var hit Walfreds svenske besteforeldre kom på slutten av tjuetallet. Etter å ha vært rallar på Nordlandsbanen fikk bestefaren arbeid i gruva.

– Svenskene ble sett på som flinke gruvearbeidere. De var også syndikalister og gode på organisering, og de fant seg ikke i hva som helst. Da ble det streik, sier Walfred, som begynte i gruva i 1973. Han ble med i fagforeningsstyret året etter og ble hovedtillitsvalgt i 1991. Nå er han klubbleder for 320 polske sveisere og platearbeidere ved Fosdalen AS som leies ut over hele Norge men er ansatt i bedriften. Alle er selvfølgelig organisert.

Fagforeningslederen erfarte tidlig at det var klassetilhørigheten som var viktigst – ikke nasjonaliteten.

– Fra gammelt var Malm-samfunnet delt, forteller Walfred, – det var arbeidere mot funksjonærer. Alle boligene var bygd av bergverket. Arbeiderne bodde i strøket som ble kalt Korea og funksjonærene bodde i Malmlia. Eller Latterlia, som det het på folkemunne, smiler han.

Mens forsøket på å latterliggjøre funksjonærstrøket er en opplagt forklaring på dette kallenavnet, fins det flere teorier om Korea-navnet, ifølge Walfred.

– En av dem er om mannen som kom hjem og lette etter kona si som han mistenkte for å ha seg med en annen. «Kor e a,» spurte han sint. Men jeg tror det bare er en artig historie. Det er nok mer sannsynlig at navnet har sammenheng med Koreakrigen og ‘krigen’ i arbeiderstrøket, med misunnelse, uenighet og sjalusi, sier han.

Solidaritet krever handling

Arbeidersønnen lærte også tidlig at det var viktig å stå sammen og være innbyrdes solidariske.

– Empatien med kompisen kom hjemmefra. Faren min var mye sjuk, og vi hadde dårlig råd.

Solidaritet er et fint ord. For meg betyr det først og fremst at du er i stand til å sette deg inn i andres situasjon og problemer. Men følger vi ikke opp med konkret handling, skjer det jo ikke noe. Vi må bruke tid og penger på dem som har det verre enn oss. Av og til kan bare et smil være nok til at noen føler seg litt bedre, sier han.

– Jeg er overbevist om at solidaritet aldri går av moten. Men den forvitrer i Norge, så det er viktig å passe på. Det har blitt ‘meg og mitt’. Jeg hører mange fine festtaler, men vi glømmer fort i hverdagen. Sylvi Listhaug er et eksempel på en som er god til å prate, men det er håpløst å bruke populisme for å kue folk som trenger hjelp. Nå er jeg ikke ute etter Listhaug som person – det er dette politiske synet vi må få stoppa.

Stikker hodet fram

Familien Andersson har vært aktiv i Norsk Folkehjelp siden 2004. På slutten av fjoråret fikk de Verran kommunes kulturpris for sin innsats. Men ikke alle malmbygger er like fornøyd med deres engasjement for de 130 tilflytterne som nå er bosatt.

– Folk flest er reale, men det er jo noen som ikke liker flyktninger og asylsøkere. Jeg tenker ofte på nordmennene som dro til Sverige under krigen. Når noen av de gamle her klager over at vi tar imot for mange, syns jeg de er ganske historieløse. Men jeg holder nå på med mitt uansett. Og jeg vet at den dagen Heidi og jeg får problemer, er det det mange som stiller opp. Vi har mista noen venner på grunn av arbeidet vårt, men vi har fått 130 nye, pleier jeg å si.

For Walfred handler det om å bry seg. Uansett om du er Folkehjelper eller ikke – er du malmbygg er det viktig å være en positiv talsmann for bygda, snakke godt om folk, unne naboen din å lykkes.

– Men det dreiser seg også om å ta diskusjonen når det er nødvendig. Det er spennende med motbør. Jeg prøver å holde diskusjonene på et saklig nivå, men det er ikke alltid jeg får det til, smiler han, før han blir alvorlig: – Se bare på Syria: Tenk om det gjelder deg og familien. Barn og barnebarn som blir bombet og husløse. Skadet og drept. Det er vel ingen fra storbyen Damaskus som frivillig vil flytte til lille Malm? Jeg blir så indignert. Det er kjempeviktig å møte innvandringsmotstanderne med saklige argumenter. Samtidig er det bra å ha litt tjukt skinn. Legger du hodet på hoggestabben, er det alltids noen som vil hogge. Jeg kan nok være litt kvass. «Jeg syns det er for mange politikere i kommunen som ikke har baller,» uttalte jeg en gang til avisa. Da ble Heidi irritert. Men jeg har for vane å snakke rett fra levra til alle. Det er ikke alle som syns det er greit, men jeg pleier å si at det er likar å skit seg ut enn å få forstoppels.

Store og små oppgaver

Når tilflytterne kommer til Verran er det kommunen som er ansvarlig for introduksjonskurs, språkopplæring og bolig; resten tar stort sett Norsk Folkehjelp seg av. Heidi og Walfred kjenner alle og kan navnene på dem som deltar i folkehjelpsprosjektene – store som små. De besøker de fleste nye og deltar i bursdager og skoleavslutninger. De har månedlige møter med flyktningtjenesten og rektor på skolen. Hvis det oppstår konflikter mellom norske og tilflyttede ungdommer, er Walfred med i skolens konfliktråd, på vegne av tilflytterfamilien. Og ikke minst er de med på alle kontraktskrivinger om nye boliger.

– Før 2015 kostet det mellom 3000 og 4000 kroner måneden å leie en bolig her. Da ankomstene til Norge økte i 2015 gikk husleiene opp til mellom 7000 og 8000 kroner. Tilflytterne var så glad for å få et sted å bo at de bare skrev under. Nå har vi fått kommunen til å reforhandle kontraktene, og leia har gått ned med 1900 kroner, sier Walfred fornøyd.

Han kan også fortelle om konflikter mellom tilflytterne. Mellom dem som i utgangspunktet var rike og fattige. Og om mennene som ikke ville spille fotball mot damer og derfor gikk sin vei i sinne.

– Jeg er lang å trekke opp, men da kokte det over. Vi fikk på plass en tolk og fikk ordna opp i det. Så skal det sier at det også er mange menn som syns det er fint med likestillingen i Norge – det er nesten ikke til å tru. Og flere engasjerer seg i Folkehjelpa. Nå har vi to fra Eritrea i styret; de har blant annet ansvaret for volleyballen på søndagene.

– Vi har jo også dem som ikke deltar i noe, folk med psykiske problemer som ikke orker å være med. En syrisk familie mista 30 familiemedlemmer i et bryllup. De skulle dra med to busser. Så smalt det i den ene mens de andre sto og så på. Vi prøver å fange inn dem som ikke er med på noen aktiviteter, men vi bør også tenke over hva de har i bagasjen, de som kommer hit, av erfaringer og vonde opplevelser.

Familiemannen

Ekteparet Andersson har holdt sammen i snart 45 år. Tre barn og åtte barnebarn fra 7 til 21 har det blitt. Svigerfar bor i underetasjen. Men det var ikke opplagt at det skulle bli de to.

– Det var dem som reagerte på at Heidi og jeg var i lag. Ho vokste opp i en funksjonærfamilie i Latterlia. Vi traff hverandre gjennom en revy på ungdomsskolen, og jeg syntes ho var ei real dame. Etter et halvt år med en kamerat som var med og plystra – wingman heter det vel nå – ble det oss.

Walfred kan etter eget utsagn være i overkant entusiastisk, og det skjer stadig noe nytt i kommunen som han vil være med på. Heidi henter ham ned. Selv har hun mye pent å si om mannen sin.

– Han er litt bortskjemt og vant til få det som han vil. Men han har blitt bedre med årene, og ser ikke alt fullt så svart-hvitt. Så er han raus, ærlig og åpen, alltid på de svakes side, utrolig glad i familien sin og litt myk. Flink til å hjelpe andre og til å finne alternativer og løsninger på problemer.

De er enig om at de har et godt liv, selv om det av og til kan bli litt vel travelt.

– Vi får så mye tilbake. Gleden over å lykkes med å gjenforene en familie. Hjelpe enslige mødre. Da vi var unge hadde vi slektninger – onkler og tanter – som stilte opp. Mange innflyttere har ingen. En eritreisk dame her jobber og sparer til bil og leilighet. Med mye forsakelse. Jeg er imponert over mange tilflyttere. Og så har vi fått det så mye varmere og triveligere her. Vi har til og med begynt å helse i handa – det har vi da aldri hatt for vane, ler Walfred.

Den lille forskjellen

Ifølge Walfred er det 20 malmbygg og 53 barn i Verran kommune som lever under fattigdomsgrensa.

– Det er ingen som trenger å være fattige i Norge; det skyldes dårlig fordeling, sier han bestemt. – Men vi kan i alle fall komme inn og forsøke å utjevne urettferdigheten så godt vi kan. Et lite eksempel er at rådmannen ville at vi skulle ta egenandeler av tilflytterne på arrangementene våre. Det ble det ikke noe av.

Gjennom vedprosjektet forsyner Norsk Folkehjelp Malm ti familier med ved gjennom vinteren. Men de må sjøl være med og jobbe. Unntaket er enslige kvinnelige forsørgere som får ved selv om de ikke deltar i prosjektet. Rettferdig det også, mener Walfred. Yte etter evne …

– Det er mange som bare snakker om hvor mye flyktninger og asylsøkere koster oss. I realiteten er det tilflytterne som berger budsjettet her i Verran kommune hvert år. Tilskuddet fra IMDi ga oss 7,5 millioner i overskudd i fjor. I Rælingen går alt tilbake til flyktningtjenesten og brukes på tilflytterne. Det er et mål å få til det her i kommunen også.

Familien Anderssons eget regnskap går fremdeles i pluss.

– Ikke i penger, altså, men når vi regner utfra hva vi får tilbake på andre måter. Men det kommer vel en dag da Heidi og jeg også må gi oss, så det gjelder jo å få noen som kan overta. Målet på lang sikt er å legge ned hele Folkevenn-prosjektet den dagen alle klarer seg sjøl. Men det er nok fremdeles et godt stykke vei å gå før vi kommer dit, sier Walfred

Tekst og foto: Kirsti Knudsen