Fredsarbeid er sikkerhetspolitikk

Tekst: Raymond Johansens spalte i Dagsavisen

Fra Gaza til Sudan betaler sivile krigens brutale pris, mens verden ruster opp og fredsarbeidet bygges ned.

I fjor ble det registrert flere væpnede konflikter enn noen gang siden 2. verdenskrig. Samtidig brukte verden 2.887 milliarder dollar på militæret. Det er over 40 prosent mer enn for ti år siden, viser tall fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI.

I dagens sikkerhetssituasjon er det forståelig og nødvendig at Norge og Europa styrker forsvarsevnen. Men krig er alltid det verste. Det tror jeg de som maner til kamp fra utsiden, noen ganger glemmer. Verktøyene som skal forebygge krig og beskytte sivile, svekkes: diplomati, folkerett og nedrustning. I Norsk Folkehjelp ser vi konsekvensene både på bakken og ved internasjonale forhandlingsbord.

Flere land har trukket seg fra avtaler som skal begrense hvilke våpen man kan bruke. Bistand, nødhjelp og konfliktforebygging kuttes.

Den nylige kontrollhøringen på Stortinget har satt kritisk søkelys på norsk fredsdiplomati. Det er viktig og riktig. Når enkeltpersoner får for stor makt og kontrollen med hvordan fellesskapets penger brukes svikter, må det ryddes opp.

Men legg merke til hvilke penger vi gransker. Milliardene til forsvaret diskuteres bare ut fra om de er mange nok og kommer fort nok. Her skal vi opp i fem prosent av BNP. Vi må vokte oss for å la kritikken bli en dom over alt fredsarbeid. Fredsdiplomati handler om ekspertise, tillit og relasjoner som bygges over år, og om organisasjoner og sivilsamfunn med sterk lokal forankring. Mye av arbeidet skjer lenge før en konflikt når overskriftene. Målet er å hindre at konflikter oppstår og eskalerer i krig.

Jeg har heldigvis aldri fått kjenne krig på kroppen. Men jeg har møtt folk som lever i noen av verdens mest dødelige konflikter, der Norsk Folkehjelp arbeider hver dag. I Ukraina har vi bygget opp en av våre største mineryddingsoperasjoner. I Gaza og Sudan samarbeider vi med lokale organisasjoner som står midt i krigen og gir sivilbefolkningen livreddende hjelp og beskyttelse.

Israel har siden 7. oktober 2023 tatt livet av nesten 74.000 mennesker. Nær 22.000 av dem er barn.

I ruinene ligger udetonerte eksplosiver som vil fortsette å skade og ta liv i lang tid. Som leder for en av verdens største mineryddingsorganisasjoner kjenner jeg på maktesløshet når Israel blokkerer humanitære aktører fra å gjøre jobben.

Andre steder får vi tillatelse til å rydde, men ikke uten risiko. I Ukraina mistet vi nylig to unge mineryddere i et angrep. Juli ble den dødeligste måneden for den ukrainske sivilbefolkningen siden mars 2022, med 437 drepte og 2.610 skadede. Krigen er svært inngripende i dagliglivet. Sivile ukrainere føler seg «jaktet» av droner når de går ut. Traumene krigen skaper, vil prege Ukraina i tiår framover. Det ser vi i arbeidet vårt med veteraner og familiene deres. Mange kommer hjem med store skader, også psykiske.

Samtidig som krigene blir mer brutale for sivile, svekkes hjelpen til dem som rammes. I Sudan, hvor 34 millioner mennesker nå har akutt behov for nødhjelp, er dette tydelig.

Våre samarbeidspartnere er hardt rammet av bistandskuttene. De frivillige nødhjelpsgruppene Emergency Response Rooms er mange steder den eneste gjenværende livlinen, men også de har måttet stenge flere suppekjøkken etter at USA la ned USAID i fjor.

Bak tallene står folk som juristen Tahani Abbas Ali. Hun flyktet gjennom kryssilden med barna under armene, men nekter å gi opp kampen for et fredelig Sudan. Hun minner oss om at fred bygges nedenfra, av folk som selv bærer krigens sår.

Mens krigene herjer, rives det tradisjonelle fredsdiplomatiet ned og svekkes ytterligere når organisasjoner som Norsk Folkehjelp, som kjenner lokale forhold godt og samarbeider med fredsforkjempere som Tahani Abbas Ali, mister støtte.

Trump-administrasjonens tilnærming til diplomati viser hvor galt det kan gå når skillet mellom diplomati, politisk makt og private økonomiske interesser viskes ut. Trump har sendt eiendomsinvestoren Steve Witkoff og svigersønnen Jared Kushner til Gaza for å forhandle til seg eiendom, kamuflert som fredsforhandlinger.

Kriger ender ikke på slagmarken. De ender ved forhandlingsbordet. Derfor må investeringer i fred mye høyere opp på alles prioriteringsliste, også Norges. Vi har lange tradisjoner for fredsarbeid og kan bruke stemmen, pengene og erfaringen vår til å forsvare folkeretten og nedrustningsavtalene når de utfordres, styrke diplomatiet og investere i kreftene som forebygger konflikt på bakken.

I opprustningens tid er denne delen av norsk sikkerhetspolitikk viktigere enn noen gang. Den må vi vokte oss for å bygge ned.