En stor seier i kampen mot urban krigføring
Etter 12 år med påvirkningsarbeid og politisk press kunne Norsk Folkehjelp og andre aktører fra sivilsamfunnet slippe jubelen løs i FN 17. juni. Endelig blir en politisk erklæring som regulerer bruk av eksplosive våpen i befolkede områder en realitet.
Urban krigføring har blitt den nye normalen i væpnet konflikt de siste tiårene. Internasjonal humanitærrett pålegger alle som utkjemper krig å bruke våpen som kan skille mellom sivile og militære, samt å ta alle gjennomførbare forholdsregler før et angrep. Likevel ser vi gang på gang at det snarere er regelen enn unntaket at det bommes grovt på militære mål, eller at det bombes altfor kraftig.
Når eksplosive våpen brukes i byer, utgjør sivile over 90 prosent av de skadde og drepte. Det viser statistikken som Action on Armed Violence (AoAV) la fram i fjor etter å ha samlet inn data fra krigsområder over en tiårsperiode. Rapporten tallfester en alvorlig utvikling som Norsk Folkehjelp og andre sivilsamfunnsaktører som jobber med våpen- og nedrustningsproblematikk har ropt varsku om i årtier.
– Gjennom 30 år med rydding av eksplosiver etter krig og konflikt har vi vært vitne til at kraftige våpen i økende grad tas i bruk i befolkede områder og dreper, lemlester og traumatiserer uskyldige mennesker – også i lang tid etter at krigen er over. Selv om teksten i erklæringen ikke er fullt så sterk som sivilsamfunnet kunne ønsket, anser vi det som en enorm seier at vi fikk til et kompromiss med FNs medlemsstater. Endelig får vi på plass en politisk erklæring som gir sivile økt beskyttelse, forteller en glad seniorrådgiver for nedrustningspolicy i Norsk Folkehjelp, Kristina Đurić.
Positive konsekvenser
Norsk Folkehjelp og resten av det internasjonale nettverket for eksplosive våpen (INEW) har lenge stått på barrikadene med krav til verdenssamfunnet om å ta et oppgjør med denne bestialske formen for krigføring. Viktigst har vært å regulere bruk av eksplosive våpen med stor rekkevidde, våpen som opprinnelig ble utformet for store slagmarker.
– Vi nådde en viktig milepæl i Wien høsten 2019, da over hundre stater ble enig om å sette i gang diplomatiske forhandlinger om en politisk erklæring. Arbeidet med avtaleteksten har blitt ført i pennen av Irland, men på grunn av koronapandemien har det tatt litt lengre tid enn planlagt. Nå er vi endelig i havn, forklarer Đurić.
Men hva innebærer egentlig en slik type erklæring i praksis? Vil den få noen effekt i praksis når det ikke snakk om noe forbud på linje med minekonvensjonen og atomvåpenforbudet?
– En slik erklæring vil få flere umiddelbare positive konsekvenser. Den forplikter alle stater som undertegner til å begrense bruk av eksplosive våpen i befolkede områder, hjelpe overlevende og ofre, og gjøre noe med de langsiktige virkningene på sivil infrastruktur.
Oppgjør med egen praksis
Samtidig er det viktig å framheve at det ikke er de tekstlige formuleringene i seg selv som beskytter sivilbefolkningen, understreker Kristina Đurić.
– For å sikre sivile i krigssoner bedre beskyttelse mot bomberegnet, er det avgjørende at krigførende stater tar et oppgjør med egen praksis for bruk av eksplosive våpen. Den politiske erklæringen er en god start på dette, men selv om det nå er enighet om erklæringen, anser vi på ingen måte arbeidet med å sikre sivile bedre beskyttelse som ferdig. Det er nå jobben for alvor starter.
Det neste steget i prosessen blir signeringskonferanse i Dublin senere i år, hvor mange stater allerede har bekreftet at de vil signere erklæringen. Det er også mulig for stater å tilslutte seg på et senere tidspunkt.
- Den politiske erklæringen om bruk av eksplosive våpen ble ferdigstilt i FN i Genève 17. juni med overveldende støtte fra statene. Den åpnes for signering i høst.
- Erklæringen anerkjenner de humanitære konsekvensene av bruk av eksplosive våpen i byer og tettsteder, og forplikter stater til å begrense bruk og iverksette tiltak for å håndtere sivile lidelser.
- Følgende land har allerede bekreftet at de har intensjon om å signere erklæringen eller at de jobber mot denne beslutningen: Argentina, Østerrike, Belgia, Brasil, Bulgaria, Chile, Finland, Frankrike, Tyskland, Guatemala, Italia, Japan, Mexico, Nederland, New Zealand, Norge, Filippinene, Polen, Republikken Korea, Spania, Staten Palestina, Sverige, Sveits, Storbritannia, USA og Uruguay.
Kilde: INEW
