Digitale samtalegrupper – et pusterom for kvinner under korona-pandemien
Digitale møter ble løsningen da covid19-tiltakene gjorde at det ikke var mulig å møtes fysisk.
Engasjerte frivillige i Norsk Folkehjelp bekymret seg for sine medsøstre i innvandrerbefolkningen under utbruddet av Covid19. De lurte på hva som ville skje med kvinnene nå når de ikke lenger kunne møtes til kurs og temasamlinger. Løsningen ble å gjennomføre små digitale samtalegrupper med mål om å gi kvinnene oppdatert informasjon om korona og en mulighet til å snakke om hvordan de har det.
Inger Sylvia Johannesson, erfaren Kvinner Kan-kursholder forteller at noen av de hun hadde kontakt med på Voksenopplæringen i Oslo var opptatt av at mange av kvinnene i deres undervisningsprogram var redde og trengte noen å snakke med. Den andre igangsetteren av prosjektet, Asger Vetlejord, som også har lang erfaring som Kvinner Kan-kursholder fortsetter; Inger Sylvia og jeg snakket sammen om hva som skjedde med kvinnene siden skolene var stengt, mange var permitterte og redde og hva vi kunne gjøre siden vi ikke kunne holde ordinære Kvinner Kan-kurs.
Samtalene var sammenfallende med at regjeringen kom med midler for økt informasjonstiltak om Covid19 rettet mot innvandrerbefolkningen. Norsk Folkehjelp var en av organisasjonene som mottok midler fra IMDi, dette muliggjorde igangsettelse av prosjektet Kvinner Kan: Et pusterom og rask oppstart av organisering og gjennomføring av digitale samtalegrupper for kvinner med innvandrerbakgrunn.
Tidligere erfaringer fra våre samfunnorienterende Kvinner Kan-kurs og temasamlinger kom godt til nytte og våre allerede etablerte samarbeidspartnere i kommunens kvalifiseringstiltak Jobbsjansen var glade for å kunne tilby sine deltakere denne aktiviteten. Jobbsjanse-programmet er et samarbeid mellom kommunen og IMDi. De første digitale gruppesamtalene startet opp allerede i starten av mai. Frem til utgangen av juni er det gjennomført seks digitale grupper og 30 kvinner med innvandrerbakgrunn har deltatt. Nye grupper starter opp til høsten som et supplement til de tilbudene som nå begynner å åpne opp igjen.
Hver gruppe består av fem kvinner fra Jobbsjanse-programmet og en gruppeleder. De møtes digitalt på Zoom en gang i uken i fire uker, til samme tidspunkt. Kvinnene som trenger hjelp til å installere Zoom får det i forkant. Når kvinnene ble spurt om hvorfor de deltok på samtalene var svarene varierende, flere fremhevet at de ønsket norsktrening. Andre trodde de skulle på datakurs eller ønsket å lære mer om hvordan skaffe seg en jobb.
Asgerd reflekterer over at det har vært noe nytt, en ny måte å være sammen på. Nytt for alle både gruppeledere og deltakere. Hvilke erfaringer deltakerne hadde fra før var forskjellige, mange har fått ny kompetanse ved å benytte en digital plattform. I utgangspunktet var ikke det en del av målet, men en ekstra fordel med tiltaket.
Ved å delta på gruppesamtalene fikk kvinnene praktisert norsk, lært nye ord og uttrykk. En kjærkommen aktivitet siden deltakerne ikke snakket norsk hjemme og det var lenge siden de hadde øvd på norsken.
-En kvinne i min gruppe skulle opp til eksamen og trengte hjelp med skolearbeidet. Jeg satte henne i kontakt med leksehjelpen i regi av lokallaget Kristiania forteller Inger Sylvia.
- Det viste seg allerede fra starten av at deltakerne hadde mye informasjon om koronatiltakene, men fremdeles var det noen oppdateringer de ikke kjente til, som eks. hva reiseforsikringen dekker under korona. Etter hvert som ukene gikk begynte kvinnene å bli lei av å snakke om korona, og samtalene dreide seg mer i retning av hvordan tiden fremover kom til å bli.
Vi snakket om behovet for nettverk, og noen å snakke med sier Asgerd. En kvinne i min gruppe flyttet til Oslo for et år siden for å etablere seg med to små barn, hun fortalte om hvor vanskelig det var for henne nå under korona. Det å være helt ny i Oslo og være avstengt fra det nettverket hun hadde tidligere. Hun hadde flyttet fra et lite sted utenfor Oslo hvor hun hadde mange kjente. Hun følt seg så ensom og spesielt på 17 mai, siden hun hadde mange flotte opplevelser fra 17 maifeiringer tidligere med et kulturelt mangfold, som hun savnet veldig.
En utfordring gruppelederne trekker frem er at det har vært annerledes å møtes digitalt enn fysisk. Det er vanskelig å få samme dynamikk i samtalene som når du er fysisk tilstede. Det å få samme flyt i diskusjonene som når man er på kursene er vanskelig, her blir det mer en og en som snakker.
Allikevel har tilbakemeldingene fra kvinnene som har deltatt vært positive og de har ytret ønske om å fortsette med et tilsvarende tilbud. Deltakerne har formidlet at de synes det er trist at de ikke skal møtes digitalt lenger.
Både Asgerd og Inger Sylvia forteller at det å være gruppeleder for de digitale samtalegruppene handler om noe av det samme som å være Kvinner Kan kursholder, de opplever det både som meningsfullt og lærerikt.
-En lærer stadig noe nytt og får forståelse for hvordan det oppleves å være innvandrer her i landet og hvordan det norske samfunnet møter innvandrer og spesielt innvandrerkvinner, sier Asgerd.
- Dette er sterke kloke damer som har opplevd mye. Det å flytte fra et annet land og ikke kjenne noen og i tillegg avisene som skriver fordømmende om deg og barna dine – det gjør noe med dem, avslutter Inger Sylvia.
