Den eksplosive arven etter IS fortsetter å ta liv
De siste årene har Norsk Folkehjelp lagt ned store ressurser i å rydde improviserte landminer etter den islamske staten i Irak. Det krigsherjede landet regnes i dag som verdens mest minerammede, og menneskene vi hjelper har sterke historier å fortelle.
Albuhayat er en liten landsby i den irakiske Anbarprovinsen. I desember 2014 ble landsbyen tatt av den islamske staten (IS), og mange innbyggere ble tvunget på flukt. 26 år gamle Ayman Jamal bodde i Albuhayat da IS tok kontroll. Ifølge Ayman dukket IS-krigerne opp så brått at de knapt fikk tid til å flykte.
Mange av familiemedlemmene og slektningene til Ayman var i politiet, og han og familien fryktet at de kunne risikere å bli et spesifikt mål for ekstremistgruppen. Dagen etter at IS inntok landsbyen, bestemte de seg derfor for å flykte.
- Vi ble naturlig nok veldig redde da IS kom, for vi visste at politiet og familiene deres sto øverst på lista til terrorgruppen. Det var farlig å dra, men det hadde vært enda farligere å bli værende, forklarer Ayman.
Ayman og familien kjørte ut av Albuhayat med kurs mot ørkenen. Ved å unngå hovedveiene klarte de å unnslippe terroristene. Andre familier flyktet fra landsbyen til fots eller ved å legge på svøm over elva. Ikke alle klarte å komme seg bort i tide, og flere av de gjenværende politibetjentene ble henrettet av IS. Slektningene fant levningene i et område da det ble gjenerobret av den irakiske hæren noen måneder senere.
Etter å ha tilbrakt mer enn tre år i Haditha, en av byene hvor IS aldri tok kontroll, kunne Ayman og familien vende tilbake til Albuhayat i 2018. Siden det fortsatt befant seg mange miner og improviserte eksplosiver i området, følte de seg veldig utrygge i starten. Noen ganger måtte Ayman frakte familiens sauer gjennom et jorde.
- Gjeterne hadde laget en liten sti, og jeg prøvde alt jeg kunne å holde meg til den for å unngå å tråkke på en mine. Jeg så dem noen ganger i bakken når jeg var ute og gikk med sauene
Gjeterne hadde laget en liten sti, og jeg prøvde alt jeg kunne å holde meg til den for å unngå å tråkke på en mine. Jeg så dem noen ganger i bakken når jeg var ute og gikk med sauene
Flere dødsulykker
IS inntok Albuhayat i desember 2014. De plasserte tusenvis av improviserte miner i og rundt landsbyen for å forsvare posisjonene sine. I 2015 var området gjenstand for tunge kamper mellom IS og den fremrykkende irakiske hæren og luftangrep fra koalisjonen. IS ble drevet ut, men befolkningen sitter igjen med et alvorlig mine- og eksplosivproblem som har ført til flere dødsulykker.
Aymans fetter Sameer Fahada (30) vendte tilbake til Albuhayat i 2019, og kan fortelle om flere mineulykker i landsbyen. En av dem rammet fetteren hans, Ahmed, som var gjeter. Han ble drept da en av sauene hans gikk på en improvisert mine i 2018. Han ble bare 20 år gammel.
I fjor ble to unge jenter på 10 og 12 år fra landsbyen rammet av en fatal ulykke. Jentene fant et prosjektil, og nysgjerrige som de var plukket de den opp og lekte med den til den eksploderte. Den ene jenta ble drept under hendelsen. Den andre jenta overlevde, men har fått en alvorlig skade i benet.
I 2018 satte Norsk Folkehjelp i gang en kartlegging av omfanget av miner og eksplosiver i Albuhayat. Parallelt ble befolkningen lært opp i minerisiko. Året etter startet vi rydding og klarering av minelagte områder i landsbyen. Totalt har minerydderne til Folkehjelpa klarert 12 farlige områder og frigitt arealer på til sammen 1 860 010 m2 . Over 1500 miner og andre eksplosiver har blitt fjernet i landsbyen.
Sameer
Sameer er en av innbyggerne i Albuhayat som ikke fikk tatt i bruk jordstykket sitt etter å ha returnert til landsbyen.
- Da jeg kom tilbake dro jeg ut på åkeren, men oppdaget miner i bakken som var laget av plastdunker. Jeg skjønte at her var det ikke trygt å dyrke.
Da mineryddingen var ferdig og Sameer hadde fått tilbake området, satte han i gang med å gjenoppbygge vanningssystemet og så frø. I juni 2020 kunne han endelig høste den første avlingen.
- Da jeg kom tilbake dro jeg ut på åkrene, men i bakken oppdaget jeg miner som var laget av plastdunker. Jeg skjønte at her var det ikke trygt å dyrke.
Etter å ha slitt økonomisk under konflikten, har det vært avgjørende for Sameer å kunne ta i bruk jorda for å kunne forsørge familien. De tre barna, to jenter og en gutt, ble alle født etter at han og kona kom tilbake til Albuhayat.
Aymans familie eier også en liten del av områdene som Norsk Folkehjelp har ryddet. Før krigen dyrket de hvete, men nylig bestemte de seg for å plante oliventrær i stedet, noe de satte i gang med umiddelbart etter at området var klarert. Trærne trenger fortsatt å få vokst seg større, men på sikt tror Ayman at det vil bli mer lønnsomt.
Ifølge Ayman har de fleste familiene som ble tvunget på flukt, nå kommet tilbake og så smått begynt å ta tilbake hverdagen:
Nå kan jeg endelig føle meg trygg. Vi dyrker oliventrær på åkeren og er ikke lenger redde når vi er ute og ser til sauene.
KLASEBOMBER TRUER BEFOLKNINGEN I SØR
Også i sørlige Irak befinner det seg store mengder udetonerte eksplosiver. Disse stammer i all hovedsak fra krigen mellom Iran og Irak på 80-tallet, Gulfkrigen i 1991 og den amerikanskledede invasjonen i 2003.
I denne delen av landet jobber Norsk Folkehjelp primært med å rydde klasebomber. De droppes fra fly i beholdere som hver kan inneholde opptil flere hundre bomber, og spres ut over et stort område. Mange av dem detonerer ikke idet de treffer bakken, men blir i stedet liggende og vente på den som måtte være så uheldig å komme i berøring med dem.
Selv om klasebomber ble forbudt i 2010, og Norsk Folkehjelp og andre mineryddingsoperatører i flere tiår har drevet storstilt ryddearbeid, ligger millioner av udetonerte klasebomber fortsatt igjen på bakken i en rekke land. Fortsatt dreper og lemlester klasebomber flere hundre mennesker hvert år.
I Basra-provinsen fullførte vi nylig rydding av klasebomber på et jordbruksareal i landsbyen Mazra'at-Jabir-Deham. Her lå udetonerte eksplosiver spredt over deler av eiendommen til Hamid, noe som hindret ham og familien fra å dra full nytte av jorda. I høst kom Norsk Folkehjelp og fjernet 23 klasebomber fra eiendommen. Nå kan hele området endelig tas i bruk, og familien slipper å være redde for de potensielle dødsfellene.
Snart er det tid for å pløye, og da er planen å plante enda flere tomater på den delen av jorda som Folkehjelpa har ryddet. Det vil gi en verdifull ekstra inntekt til meg og resten av familien.