Atomvåpenforbudet har trådt i kraft – uten fredsnasjonen Norge

Tekst: Sissel Fantoft

Atomvåpenforbudet er ratifisert av 51 av FNs medlemsland, og støttes av 87 andre. Norge er ikke blant dem.

– Nå har vi fått et juridisk og politisk verktøy som blir en målestokk for fremdriften mot en verden uten atomvåpen. Erfaringsmessig kommer først en forbudstraktat, og så følger det langsiktige arbeidet med avskaffing etterpå, sier Østern.

Landene som støtter avtalen forplikter seg til å aldri utvikle, produsere, teste, besitte eller lagre atomvåpen. Avtalen forbyr også enhver overføring eller bruk av atomvåpen, samt trussel om å bruke slike våpen.

– Første steg er å skape aksept for avtalen, deretter å få flere land til å slutte seg til den. Så kommer fasen med iverksetting, sier hun.

Verdens ni atommakter (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, India, Pakistan, Israel og Nord-Korea) boikottet forhandlingene da forbudet ble vedtatt. Det samme gjorde 32 såkalte paraplystater – land som baserer seg på beskyttelse fra atommakter. Norge er et av disse.

– Motstand er vanlig når det gjelder slike traktater, det tok for eksempel flere tiår før Kina og Frankrike sluttet seg til ikke-spredningsavtalen som ble forhandlet frem i 1968. Atomvåpenforbudet utfordrer de statene som har en inkonsekvent politikk når det gjelder atomvåpen: De uttaler at de støtter kjernefysisk nedrustning, men tar ikke avstand fra atomvåpen i praksis. De fortsetter å oppfordre til at allierte atomvåpenstater skal besitte atomvåpen, og potensielt bruke dem, på deres vegne, sier Østern.

8 av 10 støtter et forbud, og av disse mener 90 prosent at Norge bør undertegne avtalen. Så her er regjeringen helt i utakt med folkeopinionen

Fra stuereint til tabu

Norsk Folkehjelp har gjennomført tre spørreundersøkelser blant nordmenn om et forbud mot atomvåpen.

– 8 av 10 støtter et forbud, og av disse mener 90 prosent at Norge bør undertegne avtalen. Så her er regjeringen helt i utakt med folkeopinionen. Forbudet gjør at Norges holdning blir brakt til overflaten og dermed vil bli debattert i større grad, sier Østern.

Hun mener at forbudet reiser en del utfordrende problemstillinger for myndighetene.

– Vi ser at en del politikere rakker ned på avtalen. Det er et tydelig bevis på at de føler seg utfordret av den. Det er store beslutninger som skal tas, og på grunn av forbudet vil måten vi snakker om atomvåpen på gradvis endre seg. Fra å være stuereint blir atomvåpen et tabu, og det må også en humanitær stormakt som Norge ta innover seg, sier hun.

Østern er overbevist om at forbudet vil føre til en større global innsats for å få i stand reelle forhandlinger mellom atommaktene.

– Før eller siden vil både paraplystatene og atommaktene slutte seg til forbudet. Dette er den eneste internasjonale avtalen som inneholder krav om at det skal rustes ned til null, og at nedrustningen skal verifiseres, sier hun.

Om ett år skal statspartene og observatører møtes i Østerrike for å ta viktige beslutninger om veien videre.

– Dette er kimen til et nedrustningsregime som ikke finnes i dag. Avtalen gir et rammeverk for å opprette et slikt regime, slik at det er klart den dagen en eller flere atommakter bestemmer seg for å slutte seg til. Om nedrustingen skjer innenfor eller utenfor forbudstraktaten spiller ingen rolle, poenget er at vi kommer frem dit, sier hun.

Atomvåpen rent prinsipielt er et forferdelig, men også meningsløst våpen.

Pådriver for forhandlinger

I fjor signerte 50 tidligere statsministre, utenriksministre og forsvarsministre et internasjonalt opprop til verdens regjeringer om å undertegne traktaten som forbyr atomvåpen. Blant dem var tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.

– Jeg innrømmer at for en del år tilbake tenkte jeg at en slik traktat ikke ville bety noe fra eller til, men nå har jeg kommet til en annen konklusjon. Jeg tror at denne avtalen kan være et virkemiddel til å øke motstanden mot atomvåpen, og bidra til å nå det langsiktige målet om en verden fri for atomvåpen, sier han.

Årsaken er at atomvåpen rent prinsipielt er et forferdelig, men også meningsløst våpen, mener han.

– Jeg har stilt meg selv spørsmålet: Ønsker vi i Norge å bli forsvart av atomvåpen? Mitt svar er nei. Vi vet at hvis atomvåpen først blir tatt i bruk av ett land vil det sannsynligvis raskt eskalere, og total katastrofe og utslettelse vil være et faktum. Dette må vi bare arbeide mot., sier Bondevik.

Han tror at konvensjonen kan bli en pådriver for å få i gang forhandlinger mellom atommaktene.

– Det kan godt hende at det vil være parallelle forhandlinger mellom USA, Frankrike og Storbritannia i Vesten ovenfor Russland og Kina på den andre siden. Kanskje kan vi også prøve å få i gang forhandlingsprosesser mellom India og Pakistan hvor det er sterke spenninger. Jeg tenker også på Israel og Iran, som jo kan være i ferd med å bli en atommakt, og Nord-Korea, som USA og Sør-Korea først og fremst må forhandle med, sier han.

Selvstendig standpunkt

Bondevik håper at norske myndigheter også vurderer å signere avtalen.

– Jeg er klar over at de er utsatt for et veldig press fra NATO og atommaktene, men det er ikke noe folkerettslig til hinder for at vi kan signere en slik konvensjon. Det er selvsagt politisk problematisk, men noen ganger må Norge være villig til å ta et selvstendig standpunkt selv om jeg vet av erfaring at det ikke er lett, sier Bondevik.

Han understreker at de tidligere stats- utenriks- og forsvarsministrene som har signert oppropet langt ifra er naive idealister.

– Vi har alle hatt et stort ansvar for sikkerhetspolitikk i våre respektive land, men jeg mener at tiden nå har kommet til å tenke nytt. Vi må prøve å fjerne den risikoen atomvåpen representerer, særlig etter at slike våpen har kommet på enda flere hender, sier Kjell Magne Bondevik.

Dette er den første internasjonale avtalen som gjør det forbudt å utvikle, teste og bruke atomvåpen.

I 2017 mottok den internasjonale kampanjen for forbud mot atomvåpen (ICAN) Nobels fredspris «for sitt arbeid med å påpeke de katastrofale humanitære konsekvensene av enhver bruk av atomvåpen og for sin banebrytende innsats for å få til et traktatfestet forbud mot slike våpen.

– Det er et utrolig historisk øyeblikk når avtalen har trådt i kraft . Det er resultatet av mange tiårs arbeid, fra de første overleverne etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki begynte å kjempe mot bruk av atomvåpen, og frem til i dag, sier rådgiver for policy og research Alicia Sanders-Zakre i ICAN.

Enorm anerkjennelse

Nå er alle landene som er tilsluttet avtalen juridisk forpliktet til å følge innholdet i den.

– Dette er den første internasjonale avtalen som gjør det forbudt å utvikle, teste og bruke atomvåpen. Landene forplikter seg også til å tilby assistanse til ofre for atomvåpentesting og områder som har blitt forurenset av slik testing. Det er virkelig banebrytende og bemerkelsesverdig, sier Sanders-Zakre.

Hun tror at avtalen også vil forsterke stigmaet knyttet til atomvåpen.

– På samme måte som ved tidligere våpenforbud forventer vi at denne avtalen vil påvirke de landene som ennå ikke har signert, slik at flere etter hvert vil slutte seg til. De landene som har atomvåpen vil komme i utakt med den globale normen, sier hun.

Nobels fredspris var en enorm anerkjennelse for ICANs arbeid, og skapte samtidig oppmerksomhet rundt saken.

– Prisen har bidratt til å sette fokus på viktigheten av fredelige, globale løsninger, sier Alicia Sanders-Zakre.