Atomprøvesprengninger kan føre til minst 2 millioner ekstra kreftdødsfall
Det viser rapporten «Is it Safe? A Framework for Assessing and Addressing the Ongoing Humanitarian and Environmental Consequences of Nuclear Testing» som Norsk Folkehjelp publiserer i dag.
– Tidligere atomtesting fortsetter å ta liv. Vi håper denne rapporten vil styrke viljen til å forhindre at atomvåpen noen gang blir testet eller brukt igjen. Det er helt avgjørende for å beskytte den globale folkehelsen, sier generalsekretær i Norsk Folkehjelp, Raymond Johansen.
Rapporten avdekker de globale virkningene av flere tiår med atomprøvesprengninger og kommer med en tydelig oppfordring om at verdenssamfunnet må handle, både for å støtte ofre og å rydde opp i forurensede områder.
Mellom 1945 og 2017 ble det gjennomført mer enn 2 000 atomprøvesprengninger i atmosfæren og under bakken på testområder som i dag ligger i 15 land: Algerie, Australia, Kina, Frankrike (i Mā’ohi Nui / Fransk Polynesia), India, Kasakhstan, Kiribati, Marshalløyene, Nord-Korea, Pakistan, Russland, Turkmenistan, Ukraina, USA og Usbekistan. Disse statene opplever fortsatt langvarige, og i mange tilfeller alvorlige, konsekvenser.
Den tyngste byrden har rammet lokalsamfunn i nærheten av testområdene, særlig urfolk og befolkninger i tidligere koloniserte områder. Rapporten beskriver hvordan overlevende fortsatt har forhøyet forekomst av kreft, hjerte- og karsykdommer, medfødte misdannelser og psykiske belastninger, blant annet knyttet til bekymring for egen helse og helsen til barn og barnebarn. Mange har også opplevd tvangsflytting og tap av levebrød. I enkelte områder er landområder fortsatt ubeboelige flere tiår senere. Samtidig har atomtesting hatt, og har fortsatt, globale konsekvenser. Atmosfæriske prøvesprengninger mellom 1945 og 1980 spredte radioaktivt materiale over hele kloden. Alle mennesker på jorden har vært, og er fortsatt, utsatt for en viss grad av stråling som følge av atomtesting, men strålerisikoen rammer ikke likt. Den er høyest for svært små barn, avtar med alderen, og jenter og kvinner rammes i større grad enn gutter og menn.
Det finnes ingen internasjonal institusjon med ansvar for å hjelpe berørte stater med å håndtere de langsiktige konsekvensene av atomtesting. I de fleste berørte regioner er det aldri blitt gjennomført helhetlige kartlegginger av forurensning, behov for opprydding eller helserisiko. Der slike vurderinger finnes, varierer kvaliteten betydelig. Mange lokalsamfunn mangler tilstrekkelige helsetjenester, og mange mangler også grunnleggende risikoinformasjon, noe som gjør at folk ikke kjenner farene eller vet hvordan de kan beskytte seg.
– Atomvåpenstatene har hovedansvaret for de vedvarende skadevirkningene av sine prøvesprengninger. De må nå trappe opp innsatsen for å kartlegge behov, bistå ofre og rydde opp i forurensede områder. Samtidig har det internasjonale samfunnet som helhet i lang tid forsømt konsekvensene av atomtesting. Det er på høy tid med felles handling. Vi har verktøyene, kunnskapen og kompetansen – det som mangler, er politisk vilje, avslutter generalsekretær Johansen.
Hovedanbefalinger fra rapporten
- Anerkjenn historisk skade og gi en unnskyldning: Stater som har testet atomvåpen bør offentlig erkjenne og beklage de langvarige menneskelige og miljømessige skadene de har forårsaket, og etablere eller utvideerstatningsordninger.
- Sikre åpenhet og frigi informasjon: Stater som har gjennomført atomprøvesprengninger bør offentliggjøre relevant informasjon for å muliggjøre behovskartlegging, opprydding og støtte til berørte samfunn.
- Målrettet internasjonal støtte: Det er behov for eet rammeverk basert på delt ansvar. De berørte landene bør selv lede arbeidet med å kartlegge og håndtere pågående skadevirkninger, men med støtte fra andre stater. Internasjonal bistand til Algerie, Kasakhstan, Kiribati, Marshalløyene og Mā’ohi Nui (Fransk Polynesia) bør prioriteres, da disse er blant de hardest rammede og har minst ressurser.
- Tette mandatgapet: Eksisterende mellomstatlige organisasjoner – eller et nytt, dedikert internasjonalt organ – bør få mandat til å bistå berørte stater med behovskartlegging, opprydding og støtte til ofre. Det trengs også en egen giverfinansiert kanal for humanitær- og utviklingsbistand for å håndtere de vedvarende skadevirkningene av atomtesting på en helhetlig måte.
- Humanitære prinsipper og reell medvirkning: Alt arbeid for å håndtere konsekvensene av atomtesting må følge humanitære prinsipper og menneskerettighetsstandarder, og sikre reell deltakelse fra urfolk og andre berørte grupper.
- Mer forskning på radioaktivt nedfall på tvers av landegrenser: Det bør startes koordinerte internasjonale initiativer for å kartlegge omfanget av globalt radioaktivt nedfall fra atmosfæriske atomprøvesprengninger.
- Forebygge videre atomskade: Alle stater må avstå fra å detonere atomvåpen og etterleve Prøvestansavtalen (CTBT) og andre internasjonale avtaler som forbyr testing og bruk av atomvåpen.
