Altomfattende konsekvenser
Atomvåpentrusselen har blitt aktualisert som følge av krigen i Ukraina. Likevel preges den politiske debatten av øredøvende taushet når det gjelder å snakke om det egentlige spørsmålet: At noen få stater sitter på makta til å utslette menneskeheten.
Tekst: Sissel Fantoft
FNs atomvåpenforbud trådte i kraft 22. januar 2021. 122 stater stemte for forbudet, 86 har signert og 59 har ratifisert avtalen. Verken de ni atomstatene eller de 32 paraplystatene (stater som baserer seg på beskyttelse fra atommakter – inkludert Norge) anerkjenner traktaten.
– I statsminister Jonas Gahr Støres tv-sendte tale til barn om krigen i Ukraina ble ikke atomvåpen nevnt med ett ord. Det er liten politisk vilje og evnen til å snakke om dette, sier seniorrådgiver Grethe Østern i avdeling for minerydding og nedrustning i Norsk Folkehjelp.
Hun mener at norske barn trenger å høre fra statsministeren at når krigen i Ukraina er over, vil regjeringen ta initiativet til at alle land legger en plan for hvordan vi skal bli kvitt atomvåpnene.
Barn trenger å høre at det finnes voksne som jobber med saken, og som sier at selv om det blir kjempevanskelig, så skal de ikke gi seg, sier hun.
Nær-døden-opplevelse
Den tidligere kanadiske nedrustningsforhandleren Earl Turcotte uttalte nylig:
«Hvis denne konflikten ender uten utslettelse av vår art, bør den likevel betraktes som en verdensomspennende nær-døden-opplevelse, og folket i De forente nasjoner bør kreve total avskaffelse av atomvåpen så raskt som menneskelig mulig, samt etablering av nye felles sikkerhetstiltak som vil flytte oss mye nærmere bærekraftig fred over hele verden.»
Dette er et «dont’t look up»-øyeblikk – vi kan ikke fortsette å snakke om risiko, at bruk av atomvåpen er lite sannsynlig eller om invasjonen av Ukraina er en strategisk bommert av Putin. Det er i seg selv en normalisering – derfor er det så viktig å understreke at om atomvåpen ikke blir brukt nå, vil det skje i neste runde, eller runden etter det, sier Østern.
Atomvåpen skaper ingen stabilitet, men kan brukes til utpressing og lammelse.
– Atomvåpen har blitt en klamp om foten. Likevel er det ingen av de 41 statene som baserer sitt forsvar på bruk av atomvåpen som åpenlyst sier at det rett og slett er for risikabelt fordi det setter befolkningen i altfor stor fare, sier hun.
Østern håper at krigen i Ukraina vil bidra til at flere tar opp kampen for at også atom- statene og paraplylandene slutter opp om forbudstraktaten.
Det er frustrerende at Norge er ett av landene som under Solberg-regjeringen job- bet aktivt i FN for at forbudstraktaten ikke skulle framforhandles, vedtas og tre i kraft. Dermed har Norge også bidratt til at Putins atomvåpen fortsatt er lovlige og legitime, sier hun.
Ambivalent retorikk
Om ikke Norge klarer å komme seg ut av atomvåpenparaplyen, bør myndighetene i hvert fall støtte opp om og ønske velkommen diplomatiske prosesser som bidrar til å stigmatisere atomvåpen og sivilt samfunnsengasjement som har med forbudet å gjøre, mener Østern. Kjell Magne Bondevik er en av 56 tidligere statsministre, utenriksministre og forsvarsministre som har signert et internasjonalt opprop til verdens regjeringer om å undertegne traktaten som forbyr atomvåpen.
Han er opptatt av at atomvåpen omtales, også av norske politikere, som uakseptable og uunnværlige på én gang. Det er denne ambivalente retorikken som gjennom flere tiår har beredt grunnen for den situasjonen vi er i nå, og som har gjort at Russland har kunnet ruste opp sitt arsenal med vår velsignelse, sier hun.
Østern er overbevist om at hvis de 32 paraplystatene slutter seg til avtalen, vil det ha en effekt på de ni atomstatene.
Hvis vi vil beholde systemet med kjernefysisk avskrekking må vi også leve med den type trusler og utpressing fra ledere som Putin som vi nå er vitne til. En verden uten atomvåpen vil også ha store utfordringer, men en verden med atomvåpen risikerer så altomfattende konsekvenser, presiserer hun. Det er derfor uakseptabelt at USA og Russland skal holde hverandre i sjakk med trusler om atomvåpen, mens verdens sivilbefolkning holdes som gisler, mener hun.
– En slik tankegang er resultatet av at et lite knippe land mener at deres sikkerhet må fundamenteres på en evne til å ødelegge hele verden. Det går kanskje bra denne gangen, men før eller senere vil det gå galt.
Ukraina som øyeåpner
Krigen i Ukraina fører allerede til omfattende konsekvenser langt utover slagmarken. Problemer knyttet til matforsyning, flyktningstrøm og økt olje- pris er bare noen eksempler. Og i Norge får barn ranselpost om skolens reservelager av jodtabletter i tilfelle atomkrise.
– Kanskje krigen i Ukraina blir en øyeåpner. Jeg håper at folk snart vil strømme ut i gatene for å protestere mot atomvåpen. Vi har mer enn nok av andre globale utfordringer – vi kommer for eksempel aldri til å få store nok kutt i klimagassutslippene uten kjernefysisk nedrustning. Vi bør bruke alle de ressursene vi i dag bruker på atomvåpen på andre globale utfordringer i stedet, sier Østern. – Det har sjelden føltes mer meningsfullt enn nå å jobbe med regulering av hvilke våpen og midler som skal være tillatt i krig, og dermed bidra til å moderer den uhyrlige evnen til krigføring som finnes i mennesker, legger hun til.
