Alltid beredt

Tekst: Kirsti Knudsen

Avgjørende for valget var at Folkehjelpa hadde lag på Lørenskog, der Anders bor med familien. Nærhet er en grei faktor, mener han. Som redningsmannskap i Norsk Folkehjelp Lørenskog er det søk og redning som ligger hans hjerte nærmest, men han liker også førstehjelps- og sanitetsoppdragene.

– Det var veldig givende å være med på AUF-festivalen i sommer på Utøya. Vi samarbeider en del med Norsk Folkehjelp Oslo, og var blant annet med på Oslo Maraton i fjor.

– Hvilke egenskaper bør gode redningsmannskaper ha?

– Som redningsmannskap må du være empatisk og tålmodig. Empatisk for å ta vare på folk, tålmodig fordi selv etter hundre oppdrag og tusenvis av timer er det sannsynligvis ikke du som har funnet den savnede. Men du er en del av det viktige laget, og på neste oppdrag kan det være du som utgjør en forskjell og finner den som er meldt savnet.

Det er nesten umulig å ikke bli engasjert når du møter redningsmannskaper som med liv og sjel holder på med dette til alle døgnets timer, året rundt – uten lønn

Imponert over Folkehjelpa

Norsk Folkehjelp har mange dedikerte medlemmer som gjør en stor innsats på frivillig basis. Hva er det som driver dem?

– Dette er en livsstil, sier Anders. – Det er nesten umulig å ikke bli engasjert når du møter andre redningsmannskaper som med liv og sjel holder på med dette til alle døgnets timer, året rundt – uten lønn.

– Hva får dere igjen for innsatsen?

– Noe av drivkraften er å kjenne tilfredsstillelsen ved å hjelpe andre. Selv har jeg fått mye påfyll av kunnskap om omsorg, førstehjelp og redningstjeneste generelt som jeg har tatt med meg tilbake til jobben min i brannvesenet. Jeg er imponert over de gode læringsplanene i Norsk Folkehjelp. Også på andre områder er Folkehjelpa langt framme, for eksempel ved at vi bruker kartsystemet SARTOPO. Ved leirraset i Gjerdrum var det avgjørende for å gjøre godt arbeid med etterretnings- og redningsarbeidet.

– Er det noe dere kan bli bedre på?

– Vi frivillige må bli flinkere på å henge oss på nødetatene og andre organisasjoner. Tørre å vise oss mer fram til befolkningen. Åpen brannstasjon under Brannvernuka i september er en god anledning til å verve nye medlemmer.

Alarmen går

En person med demens er meldt savnet i Lørenskog og alarmen går. Vaktlederen i Norsk Folkehjelp har blitt kontaktet av politiet og sender melding til alle redningsmannskapene i distriktet. Hjemme hos Anders lyder det spesielle signalet på mobilen som er forbeholdt redningsoppdrag. Hva skjer så?

– Har jeg mulighet, drar jeg med en gang. Mens jeg gjør meg i stand til oppdraget, forbereder jeg meg mentalt på hva vi kan komme til å møte. Er det barn som er savnet, stiger adrenalinet. Det siste oppdraget vårt gjaldt en kvinne med demens, dårlig kledd i dårlig vær, nær sjøen. Da må du være forberedt på det meste. For ikke å snakke om større katastrofer, som Gjerdrum. Der fikk vi varsel om at minst 50 hus var tatt, og potensielt over 100 savnede.

– Hva slags oppdrag rykker dere oftest ut til?

– Personer med økt selvmordsrisiko, demente og turgåere er de største gruppene. Vi samles først på vår faste base på Lørenskog, der vi har biler og utstyr. Der har vi også terrenggående kjøretøy og utstyr til søk i vann. Sammen med nødetatene og andre frivillige er vi en slagkraftig ressurs på vanligvis mellom 50 og 70 mannskaper. Så starter vi søket under politiets ledelse, som oftest i lag på to og to.

– Hvor lenge holder dere på hvis det ikke er funn?

– Så lenge det er håp. Vi gir oss ikke før politiet avblåser. Men du blir jo sliten etter 6–8 timer, særlig hvis alarmen går ved midnatt, som den ofte gjør, og du har holdt på hele natta uten søvn. Det vanskeligste å takle er når vi ikke finner den savnede. Uvissheten, etter å ha lett og lett i flere dager. Når det begynner å gå dager i et søk er det en utrolig viktig lederoppgave å motivere mannskapene til videre framdrift.

Vi glemmer alt rundt oss, fokuserer bare på personen, og enser ikke engang om vi har et helikopter hengende over hodet.

Når redningsmannskapene finner en savnet, må de raskt vurdere eventuelle skader. Er det flere skadde, må en i laget ta ansvaret for å prioritere – såkalt triage – mens de andre går på med førstehjelp.

– Ved funn er vi bare konsentrert om å gi best mulig førstehjelp og omsorg. Vi glemmer alt rundt oss, fokuserer bare på personen, og enser ikke engang om vi har et helikopter hengende over hodet. Vi har alltid med oss hjertestarter og hypotermisett mot kulda i tillegg til førstehjelpsutstyr.

Mentale utfordringer

Redningsmannskapene kommer ofte ut for situasjoner som kan sette dype spor. Da er det som skjer etter oppdraget viktig. Mannskapene samles alltid på KO til en gjennomgang før de går hver til sitt.

– Vi må vokte oss for å ta med oss det vi opplever videre. Vi må klare å holde avstand, og ikke bli for emosjonelt berørt. Vi har lav terskel for formell og uformell debriefing i laget. Ofte holder det med en tur til McDonalds etter oppdragene for en prat og en milkshake for å komme oss vekk fra det triste. Og galgenhumoren er ofte en god kanal – men aldri før oppdraget er fullført, da. Ved ekstra tragiske utfall får vi også hjelp fra Norsk Folkehjelp sentralt.

– Under aksjonen i Gjerdrum fikk jeg vite at flere jeg kjente var blant de savnede. Da fikk jeg en reaksjon og måtte trekke meg ut på kvelden. Alle tankene som for gjennom hodet. Det var tøft. I slike situasjoner er det viktig å snakke om det du har opplevd. Hjemme, med venner, men aller helst med dem du har vært sammen med på oppdraget, som har opplevd det samme som deg.

Opplever også gleden

Det er ikke bare negative opplevelser redningsmannskapene kommer ut for, ofte møter de også gleden hos dem som er funnet i god behold og ikke minst hos deres pårørende.

– Jeg kommer aldri til å glemme det som skjedde 2. juledag (2020), da en eldre mann med demens ble meldt savnet. Det viste seg at han hadde gått ut i skogen for å finne et juletre. Gleden vi møtte hos familien da de fikk ham trygt tilbake, smittet over på oss. Mannen fikk en ny sjanse og kunne fortsette julefeiringa. Slike opplevelser tar vi med oss i sekken videre, forteller Anders, og fortsetter:

– En gang rykket vi ut for å finne en ung jente som ville ta livet av seg. Det hastet; hun hadde allerede gått ut for å gjøre det. Vi fant henne i god behold, og tilbake på basen står mor og far foran alle de frivillige og takker oss av hele sitt hjerte. Da blir du våt i øya. Det ble rene gåsehudstemningen og var en bekreftelse på at det vi gjør er viktig og riktig.

– Hva kan vi andre gjøre for å støtte denne viktige innsatsen?

– Selv om du ikke muligheter for å delta i søk og redning, er det mange måter du kan støtte arbeidet vårt på. Du kan være medlem, fast giver, bruke grasrotandelen eller bidra med gaver til lokallagene. Frivillige organisasjonen har knappe midler. Hver krone går rett til investeringer og utstyr til frivillige, ikke til lønn, for det får vi ikke. I Lørenskog måtte vi sette i gang med kronerulling da vi trengte ny motorsag. Og aktiviteten er stigende. Folk higer etter å lære, og det er alltid fullt på kurs. Vi har doblet antall redningsmannskaper i 2021, og flere nye er på vei inn, smiler Anders F. Leholt-Raaer.