Fra labtekniker til minerydder
Tetiana fant en ny vei i livet da hun tilfeldigvis kom over en jobbannonse om minerydding. I dag jobber hun med å rydde eksplosiver i Ukraina. Norsk Folkehjelp har snakket med Tetiana om hvordan hun endte opp i dette yrket, og hva som driver henne i det daglige.
Hvordan kom du inn i minerydding?
– Jeg fant denne jobben ved en tilfeldighet. Jeg lette etter arbeid på nettet og søkte uten å vite mye om minerydding. Jeg hadde faktisk aldri hørt om det før. Det var først etter intervjuet og treningen at jeg begynte å forstå hva jobben innebar.
Var du bekymret for sikkerheten da du startet?
– Nei, jeg var ikke redd. Jeg har ingen frykt. For meg handler dette mest om nysgjerrighet og et ønske om å lære. Jeg er modig og har alltid vært det. Selvfølgelig er dette en risikofylt jobb, men jeg har fått god opplæring og vet hvordan jeg skal jobbe trygt.
Hva motiverer deg til å fortsette i denne jobben?
– Jeg har en drøm om at barna mine skal få et bedre liv enn det mannen min og jeg har hatt. Jeg har to sønner på 12 og 15 år, og jeg vil gi dem muligheten til å vokse opp i en tryggere verden. En av grunnene til at jeg tok denne jobben, var også lønnen. Det er vanskelig å finne en godt betalt jobb, spesielt nå som landet er i krig.
Du nevnte at du ønsker å gjøre en forskjell. Hvordan har du tidligere bidratt i lokalsamfunnet ditt?
– Da krigen startet, var ukrainske soldater stasjonert like bak landsbyen min, Novobohdanivka, i Mykolaiv-regionen. Det bor rundt 120 mennesker i landsbyen, og vi brukte tre måneder på å lage mat til soldatene. Det var en utrolig opplevelse, og jeg var så stolt over å kunne bidra. Soldatene satte stor pris på det, og de ga oss senere takkesertifikater som en anerkjennelse. Det var ingen organisert frivillighet, men hele landsbyen gikk sammen og bidro med det vi hadde – fisk, kjøtt, alt mulig. Vi lagde maten hjemme hos meg, som ble en slags hovedbase for matlagingen.
Føler du at minerydding er en forlengelse av denne innsatsen?
– Ja, absolutt. Den gangen hjalp jeg til med mat, og nå hjelper jeg til med å rydde jorder for miner og eksplosiver. Det føles litt som frivillig arbeid, selv om det er en jobb. Jeg vil at barna mine skal vokse opp i et trygt land, på rene og ryddede marker. Jeg bor fortsatt i landsbyen, og hver dag står jeg opp klokken fem om morgenen, eller enda tidligere, for å dra på jobb. Men det er verdt det.
Hva betyr jobben din for deg personlig?
– For meg er dette mer enn bare en jobb. Det er en mulighet til å gjøre noe nyttig, noe som betyr noe. Jeg vil ikke bare eksistere, men sette spor etter meg. Det er en god følelse å vite at jeg bidrar til å gjøre Ukraina tryggere, både for min egen familie og for fremtidige generasjoner.
