Slipper alt når alarmen går

Tekst: Sissel Fantoft

Eileen var i juleferiemodus med mannen Martin og barna Leo (9) og Malia (5) i dagene før leirraset i Gjerdrum.

– 30. desember sto Martin opp med barna og lot meg sove. Telefonen min sto på lydløs, men jeg våknet av at den lyste opp som et juletre av alle anropene og meldingene. Da jeg skjønte hva som hadde skjedd, var det bare å komme seg av gårde, forteller hun.

Raset gikk i femtida om morgenen, og da Eileén kom fram på formiddagen sendte hun de første frivillige fra Norsk Folkehjelp hjem for å hvile.

– Jeg innså raskt at vår rolle i denne situasjonen var litt annerledes enn vi er vant til fra andre søk- og redningsaksjoner. Det fine med oss organiserte frivillige er at vi kan brukes til mye forskjellig – når det oppstår en katastrofe er vi en viktig ressurs fordi vi er så fleksible, sier hun.

På Gjerdrum hadde Eileén base i KO (kommandoplass), selve hjertet for informasjonsinnsamlingen.

– Fra søk og redning er vi vant til å sortere store mengder informasjon, og på Gjerdrum fungerte samarbeidet med innsatsleder fra politiet og de andre ressursene på stedet helt optimalt. Den gode kommunikasjonen oss imellom var årsaken til at mange av de savnede ble funnet raskt, sier hun.

Felles mål

I løpet av de første fire dagene ble sju personer funnet omkommet. Søkearbeidet var komplisert og utfordrende på grunn av faren for nye ras.

– Alle som jobber på stedet har det samme målet: Å finne savnede så raskt som mulig, samtidig som sikkerheten til redningsmannskapene skal ivaretas. Jeg satt og fulgte med på bildene fra dronen vår som fløy over rasstedet, forteller Eileén.

5. januar erklærte politiet at aksjonen skiftet fokus fra søk etter overlevende til søk etter antatt omkomne.

– Fra da av tok andre over. Det føles godt å vite at vi har bidratt, samtidig er det forferdelig at ti mennesker mistet livet i raset. Dette går inn i historien som en av de verste katastrofene i nyere tid sammen med Åsta-ulykken og 22. juli, sier hun.

22. juli 2011 var Eileén frivillig i Røde Kors, og selv om hun var gravid med Leo, meldte hun seg straks til tjeneste på Sundvollen hotell.

– Jeg lovet Martin at jeg ikke skulle dra ut til Utøya, så jeg holdt meg på hotellet som støtte for de pårørende. Det handler om å sette seg selv til side og ta imot hele spekteret av følelser. Det var tøft, men samtidig godt å kjenne på at jeg kunne bidra med noe, sier hun.

Hjerte for søk og redning

Eileén vokste opp i Måløy, og interessen for førstehjelp ble vekket da to gutter hun gikk sammen med på videregående omkom i en bilulykke.

– Det gjorde et dypt inntrykk på hele lokalsamfunnet, og jeg begynte å tenke på hva jeg ville gjort om jeg havnet i en slik situasjon. Jeg var en middels elev på skolen, men førstehjelp mestret jeg lett. Jeg begynte å arrangere øvelser på skolen og merket at dette var noe jeg likte å holde på med, forteller hun.

Sommeren etter russetida hadde Eileén sommerjobb i hjemmetjenesten i Oslo, og ble kjent med en sykepleier som var aktiv i Norsk Folkehjelp på fritida.

– Hun dro meg med, og jeg meldte meg inn i lokallaget på Årnes. Jeg ble stadig mer aktiv, og deltok blant annet i førstehjelpskonkurranser rundt på Østlandet, sier hun.

Da Eileén flyttet til Hamar fantes det ikke noe aktivt Norsk Folkehjelp-lag i nærheten, så hun meldte overgang til Røde Kors. I 2017 kom hun tilbake til Norsk Folkehjelp.

– Søk og redning har alltid vært mitt hjertebarn, og siden Norsk Folkehjelp Follo har spesialisert seg på det, var det et perfekt lag for meg, sier hun.

Eileén deltar i mange av de mellom 60 og 80 aksjonene i Norsk Folkehjelp Follo hvert år.

– Jeg er heldig som har en nydelig mann som godtar at jeg plutselig forsvinner fra middagsbordet eller hyggelige familieaktiviteter for å dra ut på en leteaksjon. Han pleier å si at han egentlig er gift med Norsk Folkehjelp, ler hun. – Uten en støttende familie hadde jeg aldri kunne være så aktiv som jeg er. Bakkemannskapene hjemme er selve fundamentet for den frivillige redningstjenesten, legger hun til.

Dytter fram jentene

Til vanlig jobber Eileén som vekter og instruktør for førstehjelpskurs.

– Jeg er glad i å være i bevegelse, og når det er kaos rundt meg blir jeg rolig og klartenkt. I en presset situasjon reagerer vi mennesker heldigvis forskjellig, og jeg trives når det koker litt, sier hun.

Eileén er en av få kvinnelige operasjonsledere innenfor den frivillige redningstjenesten.

– Mange jenter tar lederkursene i Norsk Folkehjelp, men få ender opp som ledere. Jeg støtter alle som har lyst til å komme inn i KO, og prøver å dytte fram jentene litt. Jenter kan generelt bli litt flinkere til å kaste seg ut i nye ting uten å være så redd for å dumme seg ut. Vi må tåle å kanskje ta noen upopulære avgjørelser, eller ta i bruk nytt utstyr uten å være eksperter først, sier hun.

I Norsk Folkehjelp Follo er Eileén en av flere operative ledere, og det er en fordel, mener hun.

– Den første av oss som ankommer KO er operativ leder, og de andre er vanlig mannskap. Jeg liker godt vekslingen mellom å være leder og å være ute i felten, for det gjør at jeg holder meg oppdatert på begge fronter, sier hun.

Gode rutiner

Etter en aksjon kommer reaksjonen, og den kan arte seg på varierende vis.

– Norsk Folkehjelp er fantastisk dyktig på debriefing – at vi ikke fronter det mer er meg en gåte, for det er noe av det viktigste vi har. Etter mange år som frivillig kjenner jeg meg selv godt, og har fått gode rutiner. Jeg har en håndfull mennesker jeg kan kontakte for å få «blåst ut». Jeg vet at de lytter og ikke forteller det jeg sier videre til andre. Jeg er også flink til å lytte til kroppen for å forsikre meg om at jeg sover og spiser godt for eksempel, sier hun.

Frivillighetens rolle i samfunnet kan ikke overvurderes, mener Eileén.

– Norge er heldig som har så mange frivillige fra ulike organisasjoner, mennesker som stiller opp dag og natt for en slikk og ingenting. De holder folk som skal vaksineres i hånda, tar sanitetsvakter og leter etter demente eldre som har gått seg bort. Da er det latterlig at vi må kjempe for momsfritak for kjøretøy og utstyr! Jeg håper virkelig at alle de frivillige en dag får den anerkjennelsen de fortjener, for deres innsats er uvurderlig, fastslår hun.

Eileén omtaler seg selv som en fagnerd på førstehjelpsfeltet.

– Jeg lærer stadig noe nytt, og synes jeg har en spennende hobby. Jeg har aldri skjønt meg på dem som har lyst til å spille golf på fritida, selv om jeg har full forståelse for at vi er forskjellige. Det går fint an å kombinere rollen som aktiv frivillig med å være småbarnsmor. For min familie har dette blitt en livsstil, og de er med på samlinger og øvelser. Leo har allerede blitt en racer på førstehjelp!