Øvelse: Vestmannaeyjar

«Transfer» mellom lettbåt og hurtiggående fartøy etter henteoppdrag.
«Transfer» mellom lettbåt og hurtiggående fartøy etter henteoppdrag. Foto: Peter Harholt

I midten av oktober pakket jeg sekken og reiste til Vestmannøyene på øvelse i regi av den islandske redningstjenesten.

Av Peter Harholt
Publisert: 31. oktober 2017 - 1:40
Oppdatert: 22. desember 2024 - 21:36

Hvert andre år samles deltakere fra hele Island til en landsdekkende øvelse, og denne gangen var det Vestmannøyene sin tur. FORF var invitert til å delta på øvelsen, sammen med blant andre en redningsgruppe fra Færøyene og en journalist fra Canada. Det var dermed duket for noen multispråklige dager med redningsfag.

Redningstjenesten på Island (Landsbjørg) er delt opp i flere regioner som blant annet deler på å være vertskap for slike øvelser – noe som betyr at det blir rundt 30 år til neste storøvelse på Vestmannøyene. Det er Landsbjørg som arrangerer øvelsen, som denne gangen samlet i underkant av 200 deltakere. Når det øves på fastlandet er det ikke uvanlig med nesten dobbelt så mange deltakere.

Peter Harholt fulgte med på øvelsen på vegne av FORF.
Peter Harholt fulgte med på øvelsen på vegne av FORF. Foto: Privat

Fokuset mitt for turen var ikke å øve på førstehelp, HLR og POD, men å se om vi kanskje kan lære noe av hverandre om det å arrangere større øvelser.

Det store spørsmålet er: hvordan skal man øve med så mange, og hvordan skal alle få noe ut av dette? Her i Norge er vi nok litt for godt kjent med at store øvelser med mange deltakere fører til mye venting, og at mange føler seg som små brikker i spillet til KO – som kanskje er de eneste som virkelig blir satt på prøve.

De fleste deltakerne på Vestmannøyene deltok sammen med andre fra sine egne lokallag, og de dannet selvstendige lag som hadde kontroll på alt av utstyr og logistikk, inkludert mat til sitt eget lag. Dette skiller seg fra slik vi vanligvis gjør det, med fellesmåltider til frokost og middag. Min første tanke var at dette var litt snodig og lite effektivt, men det har helt klart en effekt at de får øve som i virkelige hendelser, der de må sørge for dette selv.

Lars fra Færøyene lager taufeste i en bratt skråning.
Lars fra Færøyene lager taufeste i en bratt skråning. Foto: Peter Harholt

Det var gjort klart et stort antall små og halvstore øvelser med forskjellige tema som alpinredning, bratt lende, redning i sjø, førstehjelp og søk både på land og i sjø. Hvert lag meldte seg som ledig når de hadde kapasitet og ble satt til øvelser som passet deres egenskaper. Når øvelsen var fullført, meldte de seg på nytt og fikk tildelt en ny case. Noen øvelser var aktuelle for mange og ble gjennomført av flere lag, mens andre øvelser kunne være litt spesielle og ble gjennomført kun en gang. For eksempel var nedfiring av en skadd person fra en høy kran på containerhavna en øvelse som bare enkelte lag gjennomførte.

Mange båtressurser var tilgjengelig med små og store fartøy, og disse øvde blant annet på å ta opp folk fra sjøen, overføre skadde personer mellom lettbåter og mer hurtiggående fartøy, samt transport av søkelag og redningslag ut i teig.

Midt på dagen – når noen nettopp hadde begynt på en ny case, noen var halvferdige, og andre var ledig for nytt oppdrag – startet en større øvelse. Scenarioet var et passasjerfartøy som hadde gått på grunn og tatt fyr. Her var det klart for mange oppgaver som måtte løses.

Én av båtene som ble brukt under øvelsen på Vestmannøyene.
Én av båtene som ble brukt under øvelsen på Vestmannøyene. Foto: Guðbrandur Örn Arnarson

Da ikke alle ressursene var ledige enda, ble det en naturlig progresjon i tilgjengelige ressurser som kunne få oppgaver. Lagene ble fraktet med båt for å gjøre strandsøk, behandle skadde ute i felt, eller ut til selve fartøyet (som de av praktiske årsaker ikke hadde rent på grunn, men som lå til kai). Det ble også etablert en plass i garasjen/ naustet til den lokale redningsgruppa, hvor pasienter ble undersøkt og videresendt.

Transport av skadde foregikk med ATV, båter og biler. Fraværet av ambulanser ble løst med at bårepasienter ble transportert i vanlige biler med setene lagt ned – ikke helt ulikt slik vi ser det på nyhetene fra større katastrofer rundt omkring i verden. De ulike ressursene ble godt utnyttet, de skadde som ikke trengte behandling i «ambulansen» fikk en tur alene med sjåføren, mens de mer krevende pasientene fikk den hjelpen de trengte.

I naustet til den lokale redningsgruppen foregikk det behandling av alt fra fortvilte barn med små sår, til mer alvorlige og livstruende skader. Det ble av og til tatt «time-out» for å rette på det som ikke ble gjennomført godt nok, slik at alle kunne forbedre seg underveis.

Etter en godt gjennomført øvelse, var det klart for grillkveld i lokalene til redningsgruppen. Med over én prosent av landets befolkning som aktive medlemmer, så er det gjerne ikke unaturlig at det dukker opp fenomenale kokker i øvingsstaben.

Publisert: 31. oktober 2017 - 1:40
Oppdatert: 22. desember 2024 - 21:36

Relaterte artikler

Med utfordrende veier må man være forberedt på å sitte en del i bil hvis man er med Landsbjörg på oppdrag.

En uke med islandsk redningstjeneste

Tur i islandsk natur er en opplevelse for livet

Sanitetsungdommer fikk oppleve Island