– Jeg er imponert over måten vi har omstilt oss på og klart å møte de utfordringene som har kommet, sier leder i Sentralt Sanitetsutvalg, Vegard Eidissen Lindbæk.
Den uka koronaviruset snudde opp ned på alt, sitter fortsatt friskt i minnet for de aller fleste av oss. I løpet av et par dager ble nye retningslinjer, smittevernutstyr og løpende dialog med kommuner og helsetjenesten det viktigste i beredskapsarbeidet vårt. Innsatsen snudde fra planlagte sanitetsvakter og kurs, til økt bemanning av beredskapsambulanser, informasjonstjenester for tilreisende og matutlevering til mennesker i karantene eller isolasjon.
– Lagene har tilpasset seg de lokale behovene og gjort en avgjørende innsats der de har kunnet bidra. Det fine med folkehjelpa er at lagene har ulike aktivitetsområder, og hvert enkelt lag har gjort sin vurdering av hva de kan bidra med og ikke. For noen lag har det kanskje vært viktig å unngå å ta på seg oppdrag fordi det kan svekke redningsberedskapen. Dette har vært vanskelige, men viktige vurderinger, sier Eidissen Lindbæk.
De viktigste grepene
I løpet av kort tid sto hele landet i en krise få har erfaring med fra før.
– Mange har hatt en veldig bratt læringskurve og gått inn i uvante situasjoner. Det kan ligge mye usikkerhet i akkurat det, men vi har vist oss som en handlekraftig organisasjon som har fått til mye, sier lederen.
Lokallagene er så langt blitt brukt over 400 oppdrag og det er lagt ned over 4600 innsatstimer i forbindelse med koronaviruset.
Eidissen Lindbæk mener det ble gjort flere avgjørende grep i løpet av de første ukene, som gjør denne enorme innsatsen mulig:
– Det aller viktigste var å sørge for en god informasjonsflyt, sikre oss smittevernutstyr så vi kunne være i innsats og legge til rette for at vi skulle opprettholde beredskapen gjennom hele denne krisen, mener han.
De mange utfordringene
De praktiske konsekvensene av koronaviruset er mange: Møter og kurs har blitt avlyst eller utsatt, mange lag har mistet store deler av inntekten sin og smittevern er blitt en viktig del av all aktivitet.
– Det er dramatisk at mange lag har tapt inntekt i forbindelse med dette. Vi jobber mot departementene for å få kompensasjon for dette, men det er mange som står i kø for å få dekket økonomiske tap akkurat nå.
I tillegg til økonomien, er lederen bekymret for aktiviteten i lagene.
– Det er kritisk for oss å ha en lang stillstand i aktiviteten. Vi må ta opp igjen trening og kurs så godt vi kan, men med smittevernhensyn. Vi må tørre å ta tilbake en hverdag med koronaviruset og finne permanent gode løsninger for å leve med pandemien. Vi har ikke alle svarene på hvordan vi skal gjøre dette helt ennå, men vi må tenke at vi skal leve med dette på lang sikt, sier Eidissen Lindbæk.
Selv tror han ikke det er usannsynlig at viruset vil prege samfunnet opptil to år.
– Vi skal fortsette å trene på det samme som før og være gode på det vi gjør til daglig. Men nå må vi også trene inn smittevernrutiner i det vi gjør. For mange er dette nytt og ukjent, og noe vi må trene på for å få det inn som en rutine.
Et stort ansvar
– Hva er det viktigste hvert enkelt mannskap kan gjøre?
– Alle mannskaper må ta e-læringa i smittevern som ligger på nettsidene. I tillegg er det viktig å ikke møte opp i regi av folkehjelpa hvis man er syk – uansett hvilke symptomer man har. Vi balanserer på en knivsegg i beredskapen vår, og all smittsom sykdom vil være kritisk for mange lag akkurat nå.
Selv er Lindbæk assisterende seksjonsleder i ambulansetjenesten på Finnsnes, og han mener at Norsk Folkehjelp og helsetjenesten har mye til felles i denne situasjonen:
– Vi må tenke på samme måte som helsepersonell, og hver enkelt av oss må gjøre sitt for å være frisk og i beredskap. De frivillige i redningstjenesten er definert som en samfunnskritisk funksjon, og det forplikter. Det innebærer at vi i større grad enn mange andre må begrense kontakt med andre og holde avstand. Vi må kanskje handle senere på kvelden, unngå å gå på kafe og isolere oss litt mer enn andre, slik helsepersonell må gjøre. Alt dette gjør vi for å opprettholde vår operative evne.
