Anna Fjalestad var 19 år og ferskt medlem i Norsk Folkehjelp Hadeland da hun somme- ren 2011 ble med sin mor og resten av laget for å ha sanitetstjeneste på AUFs sommerleir på Utøya.
– Jeg meldte meg inn i mai 2011, og i juni reiste mamma, pappa og jeg sammen på kurs. Pappa og jeg tok førstehjelpskurs, og mamma tok søk- og redningskurs, forteller Anna.
Hanne hadde allerede vært i sanitetstjeneste på AUFs sommerleir to ganger, og på kurset ble det snakk om at laget manglet folk til den kommende sommerleiren.
– Jeg ble spurt om jeg ville bli med og det hadde jeg lyst til, både for å lære, for å være sammen med mamma og for å være en del av samholdet i Norsk Folkehjelp, sier hun.
I sanitetsleiren sto radioen innstilt på NRK P1, og om ettermiddagen fredag 22. juli begynte det å komme meldinger om en eksplosjon i regjeringskvartalet.
– Den siste gangen jeg så mamma, var da hun gikk for å delta i et informasjonsmøte om det som skjedde i Oslo. Plutselig hørte jeg at det smalt, og jeg tenkte at jeg måtte lete etter henne, forteller hun.
Anna fant ikke Hanne, og endte opp i skolestua sammen med fem andre fra Norsk Folkehjelp Hadeland. Gjerningsmannen kom seg aldri inn i bygget, og alle som gjemte seg der overlevde.
Tente lys på trappa
Mens Hanne og Anna var på Utøya, var familiens tre yngste barn på ferie hos besteforeldrene i Telemark sammen med faren. Fredag 22. juli satt de i bilen på vei hjem til Grua. Per-Olav var 17, og Emil og Willy bare 14 og 11 år gamle.
– Vi hadde på radioen i bilen, og først kom nyhetene om eksplosjonen i Oslo. En stund senere begynte det å komme meldinger om skyting på Utøya. Vi prøvde å ringe til mamma og Anna, men fikk ikke noe svar, forteller Per-Olav.
– Min telefon lå igjen i teltet, og mamma var nok allerede død på det tidspunktet. Hun var blant de første som ble skutt, sier Anna.
Flere har fortalt at Hanne samlet en gruppe ungdommer bak seg for å beskytte dem, mens hun gikk mot gjerningsmannen og sa at han ikke kunne skyte barn.
Familien fikk beskjed om å ikke komme til Sundvolden Hotel, men heller dra hjem og prøve og få litt søvn.
Det ble ikke så mye søvn den natta. Dagen etter dro vi til Sundvolden og møtte Anna, sier Per-Olav.
– Jeg husker at jeg var helt fortumlet da dere kom, hele den dagen gikk jeg og ventet på svar som aldri kom. Det kom stadig nye beskjeder og lister, og jeg veide for og imot sannsynligheten for at mamma var i live, sier Anna.
Hun reiste til onkelen sin på Harestua, og da en representant fra kommunen dukket opp der lenge før avtalt tid, forsto hun hvilken beskjed som ventet.
– Jeg dro hjem til familien på Grua, men klarte ikke å gå inn før de også hadde fått beskjed av politiet. Jeg husker at jeg satt ute på trappa, og etter hvert kom Per-Olav ut til meg. Vi hadde kjøpt noen lykter på IKEA før vi dro til Utøya, så vi begynte å montere dem og tente lys på trappa, sier hun.
Vil hjelpe andre
Per-Olav valgte å bli et aktivt medlem i Norsk Folkehjelp Hadeland etter at han mistet moren på Utøya.
– I utgangspunktet var det for å hedre og videreføre det mamma sto for, men det har blitt mye mer enn det med tiden. Nå er det en slags livsstil, og medlemmene i laget er som en ekstra familie. De er en veldig inkluderende gjeng, sier han.
Anna hadde allerede flyttet hjemmefra i 2011 og begynte på andreåret som lærling i barne- og ungdsomsarbeiderfag den høsten. Etter at Hanne døde fikk også Per-Olav tilbud om hybel i nærheten av sin videregående skole. Anna utdannet seg etter hvert til sykepleier ved Høgskolen i Gjøvik. Hun bor i dag på Lørenskog og jobber på Ahus, mens Per-Olav er elektriker og bor i Lunner.
– Det er vanskelig å si hva som ville skjedd hvis mamma ikke hadde blitt drept på Utøya, men det er godt mulig at det har bidratt til mitt yrkesvalg. Akkurat som mamma, har jeg et ønske om å hjelpe andre, sier Anna.
Hun jobbet på infeksjonsavdelingen da de første pasientene med koronasmitte ble innlagt der i fjor.
– Jeg har lært mye i Norsk Folkehjelp som jeg har bruk for i jobben. Vi hadde én dag med førstehjelp på studiet, og jeg kunne allerede mye mer enn vi lærte der, sier hun.
Anna var også med på å starte en Norsk Folkehjelp-studentgruppe på Gjøvik som arrangerte flere førstehjelpskurs.
Det skulle vært mye mer førstehjelp i grunnutdanningen på sykepleiestudiet, men det er så mye vi skal gjennom i løpet av tre år at det ikke er plass, sier hun.
Gode og dårlige perioder
Mange av de overlevende fra Utøya sliter fremdeles med store ettervirkninger. I en studie fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) rapporterer én av tre at de har symptomer på posttraumatisk stresslidelse.
– For meg svinger det veldig. Jeg kan ha både gode og ganske dårlige perioder. Heldigvis har jeg fått den hjelpen jeg trenger hele veien, sier Anna.
I alle kommunene hun har bodd, har hun hatt en egen kontaktperson som hun har kunnet prate med regelmessig.
– Noe av det jeg savner aller mest er å kunne få trøst av mamma når jeg er lei meg, være sint på henne eller bare få en klem. Mamma er den første jeg ville ringt til når jeg opplever både oppturer og nedturer, sier hun.
Per-Olav er enig.
– Vi har andre personer som har overtatt rollen som den første vi ringer til når noe skjer, men det blir ikke det samme, sier han.
Siden søsknene bodde spredt etter at Hanne døde, har de heller ikke fått snakket så mye om det som skjedde seg i mellom.
– Vi var så uforberedt på å miste mamma, og på måten det skjedde på. Det er selvfølgelig forferdelig å miste en forelder i kreft eller annen sykdom, men da får man i det minste muligheten til å forberede seg litt på det som kommer. Det er nok en del som synes det er vanskelig å spørre oss om det som skjedde også, de er redde for å si noe galt, sier Anna.
– Jeg tror at mange er mer redd for å spørre enn vi er for å svare. Selv om folk sier til meg at jeg bare må prate hvis jeg føler for det, så har jeg ikke så stort behov for det. Men det er ikke noe problem for meg å svare hvis folk stiller spørsmål, sier Per-Olav.
Aktiv og engasjert
Hanne Fjalestad jobbet som omsorgsarbeider, både i en bolig for psykisk utviklingshemmede og på kommunens sykehjem.
– Hun elsket jobben sin – omsorg var den største egenskapen hun hadde. Hun brant for å hjelpe andre, forteller Anna.
– Alle vi fire barna spilte i korps, så hun var en skikkelig korpsmamma som var med på alt. Hun var pinsevenn, og hver tirsdag ledet hun Pinsemenighetens barneklubb. Etter hvert brukte hun mer og mer tid som frivillig i Norsk Folkehjelp. Hun var et aktivt og engasjert menneske, og alt hun gjorde handlet om å vise omsorg for andre, legger Per-Olav til.
I 53 norske kommuner står en skulptur av Nico Widerberg til minne om ofrene fra 22. juli-terroren. De er donert av en anonym giver og ble tilbudt alle kommunene som mistet innbyggere i regjeringskvartalet og på Utøya. En av dem står i Lunner.
– Kommunen kontaktet oss og hadde tre forslag til plassering: Ved Lunner kirke, i rundellen sammen med krigsminnesmerket eller mellom ungdomsskolen og rådhuset. Vi stemte for det siste, og kommunen var enig, forteller Per-Olav.
Minnesmerket står som en påminnelse om det som skjedde 22. juli, og som et symbol på ungdom og demokrati.
22. juli-senteret har laget filmer om noen av dem som mistet livet i terrorangrepet, hvor de som kjente dem best forteller om sine kjære. I filmen om Hanne Anette Balch Fjalestad er det datteren Anna som minnes sin mor.
– Jeg takket ja fordi fokuset er på dem som ikke er mer. Mamma var en av bare tre voksne som mistet livet på Utøya, og hun var der for å ta vare på ungdommene på sommerleiren. Mamma gjorde sitt beste og var seg selv. Hun var mammaen min, sier hun.
